FORBILDER: Bashir Khawaja (t.v.) og Fikre Debesay er tillitsvalgte i hvert sitt forbund i helsesektoren.
Kristin Svorte
Helsefagarbeider og skribent
I en politisk korrekt verden er det vanskelig for de fleste av oss å innrømme at man ikke ofrer så mye som en kalori på å tenke på mangfold.
Blir bare fine ord
«Jeg er ikke alene». Det er en av konklusjonene til LO-rådgiver Nina Monsen: Arbeidet med mangfold verdsettes ikke nok.
LES OGSÅ: Helsefagarbeider Bashir var uorganisert. Et møte med ledelsen endret hans måte å tenke på
Likevel klapper alle når renholderen er oppe på talerstolen og spør hvorfor hun er den eneste med innvandrerbakgrunn til stede. Alle er enige om at det er viktig, men få følger opp. Vi ser på det over helga, men ingen sier hvilken helg man snakker om. Neste møte er hun fortsatt den eneste med innvandrerbakgrunn.
Allerede i 2010 opprettet Fagforbundet mangfoldsnettverk for å finne løsninger på disse utfordringene. Alt har ligget til rette, men majoriteten har tydeligvis ikke sett behovet for mangfold. Landsmøtet kan fatte vedtak i det uendelige. Uten oppfølging lokalt blir det bare fine ord.
Selv om vedtektene sier at man skal tilstrebe å velge medlemmer med minoritetsbakgrunn, er det lite som tyder på at det gjøres nok.
– Vår tids pariakaste
Personer med innvandrerbakgrunn arbeider ofte midlertidig i yrker med høy belastning. Inntekten er heller ikke alltid særlig høy – en av fire lever i varig lavinntekt. Selv om de burde ha vært organisert, er det ofte ikke sånn. Det er større sannsynlighet for at du er organisert om du er født i Norge. De står utenfor, med tro og håp om at sjefen alltid gjør det riktige. Det går bra uansett, eller? Det er sårbart. Personer med annen bakgrunn enn norsk kan fort bli vår tids pariakaste.
Se for deg at du må flytte til et land hvor du knapt forstår språket, sliter med å sette deg inn i skikkene og de eneste som vil bli kjent med deg er andre i samme situasjon. Det har alltid vært viktig for deg å klare deg selv.
Gleden er stor når du får en jobb og endelig kan tjene penger selv. Du får ekstravakter når du trengs – kanskje fra 08:00 til 12:00? Kanskje skjønner du ikke kontrakten – det er så mange vanskelige ord som du ikke forstår. Du vil ikke spørre, for du er glad for at du fikk jobb. Organisere deg? Da mister du jo jobben – eller?
Dystert? Ja, men det er nok ikke så langt fra sannheten mange som kommer til Norge opplever. Om du, som meg, ikke har opplevd det selv, er det grunn nok til å jobbe for mer mangfold.
Nettopp det: En ekstra utgift
Respekt for ledelse er innprentet i mange kulturer, mener nestlederen i Fagforbundet Pleie og Omsorg Oslo. Lav kunnskap og dyr kontingent pekes på som to av årsakene til at mange står utenfor fagbevegelsen. Selv med økt fradrag på skatteseddelen, kommer det først året etterpå. Ingen kan vente til neste år med å handle melk og brød til helga.
Det bør finnes andre løsninger for å sikre at alle har råd til å organisere seg, samtidig som man unngår at forbundene nærmest går konkurs. For de fleste med lav inntekt vil ekstra utgifter utenom det mest livsnødvendige være nettopp det: En ekstra utgift.
Hvor mye dødvekt klarer vi?
Den såkalte eldrebølgen er en stor utfordring i årene som kommer. Den fører til at flere vil bli pensjonister og færre yrkesaktive, noe som kan bidra til å tære på en allerede lav organisasjonsgrad. Det hjelper lite om fem melder seg inn, om ti går av med pensjon.
Det vil gjøre det vanskelig å forhandle om lønn og rettigheter. Det er begrenset hvor mye dødvekt av uorganiserte det organiserte arbeidslivet klarer å bære før det faller sammen. Organisasjonsgraden har i flere år ligget stabilt på rundt 50 prosent etter at den begynte å falle i 1994.
