Terje I. Olsson

tips@fagbladet.no

Silke Liebert er styrer for barnehagen Schwalbennest i Falkensee vest for Berlin, en by med i overkant av 40.000 innbyggere i det som før var DDR. Falkensee er godt stilt, med tilnærmet full barnehagedekning. Byen har 18 barnehager eller Kita (Kindertagesstätte) som det heter på tysk, 12 kommunale og 6 private.

– Vi kan ikke si at vi har noen kø for å få barnehageplass her i Falkensee, men det forekommer at foreldre ikke får plass i den barnehagen de har som førstevalg, eller at de må vente noen måneder, sier Liebert.

Kraftig utbygging

Det har skjedd en voldsom utbygging av barnehagetilbudet i Tyskland de siste årene. Etter det såkalte «Barnehagetoppmøtet 2007» er antallet plasser for barn under tre år nesten doblet. Likevel får bare hvert tredje barn barnehageplass.

Spesielt i det sørvestlige Tyskland, der idealet lenge var hjemmeværende mødre ved kjøkkenbenken, er barnehagedekningen lav. Og mange steder kalles mødre som sender ungene i barnehagen for egoistiske Rabenmütter – ravnemødre – som setter egen jobbkarriere foran hensynet til barnet.

En undersøkelse fra i år viser at 41,5 prosent av småbarnsforeldrene ønsker barnehageplass (Familiedepartementets årlige barnehageberetning, KiföG-Bericht). Antallet økte kraftig fra 2013 til 2014, og ventes å øke ytterligere i årene framover. Og det er allerede en personalmangel på 120.000 ifølge en studie fra Bertelsmanns Stiftung.

10 voksne på 105 barn

I barnehagen Schwalbennest er det 105 barn, fordelt på én gruppe under tre år og fem blandete grupper fra tre til seks år. Barnehagen har 13 ansatte inklusive Silke Liebert selv, og en bemanningsnorm på 1:12. Fratrukket vaktmester og to i kjøkkenet, er de ti fagutdannede barnehageassistenter/pedagoger. Som styrer har Liebart ti timer per uke til administrative oppgaver.

– Det er altfor lite, så det blir noen ekstra kvelder og helger, sier Liebert som også er aktiv i fagforbundet Ver.di – Fagforbundets tyske søsterorganisasjon.

Regionale forskjeller

Tysklands føderative oppbygging med 16 til dels selvstendige delstater gir besynderlige utslag på barnehagesektoren. Foreldrebetaling fastsettes av den enkelte kommunen, mens bemanningsnormene avgjøres i den enkelte delstaten. Det er derfor store regionale forskjeller på de nær 60.000 barnehagene.

Noen har gratis barnehage, mens andre har egenbetaling på opp til maksimalt 661 euro, godt over 6000 kroner. Også innenfor én og samme delstat er variasjonen stor. Det samme gjelder tjenestens kvalitet uttrykt i bemanningsnormene.

På riksplan er bemanningsnormen for småbarnsavdelinger nå 1:4,1, altså litt mer enn fire unger per voksen, mens den anbefalte normen er én voksen per tre barn. Det er en tydelig forbedring fra 2012, men det er store geografiske forskjeller. Med unntak av Hamburg er forskjellen i bemanningsnormen et rent øst/vest-problem. Alle de fem delstatene i det tidligere DDR har en bemanningsnorm på mellom 5,9 (Berlin) og 6,5 (Sachsen). Normen i det tidligere Vest-Tyskland ligger stort sett på 3-tallet.

Fra oppbevaring til utdanningsinstitusjon

Det pedagogiske personalet i Tysklands barnehager utgjør 522.543 ansatte (2014). I løpet av de kommende årene vil en stor del av staben nå pensjonsalder og må skiftes ut. Om vi kan snakke om forgubbing i et typisk kvinneyrke, så er det realiteten i tyske barnehager. Mer enn halvparten ansatte er over 50 år. Spesielt ille er det i det tidligere Øst-Tyskland.

– Det er lenge siden barnehager var en oppbevaringsanstalt for barn; vi er en utdanningsinstitusjon. Hvis vi ikke klarer å gjøre dette yrket mer attraktivt når det gjelder lønn, anseelse og status, så får vi problemer, sier Silke Liebert.

Barnehagelærere har i dag en grunnlønn på rundt 25.000, stigende til 35.000 kroner i måneden. Assistenter begynner på vel 22.000, stigende til 28.000, mens sosialarbeidere og sosialpedagoger starter på rundt 28.000 med 41.000 som topplønn.

– Det er for dårlig, framholder lederen for fagforbundet Ver.di, Frank Bsirske.

Forbundet har 240.000 medlemmer innenfor omsorgsyrkene.

– Arbeid med mennesker må betales like godt som arbeid med maskiner, sier Bsirske.

Barneparker og barnehager før i tida dreide seg hovedsaklig om å passe på ungene; i dag er barnehagepedagogene veiledere og coacher, kommunikasjonseksperter, informatører og utviklingspådrivere. De skal rettlede, inspirere og trøste, og de skal føre dokumentasjon, lede foreldremøter, ta videreutdanning og holde seg oppdatert på alle pedagogiske trender. De skal vite alt om sunn ernæring, barn og musikk, bevegelse og dans. I tillegg kommer barn med ulike funksjonshemninger, barn fra fremmede land som ikke kan ett ord tysk, og integrering av traumatiserte flyktningbarn.

En av tre risikerer å bli utbrent

Den dårlige bemanningsnormen gjør det ikke lett. Av og til er dessuten en kollega syk, har ferie eller er på et videreutdanningskurs. Ifølge en undersøkelse føler annenhver barnehagelærer at hun/han ikke greier jobben. Staatsinstitut für Frühpedagogik i München går lenger og mener at en av tre barnehageansatte står foran en umiddelbar utbrenthet.

Det er denne situasjonen erfarne barnehagearbeidere som Silke Libert advarer mot, og som er bakgrunnen for at Ver.di forlanger en fullstendig gjennomgang og endring av hele systemet.