MEDISINSK ARBEID: Ole Hval kom inn i ambulanseyrket da det ikke var flere krav enn å ha førstehjelpskurs og være god bak rattet. Siden har han tatt utdanning. Kollegene Maren Kjensberg og Isabel Øfstaas begynte ved stasjonen på Gran etter fullført sykepleierutdanning.

MEDISINSK ARBEID: Ole Hval kom inn i ambulanseyrket da det ikke var flere krav enn å ha førstehjelpskurs og være god bak rattet. Siden har han tatt utdanning. Kollegene Maren Kjensberg og Isabel Øfstaas begynte ved stasjonen på Gran etter fullført sykepleierutdanning.

Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Revolusjon i ambulansen: Slik ble sjåførene legenes forlengede arm

Yrkesfagene endrer seg i takt med samfunnsutvikling og kompetansekrav. I ambulansefaget har det nærmest foregått en revolusjon.

kathrine.geard@fagbladet.no

«Uten yrkesfag stopper Norge». De siste åra har budskapet om samfunnets behov for dyktige fagarbeidere fått større oppmerksomhet og gjennomslag. Og koronapandemien har gjort det enda tydeligere hvor avhengig vi er av fagfolk som renholdere og helsearbeidere. Nå er tendensen at litt flere unge søker seg til yrkesfagene. Helse- og oppvekstfag er populært og interessen for ambulansefag klart økende. Mange tror NRK-serien «113» har bidratt til det. Dokumentaren tar seerne med i ambulansearbeidernes varierte og meningsfylte arbeidshverdag preget av lagarbeid og adrenalinkick, glede og sorg, og ikke minst kompetansekrevende oppgaver.

God bak rattet

Serien skildrer langt på vei et annet yrke enn det Ole Hval gikk inn i da han begynte ved Gran ambulansestasjon på Hadeland i 1995. Stasjonen tilhører Sykehuset Innlandet og dekker et landlig område med cirka 22.000 innbyggere sju mil nord for Oslo. Hvals eneste faglige ballast var bakgrunn som ambulansesjåfør i militæret.

– Den gang var det veldig få krav. Var du god bak rattet og hadde førstehjelpskurs så kunne du bli ansatt i tjenesten, minnes han.

Så var de også først og fremst det yrkestittelen sa – ambulansesjåfører.

– Vi jobbet også i brannvesenet og hadde med ambulansen hjem.

Ble det tur plukket de opp ledsagere på sjukehjemmet eller sjukehjemspersonell hjemme i egen turnus. Tjenesten dreide seg om rask transport av pasienter og litt førstehjelp. Alt de hadde med seg i ambulansen var oksygen, adrenalin til bruk ved hjertestans, noe krampestillende stesolid og litt intravenøs væske.

– Du kan si vi var en slags transporttjeneste for legestanden.

ENORM UTVIKLING: – I begynnelsen henta vi nesten folk fra gata, det var ingen krav til helsebakgrunn. Ambulansefaget har gjennomgått en revolusjon, sier Line Ernestussen, leder av Fagforbundets faggruppe for prehospitale tjenester.

ENORM UTVIKLING: – I begynnelsen henta vi nesten folk fra gata, det var ingen krav til helsebakgrunn. Ambulansefaget har gjennomgått en revolusjon, sier Line Ernestussen, leder av Fagforbundets faggruppe for prehospitale tjenester.

Revolusjonerende utvikling

Det samme gjaldt da leder i Fagforbundets faggruppe for prehospitale tjenester, Line Ernestussen, i 2000 fikk jobb som ambulansearbeider ved distriktsstasjonen i Andøy kommune i Vesterålen. Hun hadde nytte av sin hjelpepleierutdanning. Mange av kollegene hadde langt mindre relevant bakgrunn. En var flymekaniker, en annen bonde og en tredje billakkerer.

– I begynnelsen henta vi nesten folk fra gata, det var ingen krav til helsebakgrunn.

Ambulansefaget har gjennomgått en revolusjon, konstaterer Ernestussen.

Opplæring på stasjonene, praktisk erfaring og enkeltkurs var lenge gjeldende skole i faget. Det første offisielle tre måneders utdanningsprogrammet for ambulansesjåfører kom midt på 80-tallet. Og ti år seinere ble ambulansefag etablert som eget fag på videregående skoler med tilhørende læretid og fagbrev.

Utdanningsløft

Men standardiserte, formelle krav til kompetanse i ambulansebilen kom først med innføring av akuttmedisinsk forskrift i 2005. Nå måtte minst én i bilen ha autorisasjon som ambulansearbeider, og øvrig helsepersonell skulle som minimum ha gjennomført et teoretisk og praktisk akuttmedisinsk kursopplegg over fem uker.

– Det var en innføring i diverse medisinske tema som traume, brudd, hjerteinfarkt og så videre. Men vi gikk ikke så dypt inn i det, sier Ernestussen, som påpeker at viktige elementer manglet. Kursene omfattet for eksempel ikke opplæring i utrykningskjøring.

I dag utgjør ambulansearbeidere med fagbrev grunnpilaren i tjenesten. Både yngre med fagutdanning og erfarne ansatte som har tatt sine fagprøver på bakgrunn av kurs og realkompetanse. En del har også tatt etterutdanningen paramedic. Og et par kull har rukket å ta den ferske bachelorutdanningen i paramedisin. En tredje vei inn i ambulanseyrket går via sykepleierutdanning og kurs/praksis som etter noen år gir mulighet for å ta fagbrev som ambulansearbeider. I sykehuset Innlandet gir kombinasjonen sykepleier og ambulansearbeider samme medisinske delegering som nasjonal paramedic.

{f1}

Trivsel i ambulansen

Hvals kolleger, Maren Kjensberg (30) og Isabel Øfstaas (28), gjorde nettopp det. Begge begynte ved stasjonen på Gran i 2013 etter fullført sykepleierutdanning.