– Blir ikke spurt
Flere tillitsvalgte med innvandrerbakgrunn vil utgjøre en forskjell. Selv om vedtektene sier at man skal tilstrebe å velge medlemmer med minoritetsbakgrunn, er det lite som tyder på at det gjøres nok. Man er for dårlig til å se potensial hos de man, i utgangspunktet, ikke tenker at man har noe til felles med. Det bekreftes av flere, også tillitsvalgte.
Man må lete med lys og lykte om man skal finne noen med innvandrerbakgrunn blant de 89 faste representantene i landsstyret til Fagforbundet. De kan telles på en hånd. Det er ikke rart om noen får inntrykk av at vi er en eksklusiv norsk greie. For meg tok det ni år før jeg møtte en tillitsvalgt med annen nasjonalitet enn meg selv. Det var en svenske.
– Blir ikke spurt, sa Flor de Maria Vold til Fagbladet etter at en Fafo-rapport konkluderte med at medlemmer med utenlandsk bakgrunn er underrepresentert i verv og posisjoner.
– Klarer de å øke til fire?
Om litt over ett år er det duket for nytt landsmøte i Fagforbundet, hvor forbundets ledende posisjoner skal velges. Etter at 16 av de 20 medlemmene i valgkomiteen selv var innstilt til verv sist landsmøte, håper jeg at delegatene får flere å velge mellom denne gangen. Kanskje vil det hjelpe å få inn noen med innvandrerbakgrunn i valgkomiteen? Fire er et fint tall. Det er lite, men likevel en økning på 400 prosent fra komiteen i 2022. Det burde ikke være så vanskelig i landets største forbund.
Valgkomiteen kan bli vårt første skritt på veien mot å samle hele laget. Hvem vet, kanskje vil det være selve løsningen.
Helsefagarbeidere og hjelpepleiere, renholdere og sykepleiere har i dag særaldersgrense. Arbeidsgiverorganisasjonene Spekter og Virke mener denne ordningene ikke bør videreføres fullt ut.
Frøydis Falch Urbye
OMSKOLERT: Rune Lundquist gikk fra bruker til medarbeider på Sagatun. – Jeg ble bedre av å hjelpe andre, sier han.
Werner Juvik
KOM TILBAKE: – Ja, jeg var syk, men jeg trengte å være blant folk, sier Katherine Carroza-Roos.
MISNØYE: Sammen med sine kolleger står Inger Marie Hagen ved OsloMet bak Medbestemmelsesbarometeret. Den viser at mer enn hver femte arbeidstaker gir uttrykk for misnøye med ledelsen.
Kasper Holgersen
SKÅL: 43 prosent av norske arbeidstakere må selv betale for julebordet selv.
Colourbox
PÅ BØLGJELENGDE: Dei to kollegaene Anne Gro Olesrud Rugaas (36) og Nina Helen Haugan Hansen (38) og er samde om det meste. Og viktigast for begge er at brukarane har gode dagar og opplever meistring når dei er på dagavdelinga.
Marianne Otterdahl-Jense
Berit Baumberger
FORBILDER: Bashir Khawaja (t.v.) og Fikre Debesay er tillitsvalgte i hvert sitt forbund i helsesektoren.
Kristin Svorte
Berit Baumberger
Helsefagarbeider og skribent
I en politisk korrekt verden er det vanskelig for de fleste av oss å innrømme at man ikke ofrer så mye som en kalori på å tenke på mangfold.
Blir bare fine ord
«Jeg er ikke alene». Det er en av konklusjonene til LO-rådgiver Nina Monsen: Arbeidet med mangfold verdsettes ikke nok.
LES OGSÅ: Helsefagarbeider Bashir var uorganisert. Et møte med ledelsen endret hans måte å tenke på
Likevel klapper alle når renholderen er oppe på talerstolen og spør hvorfor hun er den eneste med innvandrerbakgrunn til stede. Alle er enige om at det er viktig, men få følger opp. Vi ser på det over helga, men ingen sier hvilken helg man snakker om. Neste møte er hun fortsatt den eneste med innvandrerbakgrunn.
Allerede i 2010 opprettet Fagforbundet mangfoldsnettverk for å finne løsninger på disse utfordringene. Alt har ligget til rette, men majoriteten har tydeligvis ikke sett behovet for mangfold. Landsmøtet kan fatte vedtak i det uendelige. Uten oppfølging lokalt blir det bare fine ord.
Selv om vedtektene sier at man skal tilstrebe å velge medlemmer med minoritetsbakgrunn, er det lite som tyder på at det gjøres nok.
– Vår tids pariakaste
Personer med innvandrerbakgrunn arbeider ofte midlertidig i yrker med høy belastning. Inntekten er heller ikke alltid særlig høy – en av fire lever i varig lavinntekt. Selv om de burde ha vært organisert, er det ofte ikke sånn. Det er større sannsynlighet for at du er organisert om du er født i Norge. De står utenfor, med tro og håp om at sjefen alltid gjør det riktige. Det går bra uansett, eller? Det er sårbart. Personer med annen bakgrunn enn norsk kan fort bli vår tids pariakaste.
Se for deg at du må flytte til et land hvor du knapt forstår språket, sliter med å sette deg inn i skikkene og de eneste som vil bli kjent med deg er andre i samme situasjon. Det har alltid vært viktig for deg å klare deg selv.
Gleden er stor når du får en jobb og endelig kan tjene penger selv. Du får ekstravakter når du trengs – kanskje fra 08:00 til 12:00? Kanskje skjønner du ikke kontrakten – det er så mange vanskelige ord som du ikke forstår. Du vil ikke spørre, for du er glad for at du fikk jobb. Organisere deg? Da mister du jo jobben – eller?
Dystert? Ja, men det er nok ikke så langt fra sannheten mange som kommer til Norge opplever. Om du, som meg, ikke har opplevd det selv, er det grunn nok til å jobbe for mer mangfold.
Nettopp det: En ekstra utgift
Respekt for ledelse er innprentet i mange kulturer, mener nestlederen i Fagforbundet Pleie og Omsorg Oslo. Lav kunnskap og dyr kontingent pekes på som to av årsakene til at mange står utenfor fagbevegelsen. Selv med økt fradrag på skatteseddelen, kommer det først året etterpå. Ingen kan vente til neste år med å handle melk og brød til helga.
Det bør finnes andre løsninger for å sikre at alle har råd til å organisere seg, samtidig som man unngår at forbundene nærmest går konkurs. For de fleste med lav inntekt vil ekstra utgifter utenom det mest livsnødvendige være nettopp det: En ekstra utgift.
Hvor mye dødvekt klarer vi?
Den såkalte eldrebølgen er en stor utfordring i årene som kommer. Den fører til at flere vil bli pensjonister og færre yrkesaktive, noe som kan bidra til å tære på en allerede lav organisasjonsgrad. Det hjelper lite om fem melder seg inn, om ti går av med pensjon.
Det vil gjøre det vanskelig å forhandle om lønn og rettigheter. Det er begrenset hvor mye dødvekt av uorganiserte det organiserte arbeidslivet klarer å bære før det faller sammen. Organisasjonsgraden har i flere år ligget stabilt på rundt 50 prosent etter at den begynte å falle i 1994.
– Blir ikke spurt
Flere tillitsvalgte med innvandrerbakgrunn vil utgjøre en forskjell. Selv om vedtektene sier at man skal tilstrebe å velge medlemmer med minoritetsbakgrunn, er det lite som tyder på at det gjøres nok. Man er for dårlig til å se potensial hos de man, i utgangspunktet, ikke tenker at man har noe til felles med. Det bekreftes av flere, også tillitsvalgte.
Man må lete med lys og lykte om man skal finne noen med innvandrerbakgrunn blant de 89 faste representantene i landsstyret til Fagforbundet. De kan telles på en hånd. Det er ikke rart om noen får inntrykk av at vi er en eksklusiv norsk greie. For meg tok det ni år før jeg møtte en tillitsvalgt med annen nasjonalitet enn meg selv. Det var en svenske.
– Blir ikke spurt, sa Flor de Maria Vold til Fagbladet etter at en Fafo-rapport konkluderte med at medlemmer med utenlandsk bakgrunn er underrepresentert i verv og posisjoner.
– Klarer de å øke til fire?
Om litt over ett år er det duket for nytt landsmøte i Fagforbundet, hvor forbundets ledende posisjoner skal velges. Etter at 16 av de 20 medlemmene i valgkomiteen selv var innstilt til verv sist landsmøte, håper jeg at delegatene får flere å velge mellom denne gangen. Kanskje vil det hjelpe å få inn noen med innvandrerbakgrunn i valgkomiteen? Fire er et fint tall. Det er lite, men likevel en økning på 400 prosent fra komiteen i 2022. Det burde ikke være så vanskelig i landets største forbund.
Valgkomiteen kan bli vårt første skritt på veien mot å samle hele laget. Hvem vet, kanskje vil det være selve løsningen.