Theres Utakleiv, hjelpepleier og Dr. Morten Laudal, tilsynslege på Vestby sykehjem og kommunelege.

tips@fagbladet.no

.

På Vestby sykehjem forsøker vi å drive hensiktsmessig og moderne, ved å gruppere pasientene i tun eller grupper, der hver gruppe har pasienter med en del fellestrekk.

Et slikt tun har pasienter med psykiske lidelser og moderat demens, og denne pasientgruppens utfordringer er kjennetegnet ved at de opplever uro, mange finner ikke ro selv når de sitter ned, og noen vandrer hvileløst rundt.

Bruk av medikamentell behandling for å forsøke å normalisere atferd og dempe uro er vanlig i denne gruppen. Forskjellige aktiviteter forsøkes og benyttes regelmessig for å aktivisere pasientene, med varierende suksess. Dette er en historie om en av suksessene.

• På dette sykehjemmet er sang som medisin

Det hele startet med en enkelt pasient med en kjent psykiatrisk diagnose, som var svært urolig. En av personalet på avdelingen har en personlig forkjærlighet for strikking, opplever det selv som beroligende, og tenkte at det kanskje var en mulighet.

Strikketøy ble tatt fram, og dette roet pasienten betraktelig.

Vi testet så ut dette med strikking på en annen meget urolig pasient med betydelig kognitiv svikt. Hun gikk kilometer etter kilometeri gangene, og fant aldri ro. Det var vondt å se. Da hun fikk et strikketøy i hendene, ble hun sittende helt rolig i en time av gangen, uten noe som helst problem. Det var knapt til å tro, og tanken om at en ny og god metode var funnet dannet seg.

• Slik er natta alene med demenspasientene

Disse erfaringene ble kommunisert til avdelingsleder, og det var vilje til å gjøre et litt større forsøk. Vi startet en egen strikkecafe, en time hver fredag. Suksessen var uomtvistelig.

Mange av postens kvinnelige pasienter tok med glede og entusiasme tak i strikkepinner. Tiltaket ble kjent i resten av huset, og det kommer ofte pasienter fra andre avdelinger, og mange ser frem til fredagene.

• Åtte tips som gjør ansatte friske

Mange strikker, noen drikker bare kaffe, og noen menn kommer og legger seg på sofaen og sovner til strikkekjerringenes skravlende stemmer i bakgrunnen. Det er åpenbart at aktiviteten med strikking skaper en endret sosial virkelighet. Mange får en følelse av hjemmekoselig stemning når det sitter noen i sofaen og strikker. Noen pasienter med psykiske vansker blir rolige bare av å se på at andre strikker.

Forklaringen på at pasientene finner ro ved å ta fram strikketøyet antar vi er at man må konsentrere seg for å klare å strikke, og man får noe annet å tenke på. De mulige triste eller uhensiktsmessige tankene som var der, forsvinner og erstattes av en mestringssituasjon, kanskje med erindring om tidligere tider, da strikking formodentlig var assosiert med helt andre og muligens trivelige omstendigheter. Jo mer avansert strikking jo mer forsvinner tankene. Graden av kompleksitet i strikkingen må tilpasses evnenivået til hver enkelt, og det varierer mye.

Med disse temmelig overveldende gode erfaringene, lå veien åpen for utvidet bruk av strikking. Urolige pasienter som kom og ba om medisiner ble forelagt tilbud om en kosestund med strikketøyet.

• Gamle bilder hjelper på husken

Medisinbehovet forsvant, strikkingen fordrev uroen. Etter noen tid med slik avledning, forsvinner tendensen til å be om medisiner i det hele tatt. Erfaringen på noen pasienter, er at denne typen aktivitet, med tilliggende stemninger, faktisk reduserer medikamentforbruk. Noen systematisk registering av dette har vi ikke ennå, men inntrykket er tydelig.

Med strikking, som med alt annet, er det viktig å se hvert enkelt individ, noen strikker det de får plassert i hendene, noen ønsker å strikke til barnebarn, og noen kan kun strikke lapper og er ikke åpne for noe annet. Noen produserer mengder, mens andre strikker 3 masker i uka. Noen sitter hver dag på stua og strikker, mens andre ønsker å sitte alene på rommet og strikke i fred. Det viktigste er å se hvert enkelt individ, og dekke deres behov.

Vi har så vidt begynt å strikke til premature barn ved en av sykehusenes nyfødt intensiv avd. To fluer i en smekk, det gjør godt for to pasienter.

Våre erfaringer er gode. Vi vil fortsette med dette, og muligens utvide aktiviteten.

Vi sliter litt med økonomi, garn er ikke gratis, men muligens er medisiner dyrere? Sykehjemslegen er ikke helt overbevist om det ennå, men er imponert over hva vi får til og er «med på laget» for å fortsette og utvide aktiviteten.

Argumentet om mindre medisiner, og dermed mer våkne og friskere pasienter synes å virke. Likedan de sosiale ringvirkningene. Sannsynligvis er ikke strikking løsningen på alle problemer hverken i sykehjem eller eldreomsorg, men vi mener å ha funnet at det i organisert form kan ha stor verdi, både for den enkelte, for gruppen og miljøet.

Vi utfordrer kolleger til å prøve det samme.