– Det var mange krav før vi kunne begynne. Blant annet 200 timer hospiteringsvakter, forteller Kjensberg, som samtidig jobbet litt som sykepleier, både i sykehjem og på sykehus.

– Jeg trivdes rett og slett best her, sier hun når vi spør hvorfor hun valgte ambulansetjenesten.

– Jobben er variert, lærerik og spennende. Vi har alle typer pasientgrupper og veit aldri hva vi skal møte.

Kjensberg innrømmer at det ikke var bare lett å begynne i ambulansen der oppdragene kan være krevende og inntrykkene sterke.

– Jeg synes det var tøft da jeg kom som 23-årig ferdig sykepleier. Men det var òg det som fenget. Jeg grudde meg aldri til vakt, det var så all right å komme hit.

Øfstaas trekker fram det selvstendige ansvaret de har for pasienten ute på oppdrag som et viktig aspekt.

– Det er det mest spennende ved jobben, og det mister man ofte når man jobber på sykehus. Der er det mer styrt, og leger som bestemmer.

Flinke lærlinger

Etter noen år i ambulansen gikk Hval veien om sykepleierutdanning og fem år ved hjertemedisinsk intensivavdeling på Rikshospitalet, før han kom tilbake til ambulansestasjonen i 2007. Nå deler han arbeidstida mellom ambulansen og jobb som områdeinstruktør, med ansvaret for opplæring og lærlinger i ambulansefaget i Gran, Gjøvik og Valdres.

Hval roser de unge lærlingene som kommer til stasjonen fra videregående opplæring.

– De kommer ut som lærlinger allerede når de er 17 år. Å gå inn i et yrke der du møter hele spekteret fra liv til død, uten å ha særlig livserfaring, er veldig utfordrende for mange som er i utvikling selv. Derfor er egnethet veldig viktig når man begynner i en tjeneste så ung. Men jeg er imponert over hvor fort ungdommene tar dette. Vi har utrolig dyktige fagarbeidere her, sier Hval, som mener all erfaringen to års læretid gir er en stor fordel sammenlignet med andre utdanningers kortere praksis.

Han satt i fagprøvenemnda i noen år og kunne observere en veldig positiv utvikling.

– Lærlingene blir flinkere og flinkere, skolene blir bedre og oppfølgingen ute i ambulansetjenesten blir bedre, sier Hval som mener fagveilederne som følger opp lærlingene fortjener skryt.

– De er kjempeflinke. Det gjør at strykprosenten på fagprøvene er gått drastisk ned.

Han mener betydningen av en god fagutdanning vanskelig kan overdrives.

– Det har betydd alt for krav og å få systematisert yrket vårt. Vi har gått fra være transporttjeneste til å bli sykehusets forlengede arm.

Hval ser positivt på etableringen av en høyskoleutdanning og et framtidig krav om at én i ambulansen har bachelor. Men etterlyser en lønn som holder tritt med utviklingen i yrket.

– Når det stilles høyere kompetansekrav bør mer utdanning og høyere lønn følge med. Vi blir verdsatt når det er korona og vi skal ut i front mot smitte, men ikke i lønnsoppgjørene, mener Hval og trekker fram at de bare får betalt for 18 timer av en 24 timers døgnvakt.

– Vi føler at vi burde blitt verdsatt mer for den veldig ansvarsfulle jobben vi gjør.

MYE KOMPETANSE: – Når det stilles høyere kompetansekrav bør mer utdanning og høyere lønn følge med, mener Ole Hval.

MYE KOMPETANSE: – Når det stilles høyere kompetansekrav bør mer utdanning og høyere lønn følge med, mener Ole Hval.

Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Lange avstander og rullende sykehus

Moderne ambulanser utstyrt med avansert teknologi omtales ofte som minisykehus på hjul. Og utvikling av nye medisiner og hjelpemidler vil gjøre det mulig å gi pasientene stadig mer behandling mens de ennå ligger i ambulansen. Det er særlig fordel i distriktene der veien til lege og sykehus kan være lang, og været gjerne heller ikke er til å spøke med.

Fra stasjonen i Andøy er det for eksempel 12 mil til sykehuset i Stokmarknes. Mye står og faller på de to i ambulansen.

– Vi må kunne takle å ha en veldig dårlig pasient i ambulansen over lang tid. Da kan du ikke være utrygg, sier Line Ernestussen.

– Er det vanskelig for deg som er gammel i gamet å holde tritt med utviklingen?

– Nei, det faglige går greit. Men jeg merker nattkjøringen mer enn før. Det blir tyngre og tyngre å ta seg inn, jeg føler meg litt i ulage.

Men fortsatt kan lite måle seg med ambulanseyrket for en som trives i førstelinja, tett og nært på folk i krise og sykdom. Det er nok et fag for den litt særegne, tror Ernestussen.

– Vi er nesten et eget folkeslag, ler hun og trekker fram noen egenskaper som kommer godt med i tillegg til en grunnleggende interesse for faget.

– Du må være kjapp i hodet og løsningsorientert og selvsagt like akuttmedisin. Vi kan få melding om en pasient med pustebesvær, men egentlig dreier det seg om en hjertestans. Da må du omprogrammere og snu deg rundt.

Diagnose i felt

Før i tida ville de fraktet pasienten så fort de kunne til sykehus. Nå tar de EKG som blir sendt inn til medisinsk overvåking ved sykehusene. Dermed kan de diagnostisere hjerteinfarkt allerede hjemme hos pasienten og sette i gang med blodproppoppløsende behandling. Multimonitoren som måler blodtrykk, pust og hjertefrekvens har lenge vært standard utstyr i ambulansene. Men gjennom forskning og innovasjon blir nye hjelpemidler og metoder stadig prøvd ut i tjenesten. Et eksempel er hjertekompresjonsmaskin, som gjør det sikrere å utføre hjertekompresjon under transport samtidig som den frigjør hender til andre oppgaver. Dette er foreløpig ikke standard utstyr, og nytten er fortsatt noe omdiskutert. Men etter lokale innsamlingsaksjoner er en god del ambulanser rundt i landet nå utstyrt med dette.

