Det er per i dag 2500–3000 ansatte i kommunale fritidsklubber og ungdomshus, mange av disse er fordelt på svært små stillinger. 60 prosent av fritidsklubbene disponerer bare opp mot ett årsverk, og dette kan være fordelt på så mange som fem stillinger. De ansatte representerer et stort spekter når det gjelder utdanning, og de jobber også etter ulik metodikk.

Tall fra Ungdata viser at over 100.000 ungdommer bruker fritidsklubber, ungdomshus og andre åpne møteplasser for ungdom. Likevel finnes det ingen form for kvalitetssikring eller retningslinjer for denne tjenesten. En rekke fagmiljøer peker på betydningen av gode åpne møteplasser som et virkemiddel i alt lokalt forebyggingsarbeid for ungdom. Erfaringer fra de andre nordiske landene viser at et utdanningstilbud styrker både tilbudets kvalitet og kandidatenes inngang i arbeidslivet.

Samfunnsutviklingen er preget av en større kompleksitet og andre utfordringer enn tidligere, noe som krever tilpasset kompetanse. I andre europeiske land har de erkjent dette, og tilbyr utdanning på både bachelor- og masternivå.

Forskning viser at utdanning bidrar til økt kvalitet i fritidsklubbene gjennom økt tverrfaglig samarbeid, mer helhetlig innsats mot rus og risikoatferd og økt evne til metodisk arbeid. Per i dag er det et stort sprik i den kompetansen som finnes, og ansatte med høyere utdanning velger seg mer relevante yrker innenfor skole, sosiale tjenester eller på kulturfeltet.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at få meldinger til barnevernet kommer fra åpne møteplasser. I 2009 kom bare 90 avsluttede undersøkelsessaker etter henvisninger fra fritidsklubber og utekontakter. Det tilsvarer 0,3 prosent av det totale antallet, og det er lite når vi vet at ungdom i risikogrupper er aktive brukere av fritidsklubber og ungdomshus.

Både samhandlingsreformen og folkehelseloven vektlegger forebyggende arbeid, og en endring av innsatsen fra behandling, til forebygging og tidlig intervensjon. Styrkende og oppbyggende aktiviteter innenfor kultur eller idrett er fritidsklubbenes kjernevirksomhet. Forskning viser at i et samfunn som blir stadig mer profesjonalisert, blir samhandlingen mellom fritidsklubber og andre instanser som skole, politi og barnevern bedre når ansatte i fritidsklubber og ungdomshus får økt kompetanse og større grad av metodisk tilnærming til sitt arbeid (Hydle og Vestel 2009). Nordlandsforsknings studie i 2011 viste at kun en av fire kommunale ledere mener ansatte i fritidssektoren har tilstrekkelig kompetanse (Gjertsen og Olsen 2011). Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet nedsatte i 2008 en ekspertgruppe for å utrede ungdoms fritidsmiljø. Ekspertgruppen anbefalte en rekke kompetansehevingstiltak for ansatte i fritidsklubb. Ett av flere forslag var å opprette en høyskoleutdannelse.

Ifølge Kostra var det i 2013 registrert 702 fritidsklubber med kommunal finansiering. Til tross for svak kommuneøkonomi og små budsjetter i fritidssektoren, brukes det på landsbasis betydelige midler på fritidstiltak. Samtidig finnes det ingen lover, regelverk eller bestillinger fra nasjonalt politisk hold om hva fritidsklubbene skal tjene til. Det finnes heller ingen form for rapportering i henhold til kriterier eller annen kvalitetssikring av tjenesten. Både nasjonale og internasjonale fagmiljøer peker på dette problemet.

Et utdanningstilbud vil være en effektiv måte å sikre kvaliteten på det arbeidet som utføres. Det vil styrke tilbudet og samtidig ta hensyn til lokale forhold og gi rom for kommunale prioriteringer.

Fritidsklubber kjennetegnes ved at de beveger seg i grenselandet mellom det sosialfaglige, det forebyggende og det kulturfaglige. For mange unge er fritidsklubben en arena der de opplever uformell læring, mestring, personlig og sosial utvikling. Fritidsklubben er dermed en arena der alle de nevnte perspektivene kan bli ivaretatt. Dette forutsetter god drift med et kompetent personale.

Det finnes i dag ingen høyere utdanning som fører fram til en grad med direkte relevans for ansatte i fritidsklubber og ungdomshus i Norge. Flere andre nordiske land har en utdanning i fritidspedagogikk både på bachelor- og masternivå, med gode resultater. Siden 2010 har Ungdom og Fritid samarbeidet med Høgskolen i Vestfold, Malmö Högskola, Islandske universitetet og Svenska Fritidsledarutbildningen om å styrke utdanningstilbudet for ungdomsarbeidere i de nordiske landene.

Erfaringer fra Island viser at studenter som uteksamineres med en bachelorgrad i fritidspedagogikk er i arbeid innen kort tid, og deres kompetanse er etterspurt i flere sektorer enn fritidsklubber. Island har gjennom en årrekke satset på utdanning på fritidsfeltet, noe som har medført en tilstrømming av unge til fritidsklubber og ungdomshus. På Island er over 80 prosent av 16-åringene tilknyttet en fritidsklubb eller et ungdomshus.

For å få en varig tilførsel og videreutvikling av kompetanse, må det etableres et miljø som jobber med feltet. Et etablert høyskolemiljø vil naturlig bidra til økt forskning og flere publikasjoner på området. Høyskoleutdanning for ungdomsarbeidere vil bidra både til at det skapes ny kompetanse, og til et kompetanse- og kvalitetsløft for hele sektoren.