Kommentar om Arbeiderpartiets valgnederlag

– Arbeiderpartiet floppet i valgkampen fordi de begynte å tegne og forklare i stedet for å begeistre og engasjere

FEILET: Venstresidens flaggskip Arbeiderpartiet, med partileder Jonas gahr Støre, klarte verken å mobilisere eller engasjere i valgkampen.

FEILET: Venstresidens flaggskip Arbeiderpartiet, med partileder Jonas gahr Støre, klarte verken å mobilisere eller engasjere i valgkampen.

Ole Palmstrøm

Det er sjelden hjernen eller den logiske sansen som får deg opp av stolen. Det er det hjertet og magen som gjør, skriver Håkon Knudsen i denne kommentaren.

2017093013420020170930134034

Kjærlighet skal føles, ikke staves

tips@fagbladet.no

Kommentaren sto først på trykk hos agendamagasin.no

Det er lite som engasjerer mer enn å lytte til dyktige talere. I vår tempofylte og tabloide tidsalder er det forfriskende å la noen utbrodere og utfolde seg uforstyrret i tre minutter.

Og det er sjelden hjernen eller den logiske sansen som får deg opp av stolen. Det er det hjertet og magen som gjør.

Følelser får frem det beste (og det verste) hos folk. Det er slik man mobiliserer. Det er slik man engasjerer. For å sitere den republikanske politikeren Carl W. Buehner: «De glemmer kanskje hva du sa, men aldri hva du fikk dem til å føle.»

Det er mange grunner til at valget ikke gikk slik venstresiden ønsket det. Høyresiden var dyktige til å la valgkampen handle om veldig mye annet enn politikk. Debatt om regjeringssamarbeid, debatt om enkeltpersoner, og ikke minst utallige debatter om debatten.

Engasjerte ikke

I dette klimaet maktet ikke venstresidens flaggskip Arbeiderpartiet verken å mobilisere eller engasjere. Samtidig løser man lite ved å klage på motstandere eller debattklima. Det første steget mot å løse et problem, er å anerkjenne at man har et. Og den viktigste lærdommen Arbeiderpartiet kan ta med seg fra 2017-valgkampen, kan på mange måter forklares av Ole Brumm:

«Hvordan staver man kjærlighet,» spurte Nasse Nøff. «Man staver ikke kjærlighet,» svarte Ole Brumm. «Man føler den.»

Litt sånn er det med politikk.

Politikken må skapes med hjertet. Et partiprogram er ingen likning eller et statsbudsjett. Et partiprogram er et politisk dokument med en visjon for framtida.

Visjoner om forandring basert på historier og virkelighetsbeskrivelser som gir gjenklang. Historier som samsvarer med hva folk opplever og hvor folk vil.

Om historien ikke er der, vil ingen lytte til løsningene. For mens strategier skal bygges på bakgrunn av tall og analyser, må politikken bygges på verdier.

Politikken må bygges på følelser. For mens tall og fakta kan få deg til å nikke anerkjennende for deg selv, kan følelser flytte både folk og fjell. Årets utgave av Arbeiderpartiet maktet for lite av det sistnevnte.

Bernie og følelsene

Det beste eksempelet på politikk og følelser må være de ulike kampanjene til Hillary Clinton og Bernie Sanders.

Mens Clintons politiske plattform bar preg av fornuft og ansvarlighet (og nærmest en «fordi jeg fortjener å vinne»-holdning), fosset Sanders frem med sin følelsesbaserte plattform om voksende ulikhet og kampen mot Wall Street og Washington.

Uavhengig av hvem man støttet i demokratenes primærvalgkamp, er det liten tvil om at det var lettere å svare på hvorfor akkurat Bernie Sanders måtte vinne, i motsetning til Hillary Clinton.

Resten er historie. En historie Arbeiderpartiet burde tatt større lærdom av i forkant av valget.

Polerte visjoner

Det er illustrerende om man går tilbake og ser på hvordan Arbeiderpartiets landsmøte ble håndtert halvåret i forveien.

I forkant av landsmøtet indikerte alle målinger et regjeringsskifte i september, noe landsmøtet bar tydelig preg av. Forberedelsene for et skifte skulle ikke forstyrres av uro, uenighet eller for kostnadskrevende vedtak. Alt skulle være gjennomførbart på fire år.

Problemet er at de færreste visjoner har nettopp det privilegiet at de er gjennomførbare i løpet av én stortingsperiode.

Programprosessen ble ledet av sentralstyret, og under selve landsmøtet hang finansfraksjonen som hauker over alle redaksjonskomiteer som kunne finne på å bruke penger. Landets kanskje viktigste politiske verksted ble redusert til en budsjettkonferanse.

Resultatet ble et nærmest pinlig ansvarlig partiprogram som bar lite preg av de store visjonene. De var absolutt til stede i Folkets Hus den helgen, men innen søndagen var over, var de fleste visjonene pusset og polert til det ugjenkjennelige.

Kontrasten er stor til det «åpne og nysgjerrige» Arbeiderpartiet som fosset frem på målingene tidligere i samme stortingsperiode. Frykten for å gjøre noe feil var større enn å gjøre noe riktig. Et mantra som også ble Arbeiderpartiets største akilleshæl i valgkampen.

Lærdommen til 2021

Det viktigste spørsmålet man må kunne svare på i en valgkamp, er «hvorfor»– ikke «hvordan». Hvis man ikke helt har svaret på hvorfor man skal styre, vil ingen være spesielt interessert i å lytte til hvordan man skal styre.

Derfor hjalp det lite at Arbeiderpartiet lot finansfraksjonen jobbe overtid for å regne ut og forklare egen skattemodell. Det hjalp lite at hvert eneste utspill og handling gjennom flere måneder ble vektet og veid før det møtte mediene. Det ble en valgkamp som tegnet og forklarte mer enn den begeistret og engasjerte.

For Ole Brumm har selvfølgelig helt rett. Kjærlighet skal føles, ikke staves. Det samme gjelder også politikk. Det burde Arbeiderpartiet ta med seg inn i den lange valgkampen mot 2021.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy