Tekst: VEGARD VELLE

R ælingen kommune rangerer nå høyest på IMDIs oversikt over integrering av flyktninger. I år klarte kommunen å gi jobb eller utdanning til samtlige flyktninger som var ferdige med introduksjonsprogrammet.

Inkludering er ikke bare et fyndord

20 flyktninger sier den middels store kommunen ja til hvert år. Årlig er kommunen også i stand til å sørge for bolig samt jobb eller utdanning til de aller fleste av disse. Fordi kommunen tar inkluderingen på alvor.

– Flyktningene har krav på å få et verdig liv, mener ordfører Øivind Sand (Ap). Han er aktivt engasjert i inkluderingen. Med seg har han også en dyktig og ressurssterk flyktning- og inkluderingstjeneste, som holder til i en enebolig i et boligområde.

– Ingen av oss syntes det var en god ide å samlokalisere tjenesten med Nav. Det ville bare få flyktningene til å føle seg fremmedgjort og som klienter.

Ingen skranker, ingen ubrytelige glass

Hos flyktning- og inkluderingstjenesten møter flyktningene ansatte med høy faglig kompetanse og med ulik etnisk bakgrunn. Huset har ingen skranker. Her kan folk komme og være sinte. Da får de en kopp kaffe og en samtale. De ansatte har aldri vært utsatt for vold og trusler.

Leder for flyktning- og inkluderingstjenesten er Narges Pourzia. Hun er avdelingsleder for 7,9 årsverk. – I tillegg til inkluderingsarbeidet arrangerer vi en rekke kurs, for eksempel i boligmestring, i bruk av bank-ID og skatt, og om migrasjonshelse og depresjonsmestring. I tillegg har vi mammagruppe for mødre i fødselspermisjon og obligatorisk foreldreveiledning.

Hva tøff kjærlighet betyr

Mens introduksjonsprogrammet pågår (rundt to år), skal flyktningen hjelpes til å etablere sitt nye, normale liv. Det betyr hjelp med utdanning, med jobb og et sted å bo.

– Vår jobb er å hjelpe dem til å klare seg selv. Tøff kjærlighet kaller jeg det, sier ordføreren.

I ordet kjærlighet ligger et løfte om at kommunens ansatte skal hjelpe flyktningen til å klare seg selv. I ordet tøff ligger at kommunen stiller krav om egen innsats.

– Stiller vi ikke krav, ender mange med ikke å tro på seg selv. Blant annet stiller vi krav om å fullføre introduksjonsprogrammet, om å se etter jobb og ta i mot de tilbudene han eller hun får. Å stille krav betyr ikke å sette noen til å grave grøft eller plukke søppel. Det er meningsløst, mener Sand.

Noen er redde for å jobbe

I stedet satser flyktning- og inkluderingstjenesten på å kartlegge personenes bakgrunn, evner og ønsker.

– Du kan ikke sette en and til å klatre eller et ekorn til å svømme. Vi ønsker å finne det vi tror personen er god på. Men for å vite hvordan vi kan hjelpe best, kartlegger vi folk, sier Øivind Sand.

Noen flyktninger er redd for å komme i jobb. Ei dame vegret seg sterkt mot å jobbe. Hun fortalte at hun led og hadde vondt ulike steder. Hun ville heller ta grunnskolen og var veldig sint da flyktningtjenesten mente hun burde få seg en jobb først.

– I dag jobber hun som renholder sammen med mannen sin og ser ti år yngre ut, forteller Pourzia.

Drømmer om å bli trailersjåfør

– De ansatte på flyktningkontoret var tålmodige. Jeg følte meg som en baby, og flyktningkonsulentene var som en søster, mor og familie. Om jeg trengte lege, sørget de for lege. Da jeg trengte en jobb, fikk jeg hjelp og et spark bak.

Idris Ahmed Mohamud (22) flyktet til Norge for fem år siden. I hjemlandet Somalia ble han truet av al Shabaab-militsen. Mohamud reiste hals over hode til nabolandet Kenya og videre til Uganda. Derfra kom han seg til Libya, hvor han ble arrestert og torturert av politiet, som krevde løsepenger. Etter at han fikk penger fra sin onkel i Norge, reiste han til Malta og videre til Sverige. Etter hvert endte han opp på asylmottak i Norge før han ble hvert plassert
i Rælingen kommune.
I dag jobber Mohamud
i fruktdisken på Rema 1000 i Lillestrøm.

Mye av æren for at han i dag har jobb og leilighet, tilskriver han Narges Pourzia, leder for flyktning- og inkluderingstjenesten i kommunen.

– Min mor, som han sier. – Hun forsto problemene mine og ringte meg hele tida.

– I begynnelsen drømte jeg mye om politiet i Libya, om hvordan de slo meg dag etter dag, så blodet rant. Og jeg lengtet fryktelig etter moren min, som var igjen i Somalia.

Nå er Mohamud mest opptatt av å jobbe, lage mat og klare seg selv. Husleien på 7300 kroner må betales hver måned. På sikt drømmer han om å bli enten trailersjåfør eller soldat.