Helsefagarbeider Patrick: – Jeg hadde sendt foreldrene mine hit med en gang

KATHRINE GEARD

kathrine.geard@fagbladet.no

Han er plasstillitsvalgt for Fagforbundet og helsefagarbeider i Dronning Ingrids hage. En ny boform for personer med demens på Tøyen i Oslo.

Institusjonen er formet som en landsby der bygningsmassen er en yttermur som rammer inn tre uterom: Bytorget, Skogshagen og Parken. På innsida er fasadene brutt opp i ulike farger og materialer.

– Her har vi frihet til å organisere arbeidet vårt, sier helsefagarbeider Patrick Rollian Sontchou.

Kathrine Geard

Hagebyen rommer 130 boenheter fordelt på 19 bofellesskap, hver med seks, åtte eller ti beboere. Alle har sitt eget rom med bad, men deler stue og kjøkken. Utenfor bofellesskapene kan beboerne bevege seg fritt mellom hager og fellesområder med gjenkjennelige tilbud som butikk, kafé, kultursal, restaurant/pub, frisørsalong, legekontor, et eget mikrobryggeri, og en gammel restaurert drengestue som kan benyttes til ulike formål.

Dette er en helt annen og uvant verden sammenliknet med tradisjonell demensomsorg. Ikke bare for de 120 beboerne som en dag i mai flyttet hit fra Silurveien sykehjem og Manglerudhjemmet, men også for 200 ansatte som fulgte med på lasset.

• Hva gjør du når sykehjemspasienten hygger seg med den nye kjæresten – og kona kommer på besøk?

Rutiner og frihet

Patrick Rollian Sontchou har 22 års arbeidserfaring fra skjermet avdeling for demente ved Manglerudhjemmet. Et sykehjem uten moderne velferdsteknologi, men med store avdelinger, lange korridorer, låste dører, og arbeidsdager fylt av rutiner og faste gjøremål.

Nå former han mye av hverdagen sjøl i samspill med beboerne.  

– Her har vi frihet til å organisere arbeidet vårt, sier Sontchou, og gir et eksempel: 

 En beboer som egentlig skulle dusje, var ferdig påkledd og på vei ut døra da helsefagarbeideren kom på jobb om morgenen.

– Da er ikke dusjen det første jeg nevner. Jeg serverer i stedet en kopp kaffe, gir medisiner eller gjør andre oppgaver. Og så, når klokka er blitt ti eller elleve kan jeg tilby den dusjen.

 Men hvis beboeren ikke ønsker det, så skriver han det i rapporten og sier at kveldsvakta kan prøve. Eller de venter til dagen etter.

– Hvis beboeren er påkledd, ikke lukter og ser bra ut, er det ikke noe vits i å mase. Men før ville jeg fått dårlig samvittighet og tenkt at jeg ikke hadde fått gjort jobben min.

ÅPNE ROM: Innenfor bygningsmassen kan beboerne bevege fritt mellom ulike plasser

Kathrine Geard

Innkjøring

Han legger ikke skjul på at overgangen har vært utfordrende, selv om de hadde mange informasjonsmøter og snakket masse om nye arbeidsformer på forhånd.

– Men det er forskjell på å få høre om det og å praktisere det. For mange er det nok fortsatt veldig uvant og annerledes. Men vi ser en veldig positiv utvikling i personalgruppa. Folk begynner å forstå konseptet, mener Sontchou, og trekker fram det sentrale.

 – Her er vi hjemme hos beboerne. Det er de som bor her, vi bare kommer på besøk.

 Beboerne har mer frihet til å planlegge dagene sine

– Det innebærer også frihet til å takke nei til tilbud. Vi ansatte er mer veiledere som bistår ved behov, og skal ikke gå inn å mase om at de skal gjøre alt mulig.

{s1}

Inspirasjon

Hagebyer for demenssyke er ingen norsk oppfinnelse. Verdens første «demenslandsby» var etter sigende nederlandske De Hogeweyk utenfor Amsterdam, som åpnet i 2009. Inspirert av nederlenderne er det siden blitt bygget liknende tilbud i Bærum og Kristiansand, før altså Dronning Ingrids hage åpnet offisielt i juni. Neste år får Oslo få nok en hageby, denne gangen på Furuset.

LEDER: Katrine Selnes utenfor kafeen i landsbyen

Kathrine Geard

Hovedessensen er altså bevegelsesfrihet innenfor landsbyens trygge ramme, små bofellesskap som har sin egen husholdning, og beboere som deltar i hverdagsliv og dagligdagse aktiviteter.

– Det som skjer inne i bofellesskapet, det skal være det som skjer i vanlige hjem. Livet skal være så normalt som mulig for beboerne, som har mye større frihet enn på andre sykehjem, spesielt om det er en skjerma enhet med låst dør, sier institusjonsleder Katrine Selnes.

Tilbakemeldingene hun får fra ansatte og pårørende er veldig positive. De ser at beboerne har kviknet til og trives.

– I sommer var det et yrende liv her ute. Vi har aldri hatt så brune beboere på noe sykehjem jeg har vært leder for.

{F1}

• Store forskjeller – dette spiser eldre i norske kommuner

Startproblemer

En uttalt frykt for at betongtrappa opp til uterommet Parken ville være farlig for beboerne har vist seg ubegrunnet. De parkerer rullatoren ved trappa og går opp, eller tar den på ryggen.

– Så det er klart at de er mye mer aktive enn de var der de kom fra.

AKTVITETER: Beboerne kan være med på mange ting, blant annet mikrobrygging.

Kathrine Geard

De første månedene har likevel ikke vært knirkefrie. I starten klarte enkelte beboere å komme seg utenfor området via nødutganger. Det problemet er løst nå. På grunn av utsettelser i byggeprosessen fikk ikke de ansatte komme inn i bygningene og gjort seg kjent eller prøvd ut velferdsteknologien på forhånd.

I hagebyen sørger sensorteknologien RoomMate for digitalt tilsyn i boligene om natta. Da får de fire nattevaktene varsel om noen eksempelvis står opp, faller eller roper. Beboerne går også med en klokke (Sensio) på armen som kan sende en alarm til de ansatte om det skjer noe mens de er ute på dagen. Dette, kombinert med en ny og mer selvstendig måte å jobbe på, gjorde at læringskurven ble bratt.

– Det var liksom først i september-oktober at vi begynte å føle litt på marsjfarten. Så nå kan vi spisse konseptet, reindyrke det og jobbe det inn, sier Selnes.

• Hvem bestemmer over mammas sexliv når hun er dement og sykehjemspasient?

Være sosiale

De som bor i Dronning Ingrids hage, må ha vedtak om langtidsplass i skjerma enhet og ha behov for heldøgnsomsorg og pleie. De kan ha typiske demenssymptomer som agitasjon, vandring og andre atferdsutfordringer.

– Men andre atferdsavvik, eller andre sykdommer og symptomer, må ikke være dominerende i forhold til demensdiagnosen.

– Så det er ikke folk med en lettere type demens som bor her?

– Nei, ikke i utgangspunktet. Men de må kunne ha glede av det sosiale fellesskapet – de aktivitetene som foregår og fasilitetene vi har i hagebyen, sier Selnes.

– De som trives best i sitt eget selskap og helst vil oppholde seg på rommet, de har mange andre sykehjem i Oslo å gjøre det på.

MØTEPLASS: Restauranten er åpen et par dager i uka foreløpig.

Kathrine Geard

Kathrine Geard

Kartla beboerne

Selnes har vært på flere studieturer til forbildet i Nederland. Men Dronning Ingrids hage er ingen nøyaktig kopi. Hun forteller at nederlenderne plasserer beboerne i enhetene etter både sosial klasse og hva slags type menneske de er. Folk står derfor på ventelister til det bofellesskapet som passer deres personlighet og livsstil best.