AVANSERT UTSTYR: Ambulansene har avansert utstyr som håndteres av ambulansearbeiderne. Det er til stor hjelp når det skal stilles diagnoser.

AVANSERT UTSTYR: Ambulansene har avansert utstyr som håndteres av ambulansearbeiderne. Det er til stor hjelp når det skal stilles diagnoser.

Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Banebrytende

I Oslo tester flere ambulansestasjoner ut en spesialapp som gir ambulansearbeiderne tilgang til en undersøkelsesmetode som slagleger bruker for å avdekke hjerneslag. Målet er bedre diagnoser utenfor sykehusene for å yte raskere og riktig behandling av disse pasientene.

Se egen undersak

Et annet banebrytende prosjekt i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Sjukehuset Østfold og Rikshospitalet tar tidlig diagnose for slagpasienter et steg lenger. For å finne ut om hjerneslag skyldes blodpropp eller blødning, som krever ulik behandling, må det tas en CT-undersøkelse. I en spesialbygd ambulanse med CT-skanner har rundt 200 pasienter med symptomer på hjerneslag fått diagnose og behandling allerede i bilen. Det sparer tid og pasientene kunne sendes rett til de sykehusene som har spesialkompetanse på feltet. Slagambulansen ble parkert etter fem år for at studien skulle bli analysert og forskningsresultatene etter hvert publisert. Men optimistiske forskere håper at det kan komme flere slagambulanser på norske veier i framtida.

Elektronisk journal

Siste nytt på Gran er i mindre skala. En elektrisk båre og innføring av elektronisk pasientjournal på egne nettbrett. Stasjonen er også en av flere som deltar i et prosjekt for å teste ut videokommunikasjon mellom legevakt og ambulanse på oppdrag. På natta er det ingen lokal legevakt på Hadeland og ambulanseteamet må vurdere om pasienten skal inn på sykehus en times kjøretur unna, eller kan få behandling hjemme eller av lokal lege. Via bilder fra et stemmestyrt og hodemontert videokamera med funksjon for toveiskommunikasjon kan sykehuslegen se pasienten og være med på beslutningen. Videokommunikasjonen kan også brukes mot en såkalt slagvakt, en nevrolog som kan gi beslutningsstøtte ved vurdering av slagpasienter. Tanken er god, men utstyret har i praksis vært lite brukt, forteller Hval. Det er rett og slett litt for tungvint å rigge opp til videokommunikasjon. Og ambulansearbeidere har mer enn nok å bære på fra før. Dermed blir utstyret ofte liggende igjen i bilen. Hval tror løsningen kan ligge i videre utvikling av den elektroniske pasientjournalen som også kan brukes som kamera.

Gran er også med i en studie som handler om smertelindring i felt, som luftambulanselege Lars Olav Fjose forsker på. Blant annet tester de ut å gi smertestillende medisiner i nesa til barn som har sterke smerter, og bruk av medikamentet Ketamin sammen med Fentanyl, som vanligvis brukes på sykehus til pasienter med skadesmerter.

Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Flere typer antibiotika

Medisinering er fra før et felt der ambulansearbeiderne allerede har fått mer ansvar. Det gjelder blant annet blodkultur og antibiotika.

– Vi har fått fire sorter bredspektret antibiotika i bilen. Hvis vi mistenker blodforgiftning, sepsis, tar vi blodprøve og snakker med legen om hvilken antibiotika vi skal gi, sier Line Ernestussen.

Etterpå, når sykehuset har analysert blodkulturen, får pasienten en mer tilpasset antibiotika. Tidlig antibiotika er viktig for å redde liv ved blodforgiftning, påpeker hun.

Ambulansearbeiderne har tillatelse til å gi pasienter medisiner gjennom såkalt legedelegering. Men for å kunne gjøre delegerte oppgaver må de hvert halvår bestå teoretiske tester. En kontinuerlig kunnskapskontroll flere grupper i helsevesenet kunne ha godt av, mener faggruppelederen.

– Ingen andre yrkesgrupper har slike krav. En som tok sykepleie for 25 år siden trenger også å bli testet for å holde seg faglig oppdatert, mener hun.

Forskjellig erfaring

De 40 ambulansene tilknyttet Sykehuset Innlandet er temmelig likt utstyrt. Men i forhold til naboene i Oslo og Viken har de mer medisinsk utstyr.

– Det handler om lengre vei til sykehus, som krever mer medisinering prehospitalt. Vi gir medisin ved alle typer akuttmedisinske tilstander, og har faktisk også anestesimidler, opplyser Ole Hval.

Det siste bruker de for å slå folk helt ut når de for eksempel skal dra et beinbrudd på plass.

– Det er veldig vondt å ligge bevisst og få med alt av smerter. Så da kan vi rett og slett gjøre som på en anestesiavdeling.

Arbeidsplassens beliggenhet kan med andre ord bety litt forskjellige oppgaver og erfaringer for ambulansepersonell.

– I Oslo får de mer erfaring gjennom større mengde pasienter. Her får vi mer erfaring på oppfølging av pasienter over lengre tid. Vi ser effekten av medisinering og behandling vi gir pasienten.

– Er det mer dere kan gjøre eller har dere nok oppgaver nå?

– Det er alltid et metningspunkt, og jeg tror vi begynner å nærme oss det. Vi kan ikke bare pøse på med oppgaver for da blir kravene for store for dem som jobber i tjenesten, sier Hval.

