Steinar Krogstad

Nestleder i LO

Synnøve Bakken i NTL Studentsamskipnadene angriper meg for å være arrogant, etter en litt sleivete kommentar om at Trondheimskonferansen er full av folk som er misfornøyd med LO.

For det første vil jeg si meg enig med Bakken at vi ikke har treffsikre nok lavlønnsmodeller.

Det foregår et arbeid i LO med å få utredet andre modeller, men vi har dessverre ikke funnet en modell som løser alle problemer. Vi er imidlertid kommet et stykke videre og har blitt enig med NHO om at vi må se på det i denne perioden.

De siste oppgjørene har det mest vanlige vært lavlønnstillegg for overenskomster hvor snittlønna er under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Uten å gå inn på de ulike modellene kan en slå fast at det ikke finnes noen kvikk-fiks.

I hvert eneste lønnsoppgjør møter vi motstand fra NHO når det gjelder lavlønn, hvem som skal få og hvor mye de skal få. Fjorårets streik var et godt eksempel på det. Det samme gjelder mellom oppgjørene, det er NHO som sitter på tallgrunnlaget.

Så er det klart at til syvende og sist er det LO-fellesskapet, altså forbundene, som bestemmer hvor mye makt man vil legge bak kravet i form av prioriteringer til tariffoppgjørene.

Jeg ser at Trondheimskonferansen vil ha en minstelønn på 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Det reiser også det noen spørsmål.

Gjør det noe med lønnsstrukturen i enkelte overenskomster og lokale avtaler? Svekkes interessen for å bygge opp egen forhandlingsstyrke når en er garantert industriens lønnsutvikling?

Til syvende og sist ligger vår styrke i forhandlingsmakt, altså i at vi er mange. Derfor er det aller viktigste vi kan gjøre å styrke lavlønnsbransjenes forhandlingsmakt. Da er vi avhengig av å øke andelen organiserte og tariffavtaler i bransjer hvor de ofte står svakt. Mer heltid og faste stillinger er forhold som en vet påvirker organisasjonsgraden.

En ny AFP med opptjeningsordning kan også være et bidrag til at både ansatte og virksomheter ser større nytte av å inngå tariffavtale. Dette var imidlertid noe resolusjonen så helt bort fra.

Det andre vi kan gjøre, er å sikre at bransjene med størst forhandlingsmakt ikke drar av gårde lønnsmessig. Her kommer frontfagsmodellen inn. Den skal sikre at arbeidstakerne får sin andel av verdiskapingen, også i de sektorene hvor forhandlingsmakten er svakest.

Det mest aktuelle i dette oppgjøret er hvordan resultatet for de bransjer med forhandlingsmakt også kan bidra til lønnsutvikling og dermed motvirke større lønnsforskjeller for andre bransjer. Her har vi i LO-familien mye historie og erfaring fra en når reiste kravet om solidarisk lønnspolitikk på slutten av 30-tallet og fram til i dag.

Selv om vi i internasjonal sammenheng har relativt små lønnsforskjeller, noe frontfaget har bidratt til, er det riktig som Bakken skriver at det ikke hjelper den som sliter med å betale regningene sine.

Det er ingen tvil om at den situasjonen er krevende, men den kan ikke løses gjennom tariffoppgjøret alene. De som sliter økonomiske har ofte mindre stillinger, aleneansvar og høye boutgifter. Det må møtes med ulike tiltak, både politisk og gjennom bedre lønn og mer heltid.

Til slutt vil jeg si at vi setter pris på det engasjementet som de nesten 600 deltakerne på Trondheimskonferansen fremviser.

Det viser at LO er en demokratisk organisasjon med kraft, som engasjerer mange. Samtidig må jeg understreke at det er forbundenes vedtekter og avtaleverket som slår fast hvem som er tillitsvalgt og hvilket mandat en har for å representere medlemmene.

Derfor er det forbundene LO forholder seg til. Jeg antar derfor at de som var til stede har spilt inn de samme kravene til sine forbund.

Og da er det slik at hvis de har fått gjennomslag i sine forbund, f.eks. om lavlønnsmodell, så blir det spilt videre inn til diskusjonen vi nå har i inntektspolitisk utvalg, hvor mange av forbundene deltar, og som legger grunnlaget for de kravene vi reiser i tariffoppgjørene.