De har bogrupper for velstående, for næringsdrivende, for de urbane eller de som er opptatt av kultur og så videre. Dronning Ingrids hage, som overtok beboere fra to eksisterende sykehjem, har naturlig nok ikke kunnet reindyrke en sånn modell. Men de kartla beboerne i forkant og har prøvd å samle de som har en matchende bakgrunn, interesser, personlighet og funksjonsnivå.

– Vi har vært mest opptatt av interessene til beboerne og hvilket miljø vi tror de kommer til å passe inn i.

• Skeive eldre frykter møtet med eldreomsorgen

Ut mot Bytorget bor de mest aktive urbane, som liker å bruke byen og gå på kafé, i butikk eller til frisør, og som også fortsatt har språket intakt og har glede av samtaler med hverandre. 

BYTORGET: Rundt denne plassen bor de som liker best det urbane liv.

Kathrine Geard

Naturglede

I Skogshagen, som er et roligere område med mye beplantning og naturfargede fasader, har de plassert folk som trives ute i naturen.

– Dette kunne vi gjøre innledningsvis, men nå må jo ledige plasser belegges med den personen som kommer inn, sier Selnes.

SKOGSHAGEN: Mye grønt og fasader i tre og naturfarger for dem som trives naturen

Kathrine Geard

Inntaket av nye kandidater skjer i tett dialog med formidlingsenheten i sykehjemsetaten.

– Men hva hvis beboere blir verre og ikke får glede av fasilitetene?

– Utgangspunktet vårt er at de skal få bo her livet ut. Så vi starter der og ser hvordan det utvikler seg. Hvis vi får mange med store pleiebehov som stenger for andre, blir det vanskelig.

Dette er et spørsmål som også de ansatte har vært veldig opptatt av, og som de venter på at blir mer avklart.

– Vi håper jo at vi skal ha beboere som kan ha nytte av å være her. Sånn at vi kan gjøre den jobben vi kom hit for å gjøre. Hvis du har fire oppegående beboere og to som er blitt mye dårligere, vil vi måtte bruke alle ressurser på de to pleietrengende.

Helsefagarbeider Patrick Sontchou har forståelse for at de som får plass i botilbudet, også må kunne få dø her. Han tenker at intern flytting av sengeliggende til en egen avdeling med tilpassede ressurser er en mulig løsning.

 Lager mat

Hagebyen har den samme bemanningsfaktoren som skjermede enheter har i Oslo. Flertallet av de ansatte er helsefagarbeidere som jobber for en bestemt boenhet. Men noen jobber på tvers, noen har mellomvakter og noen er husholdsassistenter.

– De er egentlig ansatt som reinholdere, men skal i 30 prosent av sin arbeidstid gjøre andre husholdsaktiviteter sammen med beboerne, forklarer Selnes.

PARKEN: Det øverste området er inspirert av trehusbebyggelsen på Vålerenga.

Kathrine Geard

Beboerne handler i landsbyens matbutikk og lager middag i samarbeid med ansatte. Tanken var at hver boenhet kunne ha forskjellige retter på menyen, men det ble en for stor logistisk utfordring, forteller Selnes.

– Så vi har kartlagt alle beboernes preferanser når det gjelder mat og laget en 6-ukers rullerende meny, som skal sørge for at vi treffer preferansen til beboerne. Vi måtte gjøre det sånn for å få det til å fungere i praksis.

Stor interesse

Tilbud og fasiliteter ellers er under utvikling. Restauranten og puben er foreløpig åpen en eller to dager i uka, mens butikken og kaféen er åpen hver formiddag. Har de lyst på en kopp kaffe eller et glass vin i restauranten eller en sjokolade i butikken, er det bare å forsyne seg. Varen blir skannet og belastet i den avdelingen hvor beboerne bor.

Selnes tror ikke denne typen botilbud vil være det eneste svaret i framtidas demensomsorg, men et godt supplement. Det er stor interesse for erfaringene de gjør seg i Dronning Ingrids hage. Mange kommer på studiebesøk. 