{s1}

Flere foretak

Gran-ambulansene opererer i et område der regionsykehuset ligger nordover og spesialsykehusene for utblokking ved hjerteinfarkt og trombektomi (utfisking av blodpropp i hjernen) ligger sørover, og dessuten i et annet helseforetak.

– Det betyr at vi må ta gode undersøkelser ute og være med å avgjøre om vi skal kjøre direkte til spesialsykehus i et annet foretak, eller via lokalsykehuset som er en helt annen vei, sier Hval.

Utfordringen blir ikke mindre i framtida. Et nytt regionsykehus er i anmarsj. Først var det snakk om å bygge det ved Moelv som ville gi et par mils ekstra kjørevei. Men seinere har Brumunddal seilt opp som alternativ. Det betyr en ekstra halvtime sett fra Gran.

– Det er ikke noen god løsning for Hadeland, sier Hval.

Striden rundt plasseringen er ikke endelig avgjort, men blir Brumunddal en realitet vil avstanden gjøre at Gran-ambulansene oftere kjører sørover.

– Da sier det seg litt selv at vi må tenke pasientens beste og velge nærmeste spesialistsykehus. Vi har også regionalt traumemottak på Ullevål, som ligger 40 minutter utrykning unna.

Når alarmen går

Selv om ambulansepersonellet på Gran i det daglige kan føle seg litt aleine ute på oppdrag befinner de seg i et område der mange ressurser kan samles på kort tid. Ved større hendelser brukes ambulansene på tvers av foretaksgrensene. Gran deltok for eksempel i redningsarbeidet ved Utøya og da alarmen nylig gikk i Gjerdrum.

– Natta Gjerdrum-ulykken skjedde ble alle ringt etter som er i tjeneste og bedt om å komme til nærmeste stasjon. Tre biler reiste ned og vi måtte bemanne en reservebil med nytt mannskap som dekket området lokalt, forteller Hval.

App avslører hjerneslag i ambulansen

Rask og riktig hjelp er avgjørende når hjerneslaget rammer. Med en spesialutviklet app kan paramedic Jarle Pedersen stille en treffsikker diagnose allerede i ambulansen.

KATHRINE GEARD

– Appen gjør at vi får tilgang til å bruke en undersøkelsesmetode som har vært forbeholdt slaglegene på sykehusene, sier Jarle Pedersen, medlem i Fagforbundet og paramedic ved Prinsdal ambulansestasjon. En av fem Oslo-stasjoner som er med i et pågående forskningsprosjekt der ambulansepersonell prøver ut en spesialutviklet app for å avdekke hjerneslag hos flere pasienter enn før.

NYTTIG APP: – Vi bruker appen på alle pasienter der vi mistenker hjerneslag. Det kan være flere ganger i uka, sier paramedic Jarle Pedersen.

NYTTIG APP: – Vi bruker appen på alle pasienter der vi mistenker hjerneslag. Det kan være flere ganger i uka, sier paramedic Jarle Pedersen.

Kathrine Geard

Tidlig er effektiv

Hjerneslag er en folkesykdom. Om lag 11.000 rammes årlig i Norge. Akutt hjerneslag må behandles innen 4,5 – 6 timer etter at symptomene startet, og jo tidligere jo bedre. Uten surstoff dør opptil to millioner hjerneceller i minuttet. Men mange slagpasienter kommer for seint til sykehus for å få akutt behandling. Ifølge Norsk hjerneslagsregister kom i gjennomsnitt 49 prosent av norske slagpasienter til sykehus innen fire timer (2019). Andelen er mange steder betydelig mindre, de geografiske forskjellene er store.

Forskerstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA), Mona Guterud, ville derfor finne ut om ambulansepersonell kan oppdage flere med hjerneslag dersom de undersøker slagsymptomer på en bedre måte. Gjennom appen følger de en ny prosedyre, får et godt og standardisert skåringsverktøy, og beslutningsstøtte i kommunikasjonen med slaglege. Målet er sikrere diagnostikk allerede i ambulansen og at flere hjerneslagpasienter kan få riktig behandling raskere. Hjerneslag skyldes enten blødning (13 prosent) eller blodpropp (86 prosent). Årsaken må avdekkes med en CT-undersøkelse, og behandlingen er ulik. Blodpropp, eller hjerneinfarkt, behandles med proppløsende medisin. Er årsaken hjerneblødning må pasienten til et sykehus som kan gi nevrokirurgisk behandling.

{f2}

Fungerer fint

Ambulansestasjonene begynte gradvis å ta appen i bruk etter opplæring fra juni 2019, men studien ble satt på pause i noen måneder etter koronautbruddet. Nå ruller datainnsamlingen igjen og vil bli avsluttet i juli.

– Da starter det spennende og møysommelige arbeidet med å analysere dataene, sier Guterud.

Prinsdal dekker et tett befolket område, inkludert bydeler med mange eldre beboere. Hjerneslag rammer i alle aldersgrupper, men er vanligst blant eldre.

– Vi bruker den på alle pasienter der vi mistenker hjerneslag. Det kan være flere ganger i uka, sier Jarle Pedersen, som slår fast at erfaringene så langt er gode.

– For vår del fungerer appen veldig fint. Vi blir forholdsvis treffsikre i hvilket sykdomsbilde pasienten har. Både hvilke deler av hjernen som er affisert av slaget og hvilken behandling som er best, legger han til.

UTVIKLET APP: Forskerstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Mona Guterud, ville finne ut om ambulansepersonell kan oppdage flere med hjerneslag dersom de undersøker slagsymptomer på en bedre måte.

UTVIKLET APP: Forskerstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Mona Guterud, ville finne ut om ambulansepersonell kan oppdage flere med hjerneslag dersom de undersøker slagsymptomer på en bedre måte.

Fredrik Naumann/Felix Features

Liste med sjekkpunkter

Pedersen åpner appen med personellnummeret sitt, og tar oss med gjennom en rekke punkter og kontrollspørsmål. For eksempel om pasientene klarer å svare på hvor gamle de er.

– Vi spør også om noe så banalt som hva dette er, fargen, og hva den brukes til, sier Pedersen og holder opp en blå penn. Svarene og måten ordene blir formulert på indikerer om språksenteret er intakt eller påvirket.

App-programmet omfatter også nevrologiske undersøkelser for å sjekke om pasienten føler berøring og hvor koordinerte bevegelser de har. Sjekk av mer kjente symptomer som ansiktsskjevhet og kraft i armer og bein hører også med. Til slutt må ambulansearbeiderne svare på om de mener det er et slagtilfelle eller ikke.

– Har vi mange treff kommer vi ikke unna at det ser ut som et slag, sier Pedersen.

Straks undersøkelsen er gjort overføres resultatet til en slaglege, som de samtidig ringer opp for å diskutere treffene med.

Rett til CT

Framme ved sykehuset gjør slaglegen i utgangspunktet samme undersøkelse før det tas CT.

– Men det vi ser nå som dette er kommet godt i gang, og slaglegene er blitt fortrolige med at vi gjør gode undersøkelser, er at pasientene i større grad havner rett på CT.

– Har appen gjort dere flinkere til å gjenkjenne hjerneslag?

– Tidligere har vi nok kjørt mange med små hjerneinfarkt til legevakta fordi de vanlige undersøkelsene vi gjør ikke har tydet på slag. De manglet ansiktsskjevhet, kunne smile og hadde grei kraft. Nå undersøker vi flere områder av hjernen enn før, og det har åpnet for at pasientene kommer raskere til behandling. Undersøkelsen vår sparer tid i mottak og sparer pasienten for å havne på feil sted.

Ta ansvar for fagutvikling

Mona Guterud, som også jobber som ambulansearbeider ved Sentrum stasjon i Oslo, er opptatt av at ambulansepersonell tar ansvar for fagutvikling på eget fagområde. Det må forskes mer på prosedyrer som gagner pasienten, mener hun.

– Det er et stort behov for at vi får økt kunnskap om det særegne prehospitale feltet slik at vi kan jobbe mer evidensbaser, sier Guterud som samarbeider med stipendiat og lege ved Oslo Universitetsjukehus, Helge Fagerheim Bugge. Målet er at prosjektet skal føre dem fram til en doktorgrad.

Fredrik Naumann/Felix Features

Marianne Otterdahl-Jensen

Når det stilles høyere kompetansekrav bør mer utdanning og høyere lønn følge med. Vi blir verdsatt når det er korona og vi skal ut i front mot smitte, men ikke i lønnsoppgjørene.

Ambulansearbeider Ole Hval

Ambulansefag

Ifølge SSB er det snaut 5000 yrkesaktive ambulansearbeidere i Norge

Dette gir autorisasjon for å jobbe i ambulanse:

• Fagbrev etter to år videregående skole, to år i praksis

• Fagprøve på bakgrunn av kurs og realkompetanse

• Etterutdanning i paramedic

• Bachelor i paramedisin

• Sjukepleierutdanning pluss kurs og praksis som leder til fagbrev

Dette er appen

• ParaNASPP-studien (Paramedic Norwegian Acute Stroke Prehospital Project) foregår i Oslo og er et samarbeidsprosjekt mellom nevroklinikken ved Oslo universitetssykehus, ambulansetjenesten ved Oslo universitetssykehus og Stiftelsen norsk luftambulanse (SNLA)

• Målet er å forbedre hjerneslagdiagnostikk utenfor sykehus, og raskere behandling av pasientene.

• Appen eSTROKE er utviklet i samarbeid med Norsk Luftambulanse for å avdekke hjerneslag

Ved hjerneslag som skyldes blodpropp kan oppløsende medisin gis bare de første 4,5 timene etter symptomutbrudd.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy

marianne Ottedahl-Jensen

MEDISINSK ARBEID: Ole Hval kom inn i ambulanseyrket da det ikke var flere krav enn å ha førstehjelpskurs og være god bak rattet. Siden har han tatt utdanning. Kollegene Maren Kjensberg og Isabel Øfstaas begynte ved stasjonen på Gran etter fullført sykepleierutdanning.

MEDISINSK ARBEID: Ole Hval kom inn i ambulanseyrket da det ikke var flere krav enn å ha førstehjelpskurs og være god bak rattet. Siden har han tatt utdanning. Kollegene Maren Kjensberg og Isabel Øfstaas begynte ved stasjonen på Gran etter fullført sykepleierutdanning.

Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

kathrine.geard@fagbladet.no

«Uten yrkesfag stopper Norge». De siste åra har budskapet om samfunnets behov for dyktige fagarbeidere fått større oppmerksomhet og gjennomslag. Og koronapandemien har gjort det enda tydeligere hvor avhengig vi er av fagfolk som renholdere og helsearbeidere. Nå er tendensen at litt flere unge søker seg til yrkesfagene. Helse- og oppvekstfag er populært og interessen for ambulansefag klart økende. Mange tror NRK-serien «113» har bidratt til det. Dokumentaren tar seerne med i ambulansearbeidernes varierte og meningsfylte arbeidshverdag preget av lagarbeid og adrenalinkick, glede og sorg, og ikke minst kompetansekrevende oppgaver.

God bak rattet

Serien skildrer langt på vei et annet yrke enn det Ole Hval gikk inn i da han begynte ved Gran ambulansestasjon på Hadeland i 1995. Stasjonen tilhører Sykehuset Innlandet og dekker et landlig område med cirka 22.000 innbyggere sju mil nord for Oslo. Hvals eneste faglige ballast var bakgrunn som ambulansesjåfør i militæret.

