JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

– Ingen er for flink til å få veiledning

Arnlaug Lauvås

Arnlaug Lauvås

Karin E. Svendsen

Arnhild Lauveng er mest opptatt av de pasientene i psykiatrien som er mest skadet. Og av de ansatte som møter mennesker med store smerter.

2015101615435620230821171436

karin.svendsen@fagbladet.no

Psykolog Arnhild Lauveng har en sterk og tydelig stemme i spørsmål som angår psykiatriens ansatte, pasienter og rutiner.

– Du som bruker mest tid sammen med pasientene, vet mer om dem enn jeg. Og du skal ikke kimse av dine egne faglige kvalifikasjoner, sa da hun møtte helsefagarbeidere og andre medlemmer av Fagforbundet denne uka.

Grundig bakgrunn

Lauveng har dypere og bredere kjennskap til psykiatrien enn de fleste. Hun fikk tidlig diagnosen schizofreni. Ungdomsårene tilbrakte hun stort sett i bofellesskap avbrutt av tvangsinnleggelser. Med god hjelp og en god plan begynte hun på veien gjennom videregående via universitet til ferdig psykolog. I dag er hun klinisk psykologspesialist og samfunnspsykolog, og arbeider nå med doktorgraden. På veien har hun skrevet en rekke bøker; den mest kjente er trolig I morgen var jeg alltid en løve.

Avviser ondskap som forklaring

Det var Fagforbundet Seksjon helse og sosial i Buskerud som hadde invitert medlemmene sine til en fagdag med Arnhild Lauveng. Deltakerne møtte et menneske som på den ene sida regnes som en kapasitet på fagfeltet, og som høster beundring fra mange hold. Samtidig er hun merket av årene som pasient. Utover dagen begynte ryggen hennes å krangle. Den vonde ryggen kan forklares med at hun som pasient blant annet ble slept over en dørstokk.

– Jeg tror ikke pleierne var onde, sier Lauveng. Hun vil absolutt ikke bidra til å individualisere verken pasientenes lidelser eller pleiernes behandling.

– Det å arbeide med pasienter som bærer på mye smerte, gjør noe med personalet. Det er mishandling av både pasienter og pleiere når oppgavene blir for store.

– Alle gjør feil

Alternativet til avmaktsfølelsen som kan føre til både neglisjering, kynisme, utbrenthet og mishandling av pasientene, består blant annet av veiledning.

– Vi blir skadet av å stå i for mye smerte med for lite veiledning, mener Arnhild Lauveng.

Hun fortalte en historie fra sitt eget liv i forbindelse med en tvangsinnleggelse.

– Jeg satt på golvet i overbevisning om at jeg var bundet fast. Da en pleier ville hente meg, forklarte jeg situasjonen. Han avviste det som tull. Etter ei lita stund gikk han ut. Inn kom en kvinnelig pleier som forstod at jeg med mine erfaringer var redd for å bli bundet fast, og bad om å kjenne på hånda mi før hun varsomt forsøkte å flytte den. Hun fikk meg opp og inn til frokost.

– Hvem var helten, spurte hun publikum.

Hennes eget svar var at den mannlige pleieren var en helt fordi han hadde vett til å se at han kom til kort, ga opp og hentet en kollega. Men den kvinnelige pleieren er jo også en helt i kraft av sin empati og kompetanse.

– Poenget mitt er at alle gjør feil. Vi må bare skjønne det i tide og si fra.

Tips til ansatte

Ansatte som møter så stor smerte at den kan rive i stykker et menneske, må ifølge Arnhild Lauveng ta godt vare på seg selv for ikke selv å bli skadet. Deltakerne på fagdagen i Drammen fikk servert ei liste med tips til hvordan:

* Dere må samarbeide om pasientene. Du kan ikke ta på deg alt ansvar.

* Ta pauser. Skru av mobilen. Du må ikke opprette din egen legevaktordning for pasientene.

* Bruk tid på det som gir deg påfyll.

* Sørg for nok mat, søvn og mosjon.

* Snakk pent til deg selv – slik du ville ha gjort til en god venn.

Taushetsplikt og teamarbeid

Psykologen har gjerne en time sammen med pasienten i ny og ne.

– Etter et par timer med pasienten vet jeg ikke mer enn dere som er sammen med ham eller henne resten av døgnet, sier Arnhild Lauveng som gjerne vil hierarkiet i helse-Norge til livs.

Etter hennes mening er teamarbeid til det beste for pasientene. Pleierne observerer og samler kunnskap om pasienten, mens psykologen kan bidra med forklaring og tanker om hva pasienten trenger.

– Vi må huske at taushetsplikten er til for pasientenes skyld. Jeg har aldri møtt en pasient som ikke vil at jeg skal dele noe med noen.

Systematisk veiledning

Arnhild Lauveng understreker også at alle trenger veiledning.

– Ingen er for flink til å bli veiledet. Og uten veiledning kan vi lett trå feil, sier hun. Blant annet på grunn av overføring; altså at pasientens følelser smitter over på omgivelsene. For å forklare begrepet, siterer hun Lars Thorgaard:

”Når vi som personalgruppe mister empati med pasienten, er det ofte et tegn på at pasienten har mistet empatien med seg selv.”