– Det spørs jo hvor godt vi lykkes med konseptet, men jeg tror nok at flere kommuner vil tenke på å lage slike botilbud.

INTERESSE: Mange kommer for å se hvordan hagebyen fungerer, forteller Katrine Selnes

Kathrine Geard

Fravær av tvang 

Bortsett fra vedtak for alle om bruk av inngripende velferdsteknologi er det få beboere med tvangsvedtak i hagebyen. Og måten de jobber på her har en klar forebyggende effekt mot maktbruk.

– Tenk deg bare de som har en sterk utferdstrang og som møter en stengt dør som de står og rister i. De blir utagerende og aggressive fordi de ikke kommer seg ut. Her har de en mye større frihet, og møter ikke på de barrierene som de vil gjøre på et ordinært sykehjem, påpeker Selnes.

Samtidig gjør fleksibilitet og selvstendige valg seg gjeldende i dagligdagse gjøremål som måltider. Middag skal serveres i tidsrommet 16-18, men avhengig av hva beboerne ønsker. De er gjerne med på å skrelle poteter, dekke bord og rydde etterpå.

– Vi har rutiner for når vi lager mat, men vil de ikke spise, da får de bestemme sjøl. Vi er jo hjemme hos dem, sier helsefagarbeider Elisabeth Bull, som tidligere var ansatt i Silurveien sykehjem. Hun innrømmer at det har vært mye nytt å lære seg. Men nå trives hun veldig godt med at både ansatte og beboere har friere tøyler til å forme arbeidsdagen og sitt eget liv.

– Jeg elsker plassen, det er så fint her, sier Bull.

LOVORD: Patrick Sontchou mener hagebyens boform er det beste for demente som er aktive

Kathrine Geard

Blomstret opp

For de ansatte er det flott å oppleve hvordan beboerne har blomstret opp, spiser godt og gir uttrykk for at de trives med boformen og jobben de gjør.

– Mange er så oppegående at du kan ta feil av pårørende og beboere. Av og til kan vi spørre de som står ved utgangsdøra om de har Sensioklokka på eller ikke. Bare de uten slipper ut, ler hun.

Sontchou deler kollegaens begeistring.

– Det fysiske arbeidsmiljøet er perfekt, og kombinert med måten vi jobber på, er dette den beste boformen vi har for demenssyke i Norge. Jeg hadde sendt foreldrene mine hit med en gang. Her har de mer frihet til å være seg sjøl.

Et godt tegn på at beboerne har det bra er også mindre bruk av beroligende medisiner. Det henger sammen med at de ikke møter stengte dører, mener han.

– Når de får en trang til å reise hjem, kan de nå gå ut og rundt i uteområdene. Så når du treffer dem litt etterpå, er de slitne og har ofte glemt at de egentlig skulle hjem.

FRIHET: I hagebyen bruker de aldri makt, sier Patrick Sontchou

Kathrine Geard

Finner en løsning

Og som nevnt venter de med vask og andre gjøremål til beboerne sjøl er klare for det.

 – Jeg tror vi oppnår mye mer med det. Vi bevarer beboernes tillit og møter mindre motstand. Det er bedre å bruke fire dager på å få dusjet en beboer for at vedkommende ikke skal oppleve det som tvang.

– Men er det aldri noen som slår seg av vrange her, og ikke vil ta medisin for eksempel? 

– Joda, men da gir vi ikke medisinen. Så informerer vi sykepleierne og dokumenterer hva vi har prøvd og hva vi ikke har fått til.

– Men hvis det går utover helsa?

– Ja, men sånn er det bare. Da må vi gjøre en ny vurdering og finne ut hva vi skal gjøre videre, i samarbeid med pårørende. Det er alltid en utvei. Jeg vil uansett være en ansatt som gjør jobben min uten at jeg bruker makt for å utøve omsorg.