– Den gang var det veldig få krav. Var du god bak rattet og hadde førstehjelpskurs så kunne du bli ansatt i tjenesten, minnes han.

Så var de også først og fremst det yrkestittelen sa – ambulansesjåfører.

– Vi jobbet også i brannvesenet og hadde med ambulansen hjem.

Ble det tur plukket de opp ledsagere på sjukehjemmet eller sjukehjemspersonell hjemme i egen turnus. Tjenesten dreide seg om rask transport av pasienter og litt førstehjelp. Alt de hadde med seg i ambulansen var oksygen, adrenalin til bruk ved hjertestans, noe krampestillende stesolid og litt intravenøs væske.

– Du kan si vi var en slags transporttjeneste for legestanden.

ENORM UTVIKLING: – I begynnelsen henta vi nesten folk fra gata, det var ingen krav til helsebakgrunn. Ambulansefaget har gjennomgått en revolusjon, sier Line Ernestussen, leder av Fagforbundets faggruppe for prehospitale tjenester.

ENORM UTVIKLING: – I begynnelsen henta vi nesten folk fra gata, det var ingen krav til helsebakgrunn. Ambulansefaget har gjennomgått en revolusjon, sier Line Ernestussen, leder av Fagforbundets faggruppe for prehospitale tjenester.

Revolusjonerende utvikling

Det samme gjaldt da leder i Fagforbundets faggruppe for prehospitale tjenester, Line Ernestussen, i 2000 fikk jobb som ambulansearbeider ved distriktsstasjonen i Andøy kommune i Vesterålen. Hun hadde nytte av sin hjelpepleierutdanning. Mange av kollegene hadde langt mindre relevant bakgrunn. En var flymekaniker, en annen bonde og en tredje billakkerer.

– I begynnelsen henta vi nesten folk fra gata, det var ingen krav til helsebakgrunn.

Ambulansefaget har gjennomgått en revolusjon, konstaterer Ernestussen.

Opplæring på stasjonene, praktisk erfaring og enkeltkurs var lenge gjeldende skole i faget. Det første offisielle tre måneders utdanningsprogrammet for ambulansesjåfører kom midt på 80-tallet. Og ti år seinere ble ambulansefag etablert som eget fag på videregående skoler med tilhørende læretid og fagbrev.

Utdanningsløft

Men standardiserte, formelle krav til kompetanse i ambulansebilen kom først med innføring av akuttmedisinsk forskrift i 2005. Nå måtte minst én i bilen ha autorisasjon som ambulansearbeider, og øvrig helsepersonell skulle som minimum ha gjennomført et teoretisk og praktisk akuttmedisinsk kursopplegg over fem uker.

– Det var en innføring i diverse medisinske tema som traume, brudd, hjerteinfarkt og så videre. Men vi gikk ikke så dypt inn i det, sier Ernestussen, som påpeker at viktige elementer manglet. Kursene omfattet for eksempel ikke opplæring i utrykningskjøring.

I dag utgjør ambulansearbeidere med fagbrev grunnpilaren i tjenesten. Både yngre med fagutdanning og erfarne ansatte som har tatt sine fagprøver på bakgrunn av kurs og realkompetanse. En del har også tatt etterutdanningen paramedic. Og et par kull har rukket å ta den ferske bachelorutdanningen i paramedisin. En tredje vei inn i ambulanseyrket går via sykepleierutdanning og kurs/praksis som etter noen år gir mulighet for å ta fagbrev som ambulansearbeider. I sykehuset Innlandet gir kombinasjonen sykepleier og ambulansearbeider samme medisinske delegering som nasjonal paramedic.

{f1}

Trivsel i ambulansen

Hvals kolleger, Maren Kjensberg (30) og Isabel Øfstaas (28), gjorde nettopp det. Begge begynte ved stasjonen på Gran i 2013 etter fullført sykepleierutdanning.

– Det var mange krav før vi kunne begynne. Blant annet 200 timer hospiteringsvakter, forteller Kjensberg, som samtidig jobbet litt som sykepleier, både i sykehjem og på sykehus.

– Jeg trivdes rett og slett best her, sier hun når vi spør hvorfor hun valgte ambulansetjenesten.

– Jobben er variert, lærerik og spennende. Vi har alle typer pasientgrupper og veit aldri hva vi skal møte.

Kjensberg innrømmer at det ikke var bare lett å begynne i ambulansen der oppdragene kan være krevende og inntrykkene sterke.

– Jeg synes det var tøft da jeg kom som 23-årig ferdig sykepleier. Men det var òg det som fenget. Jeg grudde meg aldri til vakt, det var så all right å komme hit.

Øfstaas trekker fram det selvstendige ansvaret de har for pasienten ute på oppdrag som et viktig aspekt.

– Det er det mest spennende ved jobben, og det mister man ofte når man jobber på sykehus. Der er det mer styrt, og leger som bestemmer.

Flinke lærlinger

Etter noen år i ambulansen gikk Hval veien om sykepleierutdanning og fem år ved hjertemedisinsk intensivavdeling på Rikshospitalet, før han kom tilbake til ambulansestasjonen i 2007. Nå deler han arbeidstida mellom ambulansen og jobb som områdeinstruktør, med ansvaret for opplæring og lærlinger i ambulansefaget i Gran, Gjøvik og Valdres.

Hval roser de unge lærlingene som kommer til stasjonen fra videregående opplæring.

– De kommer ut som lærlinger allerede når de er 17 år. Å gå inn i et yrke der du møter hele spekteret fra liv til død, uten å ha særlig livserfaring, er veldig utfordrende for mange som er i utvikling selv. Derfor er egnethet veldig viktig når man begynner i en tjeneste så ung. Men jeg er imponert over hvor fort ungdommene tar dette. Vi har utrolig dyktige fagarbeidere her, sier Hval, som mener all erfaringen to års læretid gir er en stor fordel sammenlignet med andre utdanningers kortere praksis.

Han satt i fagprøvenemnda i noen år og kunne observere en veldig positiv utvikling.

– Lærlingene blir flinkere og flinkere, skolene blir bedre og oppfølgingen ute i ambulansetjenesten blir bedre, sier Hval som mener fagveilederne som følger opp lærlingene fortjener skryt.

– De er kjempeflinke. Det gjør at strykprosenten på fagprøvene er gått drastisk ned.

Han mener betydningen av en god fagutdanning vanskelig kan overdrives.

– Det har betydd alt for krav og å få systematisert yrket vårt. Vi har gått fra være transporttjeneste til å bli sykehusets forlengede arm.

Hval ser positivt på etableringen av en høyskoleutdanning og et framtidig krav om at én i ambulansen har bachelor. Men etterlyser en lønn som holder tritt med utviklingen i yrket.

– Når det stilles høyere kompetansekrav bør mer utdanning og høyere lønn følge med. Vi blir verdsatt når det er korona og vi skal ut i front mot smitte, men ikke i lønnsoppgjørene, mener Hval og trekker fram at de bare får betalt for 18 timer av en 24 timers døgnvakt.

– Vi føler at vi burde blitt verdsatt mer for den veldig ansvarsfulle jobben vi gjør.

MYE KOMPETANSE: – Når det stilles høyere kompetansekrav bør mer utdanning og høyere lønn følge med, mener Ole Hval.

MYE KOMPETANSE: – Når det stilles høyere kompetansekrav bør mer utdanning og høyere lønn følge med, mener Ole Hval.

Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Lange avstander og rullende sykehus

Moderne ambulanser utstyrt med avansert teknologi omtales ofte som minisykehus på hjul. Og utvikling av nye medisiner og hjelpemidler vil gjøre det mulig å gi pasientene stadig mer behandling mens de ennå ligger i ambulansen. Det er særlig fordel i distriktene der veien til lege og sykehus kan være lang, og været gjerne heller ikke er til å spøke med.

Fra stasjonen i Andøy er det for eksempel 12 mil til sykehuset i Stokmarknes. Mye står og faller på de to i ambulansen.

– Vi må kunne takle å ha en veldig dårlig pasient i ambulansen over lang tid. Da kan du ikke være utrygg, sier Line Ernestussen.

– Er det vanskelig for deg som er gammel i gamet å holde tritt med utviklingen?

– Nei, det faglige går greit. Men jeg merker nattkjøringen mer enn før. Det blir tyngre og tyngre å ta seg inn, jeg føler meg litt i ulage.

Men fortsatt kan lite måle seg med ambulanseyrket for en som trives i førstelinja, tett og nært på folk i krise og sykdom. Det er nok et fag for den litt særegne, tror Ernestussen.

– Vi er nesten et eget folkeslag, ler hun og trekker fram noen egenskaper som kommer godt med i tillegg til en grunnleggende interesse for faget.

– Du må være kjapp i hodet og løsningsorientert og selvsagt like akuttmedisin. Vi kan få melding om en pasient med pustebesvær, men egentlig dreier det seg om en hjertestans. Da må du omprogrammere og snu deg rundt.

Diagnose i felt

Før i tida ville de fraktet pasienten så fort de kunne til sykehus. Nå tar de EKG som blir sendt inn til medisinsk overvåking ved sykehusene. Dermed kan de diagnostisere hjerteinfarkt allerede hjemme hos pasienten og sette i gang med blodproppoppløsende behandling. Multimonitoren som måler blodtrykk, pust og hjertefrekvens har lenge vært standard utstyr i ambulansene. Men gjennom forskning og innovasjon blir nye hjelpemidler og metoder stadig prøvd ut i tjenesten. Et eksempel er hjertekompresjonsmaskin, som gjør det sikrere å utføre hjertekompresjon under transport samtidig som den frigjør hender til andre oppgaver. Dette er foreløpig ikke standard utstyr, og nytten er fortsatt noe omdiskutert. Men etter lokale innsamlingsaksjoner er en god del ambulanser rundt i landet nå utstyrt med dette.

AVANSERT UTSTYR: Ambulansene har avansert utstyr som håndteres av ambulansearbeiderne. Det er til stor hjelp når det skal stilles diagnoser.

AVANSERT UTSTYR: Ambulansene har avansert utstyr som håndteres av ambulansearbeiderne. Det er til stor hjelp når det skal stilles diagnoser.

Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Banebrytende

I Oslo tester flere ambulansestasjoner ut en spesialapp som gir ambulansearbeiderne tilgang til en undersøkelsesmetode som slagleger bruker for å avdekke hjerneslag. Målet er bedre diagnoser utenfor sykehusene for å yte raskere og riktig behandling av disse pasientene.

Se egen undersak

Et annet banebrytende prosjekt i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Sjukehuset Østfold og Rikshospitalet tar tidlig diagnose for slagpasienter et steg lenger. For å finne ut om hjerneslag skyldes blodpropp eller blødning, som krever ulik behandling, må det tas en CT-undersøkelse. I en spesialbygd ambulanse med CT-skanner har rundt 200 pasienter med symptomer på hjerneslag fått diagnose og behandling allerede i bilen. Det sparer tid og pasientene kunne sendes rett til de sykehusene som har spesialkompetanse på feltet. Slagambulansen ble parkert etter fem år for at studien skulle bli analysert og forskningsresultatene etter hvert publisert. Men optimistiske forskere håper at det kan komme flere slagambulanser på norske veier i framtida.

