– Ingen er flinkere enn høyrepartiene til å jobbe systematisk med ord og språk

BEVIIST: Erna Solberg og høyresiden er svært bevisste i sine valg av ord, ifølge artikkelforfatteren.

BEVIIST: Erna Solberg og høyresiden er svært bevisste i sine valg av ord, ifølge artikkelforfatteren.

Ole Palmstrøm

Det er ingen grunn til å hjelpe Høyre og Fremskrittspartiet med å spre sine negative kampanjer, skriver Wegard Harsvik i denne kommentaren.

2017030312340020170426164659

Dyktig håndverk når det gjelder politisk kommunikasjon kan altså endre velgernes hjerner.

Ingen er flinkere enn høyrepartiene til å jobbe systematisk med ord og språk for å forme den politiske debatten. De jobber ofte imponerende standhaftig og langsiktig. Nylig kunne NRK i et stort oppslag fortelle at Høyres Jan Tore Sanner lanserte begrepet «reverseringsminister» – det vil det være behov for med alle reformene som skal «reverseres», kunne han fortelle.

Det er imidlertid over 10 år siden Høyre for første gang prøvde seg med denne stemplingen, uten at det festet seg (Høyres Sonja Sjøli i Aftenposten 21/5-06). De siste årene har både Henrik Asheim og Stefan Heggelund fra samme parti med jevne mellomrom mislykkes med det samme. Men Høyre gir seg ikke, og NRK ga altså velvillig rom for nylansering av det som er en klassisk negativ kampanje. Man vil knytte motstanderen til begreper som oppfattes negativt.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FORFATTER: Wegard Harsvik har blant annet skrevet bok om høyresidens maktspråk.

FORFATTER: Wegard Harsvik har blant annet skrevet bok om høyresidens maktspråk.

Ole Palmstrøm

Å kjøre i revers betyr å kjøre baklengs. Man snur seg bort fra det som ligger foran, og har blikket stivt festet i bakspeilet. Det er de færreste velgere som vil basere seg på rygging som grunnlag for trygg styring. Dermed er det en svært viktig seier for Høyre om man får folk til å forbinde politiske motstandere med «reversering». Derfor er man så standhaftige i forsøket på å klistre denne merkelappen på et hvert forslag om å stoppe Høyre og Fremskrittspartiets privatiserings- og sentraliseringspolitikk.

Språket og tankene våre er nemlig ikke adskilte. De henger ihop, og former hverandre. Dette handler om hvordan hjernene våre fungerer. Jo flere ganger koblinger mellom Arbeiderpartiet og reversering gjentas i den offentlige debatten, desto sterkere blir den samme forbindelsen – faktisk rent fysisk – mellom de nevronene i hjernen vår som er involvert. Det kan sammenliknes med hvordan det etter hvert blir en sti i skogen mellom to steder der man går ofte, og hvor mye lettere det etter hvert blir å følge stien enn å bakse i krattet utenfor.

Dyktig håndverk når det gjelder politisk kommunikasjon kan altså endre velgernes hjerner. Hvilke ord som brukes spiller en rolle for hvordan vi tenker, hva vi prioriterer og hva som framstår som en god eller en dårlig idé. Det betyr altså at det er viktig å etablere en språkbruk som aktiviserer de rette tingene i mottakerens hjerne. Det hjelper til med å vinne gehør for det man vil oppnå.

I diskusjonen rundt svekkelsen av arbeidsmiljøloven vil gjerne høyresiden diskutere for eller imot en «oppmyking av loven«. For ikke å snakke om «nærpolitireformen» eller «fritt behandlingsvalg». Det er positivt ladede begreper som det blir vanskelig å være imot. Høyresiden er så gjennomførte i sin ordbruk at journalister etter en tid ofte bruker deres ord som objektive beskrivelser, uten å reflektere over hvor tunge føringer språk legger på debatten. «Skattelette» og «skattetrykk» er for eksempel ikke nøytrale ord i diskusjonen om hvor mye vi skal bidra med til fellesskapet, men er med på å beskrive skatt som en byrde som legges på folk.

Når høyrepartiene er så bevisste og disiplinerte på dette, må også venstresiden være kloke. Man kan ikke gå inn i debatter der høyresidens sterkt verdiladede språkbruk ligger til grunn, uten å reflektere over det. For koblingene skapes selv om man i debattene benekter innholdet i dem. Et engasjert avisinnlegg med overskriften «nei, vi driver ikke med reversering», er for eksempel akkurat det høyrepartiene ønsker seg med denne debatten.

Det samme gjelder når man fra ytre høyre deler ut karakteristikker av motstandere som «elitefeminister», «godhetstyranner» eller «hylekor». Man håper på sterke reaksjoner og altfor ofte går venstresiden fem på. Gjennom rettferdig harme bidrar man til å skape koblingene mellom de negative ordene og seg selv. Noen prøver til og med å snu de negative betegnelsene til noe positivt. Slik demokratene i USA prøvde å gjøre Trumps beskrivelse av Hillary Clinton som en «nasty woman» til en hedersbetegnelse.

Det ble produsert alt fra t-skjorte, kopper og buttons til sengetøy i tillegg til utallige innlegg på sosiale medier. Men dette bidrar ikke til annet enn å spre høyresidens stemplinger vidt og bredt.

Når man blir angrepet av politiske motstandere, er den instinktive reaksjonen å forsvare seg og slå tilbake. Men noe av det vanskeligste i politisk kommunikasjon er å finne en intelligent måte å gjøre det på. Dersom man gjør det på feil måte, kan man tvert imot hjelpe sin motstander. Venstresiden må imøtegå de saklige feilene i høyresidens framstilling. Men la de sterkt ladede begrepene ligge. Det er ingen grunn til å hjelpe Høyre og Fremskrittspartiet med å spre sine negative kampanjer.

(Denne teksten ble først publisert i Klassekampens papiravis 28/3-17, og på agendamagasin.no)

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy