Kjetil Gyberg

I England har den liberalkonservative regjeringen lagt ned lokale varianter av de regionale helseforetakene. I den politiske retorikken dreier det seg om kutt i helsebyråkratiet. For kritikerne er det et skjult forsøk på å privatisere verdens største offentlige helseinstitusjon.

Det har blitt kalt den største reformen i den 65 år lange historien til The National Health Service (NHS), Storbritannias statsfinansierte helsevesen. Ifølge øverste leder for NHS i England – (reformen gjelder ikke Skottland, Wales eller Nord-Irland) – er den institusjonelle omleggingen av så store proporsjoner at den kan ses fra verdensrommet.

Norsk parallell

Den største endringen har en norsk parallell. I Norge er det de regionale helseforetakene som både eier de offentlige sykehusene og er ansvarlig for å vurdere hva som skal legges ut på anbud til private. Denne dobbeltrollen er en torn i øyet for Høyre og Frp som ønsker å legge ned de regionale helseforetakene, ikke minst for å åpne for en større grad av samarbeid med privat sektor.

De liberalkonservative i England har samme mål, og de har derfor lagt ned lokale helseforetak, som til tross for at de ikke har hatt formelt eieransvar for sykehusene, lenge har blitt betegnet som «syk mann» av markedstilhengerne.

Professor Colin Leys, forfatter av boka The Plot Against the NHS, er ikke i tvil om hvorfor det gamle helsebyråkratiet har blitt vraket.

– Staben der skjønte risikoen forbundet med å destabilisere dem. Helsebyråkratiet var et hinder for å plukke fra hverandre sykehustjenester og legge dem ut på anbud, sier han.

Desentralisering

Men i motsetning til Høyre og Frp som ønsker å sentralisere den norske sykehuspolitikken, går de liberalkonservative i England motsatt vei. Budsjettansvaret for spesialisthelsetjenesten har blitt ytterligere desentralisert til 211 lokale sammenslutninger av privatpraktiserende legekontorer, såkalte Clinical Commissioning Groups (CCG).

Spørsmålet er nå hvilken resept allmennlegen vil skrive ut til et helsevesen som stadig jakter på bedre kvalitet og samtidig store effektivitetsbesparelser de neste tre årene.

Økt konkurranse

På et morgenstille legekontor vest i London gir doktor Tim Spicer et klart svar:

– Sykehus tilbyr i dag en lang rekke tjenester som vi bestiller for våre pasienter uten å spørre hva som er bra og hva som er dårlig, sier London-legen, som er leder for Hammersmith and Fulham CCG.

Han mener dagens finansieringssystem i hovedsak er rettet mot å holde sykehusene i drift og at man nå må gjøre ting annerledes. – Vi ønsker å se mot andre tilbydere og finne forskjellige måter å måle verdien av hva de tilbyr på, sier han.

Det betyr større konkurranse på kvalitet, og ikke på pris – som i motsetning til i Norge fastsettes gjennom nasjonale tariffer. Men siden den nydefinerte markedsregulatoren Monitor nå har bestemt at CCGene ikke skal betale tariff til private selskaper hvis det betyr at bedriftene vil få overdrevne inntekter, mener mange at det indirekte vil bety nettopp konkurranse også på pris.

Doktor Spicer er mer uklar på om dette vil bety en utstrakt privatisering av tjenestene.

– Poenget er at vi må levere endringer og tjenester som stemmer overens med folks behov, ikke hva som passer for tilbyderne, sier han, men legger til at det er få bevis på at alt som er privat nødvendigvis er bedre.

Siste skanse

I manges øyne passer regjeringens helsereform perfekt inn i de liberalkonservatives bredt anlagte forsøk på å krympe staten, ikke minst siden NHS er en av sosialdemokratiets siste utposter i det britiske statsapparatet.

Institusjonen som kom til verden 5. juli 1948, utvidet retten til gratis legehjelp fra kun å dekke mennesker med helseforsikring til å gjelde hele Storbritannias befolkning. Grunntanken om et gratis offentlig helsevesen for alle har siden sittet så dypt i britene at selv introduksjonen av små egenandeler nærmest er et ikke-tema.

Det betyr ikke at systemet ikke har endret seg. Store markedsorienterte reformer har skyllet inn over helsevesenet omtrent hvert tiår. Margaret Thatcher introduserte den nå velkjente foretaksmodellen i helsevesenet på slutten av sin regjeringstid, før New Labour tidlig på 2000-tallet åpnet opp systemet for langt flere tilbydere fra privat sektor, samtidig som de introduserte ideen om fritt sykehusvalg og penger som følger pasienten.

Før den siste store liberalkonservative reformen trådte i kraft i april i år, gikk 6,5 prosent av helsebudsjettet i regi av de gamle helseforetakene til private tilbydere. Nå frykter mange at den andelen gradvis vil bli langt større og at det statlige helsesystemet står i fare for å bli brutt opp i tusen salgbare biter.

Nytt parti

De nye konkurransereglene som i april ble godkjent av det britiske Overhuset, har vakt debatt. Lovteksten tilsier at bare der det beviselig kun er én mulig tilbyder av en tjeneste, kan CCGene la være å legge kontrakten ut på anbud.

– Det betyr tvungen konkurranse i det statsfinansierte helsevesenet, sier doktor Clive Peedell, leder for det nystiftede partiet National Health Action Group.

Peedell og hans partifeller frykter at det nye regelverket vil bety fritt fram for private helseforetak og dermed utstrakt «kirsebærplukking»: – Private tilbydere vil bare være interessert i de mest lønnsomme tjenestene. Penger vil bli sugd ut av de lokale sykehusene, som ikke lenger vil være i stand til å tilby essensielle tjenester til lokalsamfunnet.

– Skyldes markedstilpasning

Resepten til det ferske partiet som så langt har rundt 1000 medlemmer, er å avvikle hele bestiller/utfører-modellen i helsevesenet.

– Forskning fra universitetet i York tilsier at det har vært en 20 år lang tabbe, sier Peedell.

– Før modellen ble innført, var administrasjonskostnadene i NHS på rundt fem prosent av det totale budsjettet. Nå er det snakk om over fjorten prosent, fort­setter han.

Mens NHS knapt var et tema under valget i 2010, siden alle partiene lovet å avstå fra store reorganiseringer og kutt i budsjettet, vil helsepolitikken om to år garantert bli et hett valgkamptema, og Peedell regner med at hans parti vil kunne stille med rundt 50 parlamentskandidater.

– Folk vil begynne å se at tjenestene svikter, spår han. – Da blir det vår oppgave å vise dem at det skyldes 20 år med markedstilpasning.