Bjørn Ingar Skogvang

VIRKSOMHETSTILLITSVALGT FOR FAGFORBUNDETS ANSATTE VED BARNE-, UNGDOMS- og FAMILIEETATEN (BUFETAT)

Når du jobber i barnevernet, møter du mange forskjellige barn med ulike behov og utgangspunkt. De aller fleste barn som er på institusjon, trenger at noen tror på dem og gir dem en sjanse. Noen av barna trenger hjelp med rus og kriminalitet. Andre trenger hjelp til å sette grenser og bygge sunne relasjoner. En liten andel trenger hjelp fra både psykiatrien og barnevern samtidig.

Og så har du de som trenger noe mer. De som kan komme til å ta liv. De som ikke alltid deler samme virkelighetsoppfatning som deg. Disse kommer uforholdsmessig ofte opp i media. Det er ikke mange av dem, og de aller fleste får et tilbud som medfører at de ikke tar liv. Men det er noen unntak.

Barnevern og psykiatri

Et av de mest dagsaktuelle tilfellene av barn som dreper, er saken om en 16 år gammel jente som tok livet av en ett år eldre jente på et kjøpesenter i Kristiansand.

Denne saken og flere med den har ført til at det i disse dager opprettes to institusjoner som skal kombinere barnevern og psykiatri. Målet er at vi skal ha flere slike institusjoner på landsbasis innen noen år.

Bestemmelsen har møtt en del motstand, blant annet fra organisasjoner som representerer barnevernsbarn.

Lederen for barnevernet i Arendal, Iris Olsen, sa til NRK at hun er redd for at en slik kombinasjon vil føre til en sykeliggjøring av barn som havner hos barnevernet.

Fortvilelse

Noen barn er ofte fortvilet. Enda mer fortvilet kan de bli hvis de får negative beskjeder. De følelsene som bygger seg opp da, kan, i verste fall, være dødelige.

Hvordan kan en bygge en person opp fra et sted hvor de er en reell trussel mot seg selv og dem rundt, til et sted hvor de kan ha et fullverdig liv?

Det er viktig med tverrfaglighet, et tettere samarbeid mellom psykiatrien og barnevern og mer oppmerksomhet rettet mot forutsigbarhet. Vi må også vurdere hvilken arbeidstidsordning som fungerer best, både for de ansatte og for barna.

Tverrfaglighet

I det siste årene har det vært mye snakk om kompetanse innenfor barnevernsfeltet. Dette er en svært viktig debatt å ta da en ikke kan tilby behandling for de mest sårbare uten å ha en god kompetanseplan. Dessverre er det slik at ikke alle nødvendigvis har den kompetansen som trengs.

Kravet er at barnevernet skal ha opp mot 50 prosent barnevernspedagoger, vernepleier eller sosionomer. Nå økes kravet systematisk rundt omkring.

Det er bra at kompetansenivået øker i institusjoner, men er ikke hele poenget at en skal bygge på komplementerende kompetanse? I stedet for å spe på med mer av den samme kompetansen bør kompetansefeltet økes.

Ettersom barnevernsbarn er så ulike, er det mange fagfelt som kan bidra inn. Selv har jeg gode erfaringer med kollegaer som har kompetanse i sosiologi, psykologi og pedagogikk. Samtidig er det viktig at ansatte tar kurs, etter- og videreutdanninger. Dette gjelder uansett hvilket fagfelt en har i bunnen.

Det er viktig å huske på at de personene barnevernsbarn selv nevner som positive personer, ofte er miljøarbeideren som besitter mye realkompetanse.

Bedre samarbeid

Det har blitt foreslått at det trengs et bedre samarbeid mellom psykiatrien og barnevernet. Jeg kunne ikke vært mer enig. Når barn kommer til barnevernsinstitusjoner, er det mange som er tungt medisinert med antidepressiva, antipsykotika, sovetabletter og andre medisiner. Dette er ikke noe barnevernsansatte nødvendigvis har kunnskap om.

De senere årene har helseansvarlige innenfor psykisk helse for barn og unge besøkt barnevernsinstitusjoner. Dette er blitt gjort for å få bedre kontakten mellom feltene og for å få til et bedre samarbeid på tvers.

Medleverturnus brukes mer

Barnevernsfeltet er et område hvor arbeidstidsordninger har blitt satt under press. Innenfor private institusjoner er det ikke uvanlig at gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid er rundt 60 timer.

Dette skjer fordi den såkalte «medleverforskriften» brukes mer og mer. Den gjør at ansatte er til stede lengre perioder av gangen, noe flere barn er positive til. I perioder med lite konflikter både på jobb og på hjemmebane vil en slik arbeidstidsordning også fungere godt for arbeidstakere. Samtidig viser forskning at lange enkeltvakter kan føre til at du lettere gjør feil på slutten av vakten.

Selv mener jeg arbeidstidsordninger i høyeste grad må legges opp rundt den enkelte institusjonen og målgruppen den har.

Trenger forutsigbarhet

Barn med så store utfordringer at de vurderes som en fare for seg selv eller andre, trenger forutsigbarhet i livet. Kontaktpersonene til barnet bør legge langsiktige planer for hvordan de skal ivaretas. I en slik prosess er det viktig at barnet selv får være med å påvirke.

Er han eller henne selv med å medvirke, vil kanskje ikke den tiden barnet er på institusjon virke så langt. For selv korte behandlingsperioder kan virke lenge for et barn.

Må satse

Som ansatt møter du mange utfordringene i arbeidet med disse barna. Ser vi forbi alle utfordringene, er det fremdeles barn vi snakker om. Barn som trenger kjærlighet, omsorg og trygghet. Noen trenger enda mer, men det er dette som kjernen i alt arbeid vi gjør.

Godt barnevernsarbeid tar tid, koster penger og krever at samfunnet er villig til å satse.

Hvis vi mener alvor med disse barna, må vi være villige til nettopp å satse.