Én dør å banke på

2016092014371120160920143711

Pixabay.com

Elevene trenger et team rundt seg, og terskelen for å søke hjelp og råd må ikke være for høy.

«I’ve got you, Ferris. This time I’ve finally got you!»

Edward Rooney jubler i åttitallsfilmen Ferris Bueller’s Day Off. Hele filmen har han, tilsynelatende den eneste voksne på den lokale videregående skolen som ikke er lærer, jaktet frenetisk på den spektakulære skulkeren Ferris. Jobben hans er å fange - og straffe - skulkere. Teamet rundt eleven består av en politimann.

Vi pusser ikke lenger illsinte inspektører på elever som skulker, heldigvis. I stedet skal helsesøstre, rådgivere, spesialpedagoger og andre yrkesgrupper hjelpe elevene med å mestre livet og skolehverdagen.

Men til tross for at min generasjon sannsynligvis er den lydigste og snilleste noen sinne (vi drikker mindre, trives bedre på skolen og har et bedre forhold til foreldrene våre, ifølge den nyeste Ungdata-undersøkelsen), står vi overfor nye og vanskeligere problemer.

Psykisk uhelse er vår tids epidemi, og ungdom tar den verste støyten. Én av fire jenter på 10. trinn har depressive symptomer. Flere unge menn dør i selvmord enn i trafikken. Skolens problem er ikke utspekulerte skulkere som Ferris Bueller, men usynlig syke ungdommer som trenger noen å snakke med.

La det være klinkende klart: De unge er syke fordi systemet har sviktet. I 2002 fikk Elevorganisasjonen gjennomslag for en egen arbeidsmiljølov for elever. Alle elever har nå krav på et fysisk og psykososialt læringsmiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Hadde skolene fulgt loven, ville vi ikke hatt en negativ trend i psykiske helseproblemer blant unge. Det er ikke lærernes eller helsesøstrenes feil, men det mangler ressurser og politisk vilje. Og mobbetallene er, som vi vet, like høye som de alltid har vært.

Som om ikke det var nok, skal min generasjon skifte yrke 7-8 ganger i løpet av livet, om ikke flere, og mange av jobbene vi skal ha er ikke oppfunnet ennå. Det har aldri vært så vanskelig å finne ut av hva vi skal bli, og velger vi feil, er faren stor for at vi faller ut av skolen eller arbeidslivet.

Altfor mange elever står med vanskelige spørsmål - hva skal jeg bli? Hvorfor får jeg ikke dette til? Hvorfor er hverdagen så vondt? Men de vet ikke hvem de skal spørre om råd. Ofte har ikke læreren tid eller kompetanse til å hjelpe. Like ofte vil elevene vil helst møte noen som ikke setter karakter på dem dagen etter.

Elevene trenger fagfolk. Og for oss er det ikke så nøye hvilken etat de nye stillingene tilhører eller hvilken tittel de har. Det viktigste er at det er lett å finne noen å snakke med. Derfor må teamet rundt eleven bygge på tre enkle prinsipper, som alle går ut på å gjøre veien til hjelp så kort og smertefri som mulig.

For det første må veien fra klasserommet til samtalen være så enkel som mulig. Det høres bakvendt ut, men jo flere yrkesgrupper som har funnet veien inn i skolen, desto vanskeligere har det blitt for unge i krise å vite hvor de skal gå, i frykt for å gå feil. Stigmaet, særlig ved psykisk uhelse, er dessuten sterkt. Og er terskelen for høy, holder flere seg unna i frykt for å ikke være «syke nok».

Derfor må det være én dør på hver skole, ikke mange, hvor elever vet de kan gå når de er urolige. De skal være sikre på at de blir ønsket velkommen, ikke avvist fordi de har banket på feil sted. For selv om ikke alle samtaler ender med et vedtak eller en behandling, kan et forståelsesfullt smil være alt som trengs for noen. For andre er det forskjellen mellom nødvendig hjelp og at usynlige sykdommer forblir skjulte.

Vi trenger med andre ord en førstelinje i teamet rundt eleven som har tid og evne til å lytte, og til å sende eleven videre til rett hjelp når det trengs. Det kan løses på mange måter. Skolehelsetjenesten kan for eksempel styrkes såpass at de ansatte ikke må haste videre etter tre minutter. Eller en annen yrkesgruppe kan få ansvar for å møte elever og «sile» dem videre ved behov. Kompetansen sikrer vi med etter- og videreutdanning.

Dette leder oss til det andre prinsippet: Nærhet. Når det er snakk om ressurser i skolen, er mange politikere fristet til å sentralisere tjenester for å spare penger. Motstå fristelsen! Hvis den ene døra flyttes fra skolen til helsestasjonen i sentrum, blir dørstokkmila flere lysår lang. Ingen elever blir tryggere av å bli tvunget inn i et fremmed bygg med kølappsystem.

En annen vanlig frustrasjon er at elever som tidligere har fått hjelp må forklare på nytt og på nytt at de har en spiseforstyrrelse eller sosial angst. Det tredje prinsippet er derfor at skolen må kjenne eleven bedre. Det betyr at vi må bli bedre på å sende informasjon (på en trygg måte) mellom skoleslagene. Kanskje bør også de forskjellige tjenestene få beskjed og et lite notat fra førstelinja når ungdommer blir sendt videre.

Hvis vi skal forhindre at én av tre ikke fullfører videregående, og at en hel generasjon går gjennom livet med psykiske helseplager, trenger vi et sterkt team rundt eleven. Første skritt må være sterke ressursnormer for skolehelsetjenesten, psykologer, rådgivere og andre yrkesgrupper. Men vi må også bruke ressursene vi har på en smartere måte.

Min anbefaling er enkel: Én dør på hver skole, hvor skolen kjenner eleven. Terskelen må ikke være for høy. Elevene trenger ikke politimenn, men noen å snakke med.

Kristoffer Hansen

Tidligere leder av Elevorganisasjonen.

Elevorganisasjonen

• En partipolitisk uavhengig interesseorganisasjon for elever og lærlinger

• Over 400 medlemsskoler, både ungdoms- og videregående skoler

• Stiftet i 1999, som en sammenslåing mellom Norsk gymnasiastsamband og Norsk elevorganisasjon

Vi trenger med andre ord en førstelinje i teamet rundt eleven som har tid og evne til å lytte, og til å sende eleven videre til rett hjelp når det trengs