Oscar Aaslund Hovin

Helsefagarbeider

Har du noen gang blitt kjørt rundt som en dronning i korridorene på ditt nærmeste hospital? Det har jeg, og jeg elsket hvert minutt av det.

Var jeg litt skeivere enn vanlig?

Det er ikke alltid fysikkens lover spiller på lag med menneskeheten. Søndag var en slik dag, hvor jeg endte opp med å falle på isen. Jeg er usikker på hvilken tanke som kom først, men trolig var det enten frykt over å ha blitt sett eller så var det en tanke om at foten virket litt skeivere enn vanlig. Jeg kom meg uansett raskt til bilen, og vipps var jeg på tråden med legevaktsentralen, som anbefalte meg å ta en liten tur ned for en sjekk.

Som sagt, så gjort. Etter å ha fått audiens av en vekter som stilte en del koronaspørsmål, en sykepleier som fastslo at ankelen var hoven og en lege som kunne se det samme, sto jeg med en henvisning til røntgen og videre til skadepoliklinikken.

Sentral del av alle pasientforløp

Lite ante jeg om at jeg også hadde fått rekvirert ledsager. Ut av intet, dukket plutselig pasientportør Mona opp fra den ene heisen. Det ble starten på en ferd gjennom ulike bygg og korridorer ved St. Olavs hospital. Selv om jeg og pasientportør Mona, åpenbart, stilte i ulike vektklasser, betrygget hun meg med at en del av godene med jobben var gratis trening. Det ble en super tur gjennom sykehusbyggene på Øya i Trondheim, og selvfølgelig gode samtaler om våre respektive fag, stolthet og selvfølgelig fagenes plass i framtida.

Med sin unike sammensetning i kompetanse på transport, logistikk, service, samhandling, kommunikasjon og helsefag, er portørene en sentral del av alle pasientforløp. Dette er oppgaver som krever stor kompetanse for å utføre en god jobb. I 2015 ble portørfaget godkjent som helsefag, og i september 2017 var Natalia Rozalik ved Stavanger universitetssykehus den første i lærlingen som besto fagprøven som portør. Fram til 2019, hadde hele 174 personer tatt fagbrev i portørfaget. Faget er ungt, og i utvikling.

Dronninga i korridoren

Etter å ha jobbet i helsetjenesten i store deler av mitt voksne liv, har jeg blitt mer vant til å ta vare på andre, enn å selv bli tatt vare på. Det fikk jeg oppleve, da jeg ble en av de 170.000 pasientene som blir transportert av portørene ved St. Olavs hospital i Trondheim. Etter å ha gått selv i snart 28 år, var det ikke noe jeg så særlig lyst på. Med dyktige portører gikk det hele som en lek, og snart følte jeg meg som dronninga i korridoren i min lille nette rullestol.

Korte menneskemøter er nok beskrivende for portørenes arbeidshverdag. Det krever at man er god til å lese mennesker, og er flink til å bygge en relasjon og trygghet på kort tid. Jeg følte meg trygg og ivaretatt av dyktige folk der jeg suste gjennom korridorene på hospitalet.

Etter å ha tatt mange røntgenbilder på skadepoliklinikken, ble mistanken om brudd strøket og jeg endte opp med alvorlig forstuing, skinne på foten og nye opplevelser som jeg lærte mye av.

Flere bør få øynene opp for faget

Jeg møtte mange trivelige folk gjennom min dag på hospitalet som bidro til at jeg fikk en god opplevelse som pasient. Vektere, renholdere, helsefagarbeidere, helsesekretærer, sykepleiere, radiografer, medisinstudenter, leger i spesialisering, leger som er spesialiserte og selvfølgelig portørene – de fantastiske portørene.

For å løse utfordringene vi står ovenfor i helsetjenesten i årene som kommer, er det klart at vi trenger større fokus på å ha riktig kompetanse på riktig plass. Etter å ha blitt mer kjent med portørfaget, håper jeg at flere kan få øynene opp for det og kan se verdien i portørene. Jeg håper at portører blir et vanlig innslag i årene framover – både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten. Flinke folk med viktig kompetanse må vi ta vare på og se verdien av.

Kjære portør! Gratulerer så mye med portdørdagen i dag, den 26. januar. Hilsen meg, dronninga i korridoren.