– Alle følelser kan overføres. Men vi må ikke handle på dem. Fordi vi ikke alltid er bevisste på hvorfor vi føler som vi gjør, trenger vi veiledning for å gi god omsorg og behandling. Å jobbe med de sykeste i psykiatrien uten veiledning er omtrent som å arbeide som tannlege uten å rengjøre instrumentene.

– Jeg syns dere skal kreve tilstrekkelig veiledning om dere ikke allerede har det.

Pakkeforløp ikke alltid best

– Han som fant opp lobotomien, fikk Nobelpris for det. Kanskje må vi en dag be om unnskyldning for det vi nå gjør, undrer Arnhild Lauveng.

Hun syns det virker fornuftig med pakkeløp på beinbrudd og en del andre somatiske diagnoser, men ikke for de pasientene som har de dypeste skadene.

– Mennesker med lettere depresjoner og angst fremkalt i en krisesituasjon, kan ha nytte av kortvarig behandling på DPS. Men det passer ikke folk som har brukt 20 år av livet på å ødelegge seg. Kanskje blir de aldri friske, men vi kan prøve å gi dem bedre livskvalitet og bli så friske vi kan i samarbeid med dem.

Lauveng er overbevist om at det lønner seg å bruke tilstrekkelig ressurser på pasienter med store lidelser.

– Jeg kunne levd livet mitt i et bofellesskap med stadige tvangsinnleggelser om jeg ikke hadde fått god nok behandling. Det ville vært dyrt, sier hun. I tillegg kommer at livskvaliteten til den enkelte har en verdi i seg selv.

Meningsfulle tiltak

Å arbeide med en alvorlig syk pasient uten en plan kan ifølge Arnhild Lauveng sammenliknes med å skulle kjøre fra Lørenskog til Drammen og slå mynt eller kron i hvert veikryss for å bestemme seg for om man skal svinge til høyre eller venstre.

– Enhver plan må begynne med å finne ut hvor pasienten er eller hvor han eller hun vil. Deretter bestemmer vi tiltakene, mener Lauveng som også understreker at tiltakene må velges ut fra hvor pasienten vil, ikke ut fra hvilke tiltak Nav har tilrådighet – for eksempel datakort eller truckførerkurs.

– Få tak i pasientenes drømmer. Har han ingen, er det kanskje fordi han har resignert. Eller fordi han vet at de ikke er i overensstemmelse med Nav sine ønsker.

Må ikke somle

Alle kan endre seg. Men det tar tid, og det krever ressurser.

– Effektivitet betyr ikke at alt skal gå så kjapt. Det betyr at noe har effekt, sier Lauveng.

– Men at ting tar tid, betyr ikke at vi skal somle. Det betyr at vi setter inn det som trengs av ressurser til systematisk behandling hvor alle tiltak er faglig begrunnet. Videre betyr det at vi stadig evaluerer tiltakene.

Berit Halvorsen: – En god dag på kurs

– Dette var et utrolig godt kurs, syns Berit Halvorsen, klinikk-tillitsvalgt, Ringerike sykehus, etter fagdagen med Arnhild Lauveng.

– Jeg kjenner det koker i meg når jeg hører historiene om pasientbehandling som ikke fungerer. Temaet er stort; det berører pasientenes menneskeverd. Men også de ansatte blir rammet. De vil gjøre mer for pasientene, men det fins ikke ressurser til det.

Halvorsen håper at de som styrer økonomien også får en mulighet til å høre Lauvengs tanker om effektiv behandling av pasienter med alvorlige psykiatriske lidelser.

Farzin Asefi: – Vi så et lite lys i Helse-Norge

Farzin Asefi syns det var godt å høre at Arnhild Lauveng omsider fikk god hjelp.

– Mye fungerer ikke, men alt er ikke mørkt, sier helsefagarbeideren og tillitsvalgte i Ringerike kommune. Han viser til at Lauveng som tvangsinnlagt pasient en dag fikk besøk av en ansatt på arbeidskontoret som så tvers igjennom den begredelige innpakningen. Hun spurte hva pasienten ville bli når hun ble frisk. Og i stedet for å steile over at Lauveng ville bli psykolog, spurte om hun ville studere i Oslo eller Bergen.

Sammen lagde en plan A for veien mot psykolog-tittelen.

– Det var fint å høre om hva hun har opplevd og å se hvor hun er i dag, sier Asefi.

Laila Jakobsen: – Ønsker mer veiledning

Av alle de store temaer som Arnhild Lauveng berørte, fremhever Laila Jakobsen behovet for veiledning. Hun arbeider selv som helsefagarbeider i hjemmetjenesten i Drammen og møter mange ulike brukere.

– Med litt mer informasjon om pasienten og systematisk veiledning kunne vi gjort en bedre jobb, mener hun. Hun ser nødvendigheten av å bli oppdatert særlig når de får nye brukere, eller når noe har skjedd slik at mottaker av hjemmetjenester har forandret seg.

Jakobsen er glad for å ha blitt mer bevisst på faren for å miste empati med pasientene på grunn av for liten kunnskap om livshistorien deres og mangelfull veiledning.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy