Norge var det fjerde landet i verden som innførte alminnelig stemmerett for kvinner, og i år feirer vi dette hundreårsjubileet. Veien fra å få være med og bestemme hvem som skulle lede landet, til selv å ta del i styre og stell, var imidlertid lang.

Det skulle gå åtte år før den første kvinnen ble direkte innvalgt på Stortinget. Fram til andre verdenskrig ble det aldri flere enn tre, og i 1965 var fremdeles bare åtte prosent av stortingsrepresentantene kvinner.

I lokaldemokratiet sto det enda verre til. Først ved kommunevalget i 1971 – det som også ble kalt kvinnekuppet, fordi kvinnelige aktivister og politikere til manges forargelse jobbet systematisk for å få flere kvinner valgt – bikket kvinnerepresentasjonen over ti prosent.

I jubileumsåret skal vi selvfølgelig gjøre stas på det store steget i kvinnefrigjøringens historie som den alminnelige stemmeretten for kvinner representerer. Og mange flere skanser er inntatt i løpet av disse hundre årene.

Lengre fødselspermisjoner og utbygging av barnehager har bidratt til kvinners økte deltakelse i arbeidslivet. Men arbeidslivet er like kjønnsdelt som for tretti år siden. Mange kvinner må ta til takke med deltidsstillinger. Kvinner tjener i gjennomsnitt 80 prosent av menns lønn, og må klare seg med bare 75 prosent av den pensjonen menn får.

Med jevne mellomrom bringer norske medier intervjuer med unge kvinner som syns at likestillingen har kommet langt nok. Riktignok kan de ha sine problemer, og mange er åpenhjertige om slitet for å bli pen nok, tynn nok og glup nok. Men de har aldri opplevd diskriminering, og er absolutt ikke feminister.

Det hender jeg savner Pippi. Fregnete, frittalende, struttende av selvtillit og med én strømpe av hver farge. Så lenge hun blir stående i skyggen av sukkersøte forbilder, har vi fremdeles en jobb å gjøre.