Elektronisk journal

Siste nytt på Gran er i mindre skala. En elektrisk båre og innføring av elektronisk pasientjournal på egne nettbrett. Stasjonen er også en av flere som deltar i et prosjekt for å teste ut videokommunikasjon mellom legevakt og ambulanse på oppdrag. På natta er det ingen lokal legevakt på Hadeland og ambulanseteamet må vurdere om pasienten skal inn på sykehus en times kjøretur unna, eller kan få behandling hjemme eller av lokal lege. Via bilder fra et stemmestyrt og hodemontert videokamera med funksjon for toveiskommunikasjon kan sykehuslegen se pasienten og være med på beslutningen. Videokommunikasjonen kan også brukes mot en såkalt slagvakt, en nevrolog som kan gi beslutningsstøtte ved vurdering av slagpasienter. Tanken er god, men utstyret har i praksis vært lite brukt, forteller Hval. Det er rett og slett litt for tungvint å rigge opp til videokommunikasjon. Og ambulansearbeidere har mer enn nok å bære på fra før. Dermed blir utstyret ofte liggende igjen i bilen. Hval tror løsningen kan ligge i videre utvikling av den elektroniske pasientjournalen som også kan brukes som kamera.

Gran er også med i en studie som handler om smertelindring i felt, som luftambulanselege Lars Olav Fjose forsker på. Blant annet tester de ut å gi smertestillende medisiner i nesa til barn som har sterke smerter, og bruk av medikamentet Ketamin sammen med Fentanyl, som vanligvis brukes på sykehus til pasienter med skadesmerter.

Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Flere typer antibiotika

Medisinering er fra før et felt der ambulansearbeiderne allerede har fått mer ansvar. Det gjelder blant annet blodkultur og antibiotika.

– Vi har fått fire sorter bredspektret antibiotika i bilen. Hvis vi mistenker blodforgiftning, sepsis, tar vi blodprøve og snakker med legen om hvilken antibiotika vi skal gi, sier Line Ernestussen.

Etterpå, når sykehuset har analysert blodkulturen, får pasienten en mer tilpasset antibiotika. Tidlig antibiotika er viktig for å redde liv ved blodforgiftning, påpeker hun.

Ambulansearbeiderne har tillatelse til å gi pasienter medisiner gjennom såkalt legedelegering. Men for å kunne gjøre delegerte oppgaver må de hvert halvår bestå teoretiske tester. En kontinuerlig kunnskapskontroll flere grupper i helsevesenet kunne ha godt av, mener faggruppelederen.

– Ingen andre yrkesgrupper har slike krav. En som tok sykepleie for 25 år siden trenger også å bli testet for å holde seg faglig oppdatert, mener hun.

Forskjellig erfaring

De 40 ambulansene tilknyttet Sykehuset Innlandet er temmelig likt utstyrt. Men i forhold til naboene i Oslo og Viken har de mer medisinsk utstyr.

– Det handler om lengre vei til sykehus, som krever mer medisinering prehospitalt. Vi gir medisin ved alle typer akuttmedisinske tilstander, og har faktisk også anestesimidler, opplyser Ole Hval.

Det siste bruker de for å slå folk helt ut når de for eksempel skal dra et beinbrudd på plass.

– Det er veldig vondt å ligge bevisst og få med alt av smerter. Så da kan vi rett og slett gjøre som på en anestesiavdeling.

Arbeidsplassens beliggenhet kan med andre ord bety litt forskjellige oppgaver og erfaringer for ambulansepersonell.

– I Oslo får de mer erfaring gjennom større mengde pasienter. Her får vi mer erfaring på oppfølging av pasienter over lengre tid. Vi ser effekten av medisinering og behandling vi gir pasienten.

– Er det mer dere kan gjøre eller har dere nok oppgaver nå?

– Det er alltid et metningspunkt, og jeg tror vi begynner å nærme oss det. Vi kan ikke bare pøse på med oppgaver for da blir kravene for store for dem som jobber i tjenesten, sier Hval.

{s1}

Flere foretak

Gran-ambulansene opererer i et område der regionsykehuset ligger nordover og spesialsykehusene for utblokking ved hjerteinfarkt og trombektomi (utfisking av blodpropp i hjernen) ligger sørover, og dessuten i et annet helseforetak.

– Det betyr at vi må ta gode undersøkelser ute og være med å avgjøre om vi skal kjøre direkte til spesialsykehus i et annet foretak, eller via lokalsykehuset som er en helt annen vei, sier Hval.

Utfordringen blir ikke mindre i framtida. Et nytt regionsykehus er i anmarsj. Først var det snakk om å bygge det ved Moelv som ville gi et par mils ekstra kjørevei. Men seinere har Brumunddal seilt opp som alternativ. Det betyr en ekstra halvtime sett fra Gran.

– Det er ikke noen god løsning for Hadeland, sier Hval.

Striden rundt plasseringen er ikke endelig avgjort, men blir Brumunddal en realitet vil avstanden gjøre at Gran-ambulansene oftere kjører sørover.

– Da sier det seg litt selv at vi må tenke pasientens beste og velge nærmeste spesialistsykehus. Vi har også regionalt traumemottak på Ullevål, som ligger 40 minutter utrykning unna.

Når alarmen går

Selv om ambulansepersonellet på Gran i det daglige kan føle seg litt aleine ute på oppdrag befinner de seg i et område der mange ressurser kan samles på kort tid. Ved større hendelser brukes ambulansene på tvers av foretaksgrensene. Gran deltok for eksempel i redningsarbeidet ved Utøya og da alarmen nylig gikk i Gjerdrum.

– Natta Gjerdrum-ulykken skjedde ble alle ringt etter som er i tjeneste og bedt om å komme til nærmeste stasjon. Tre biler reiste ned og vi måtte bemanne en reservebil med nytt mannskap som dekket området lokalt, forteller Hval.