Iren Luther

Leder for Yrkesseksjon Helse og sosial, Fagforbundet

Fagforbundet er glad for at politikere som Marian Hussain vil ta tak i bemanningssituasjonen i kommunehelsetjenesten, som hun skriver om i et innlegg i Fagbladet 20. februar. Vi er imidlertid skeptiske til ideen om å lovfeste bemanning. Enkelt sagt; det blir ikke flere helsefagarbeidere eller sykepleiere av at Stortinget vedtar at sykehjem og hjemmetjenester skal ha et bestemt antall av dem. Vi har mangel på personell med formell, helsefaglig kompetanse. Vi må først og fremst utdanne flere slike. Vi kan ikke vedta at de skal finnes.

Stortinget kan heller ikke vedta at kommunene skal ha penger til helse og omsorg, all den tid mye er opp til lokaldemokratiet. Stortinget kan selvfølgelig bevilge mer penger til kommunene over statsbudsjettet, men man kan ikke vedta at dette skal gi alle landets 365 kommuner rom til å prioritere eldreomsorgen framfor skolebygg, personale i barnehager eller fritidsklubber. Det viktigste Stortinget kan gjøre, er å sørge for en solid kommuneøkonomi. 

Det finnes normer 

Kommunehelsetjenesten er dessuten allerede normert. Vi har lover og forskrifter som, direkte og indirekte, sier en hel del om hva slags kompetanse en skal ha i sykehjem og hjemmetjenester, og alle som jobber der er underlagt helsepersonellovens nokså nådeløse krav om faglig forsvarlighet. Det er ikke mangelen på statlige pålegg, lover og forskrifter som plager kommunehelsetjenesten.

Både Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven), Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven), og Forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie stiller krav til hva slags kompetanse en bør og skal ha i tjenestene. Lovverket gir imidlertid et visst handlingsrom til kommunene og virksomhetene. De kan, til en viss grad, selv avgjøre hvordan de løser de lovpålagte oppgavene sine og hva slags personell de skal bruke. Å bevare dette handlingsrommet mener Fagforbundet er svært viktig.

Oppgavedeling og kompetanseplanlegging

Oppgavedeling (som nå alle sier de er for) forutsetter en viss handlefrihet – rom til å arbeide strategisk og langsiktig med å utvikle den kompetansen en trenger. Bemanningsnorm vil, over all sannsynlighet, føre til at virksomhetene intensiverer sin jakt etter formell kompetanse – etter folk som ikke finnes, eller som ikke vil jobbe i sykehjem og hjemmetjenester. Vi kan faktisk ikke vedta hvor folk vil jobbe heller.

Ved siden av en generell styrking av kommuneøkonomien er oppgavedeling og kompetanseplanlegging de viktigste strategiene for å få en kommunehelsetjeneste som har den kompetansen den trenger. Det første innebærer å, innafor helsepersonellovens krav om faglig forsvarlighet, se på hvilke oppgaver en har og på strukturert vis fordele den bedre mellom de ansatte en har tilgjengelig. Det andre innebærer å vurdere hvordan en kan sørge for å få den kompetansen en trenger ut av de ressursene en har tilgjengelig. En bemanningsnorm kan ende opp med å forsterke de problemene vi allerede har istedenfor å løse de.