Heidi Wittrup Djup

Spesialist i samfunnspsykologi og barnefaglig sakkyndig

Andrea Melø

Spesialist i barne- og ungdomspsykologi, familieterapeut

Mette Sønderskov

Postdoktor i offentlig innovasjon, Høgskolen i Innlandet

Nylig meldte Fagbladet at Sørlandet sykehus finner flere barn som opplever omsorgssvikt. Ved hjelp av en sjekkliste har prosjektet «Barn under radaren» de siste to årene ført til en åttedobling av antall bekymringsmeldinger til barnevernet. Vi frykter prosjektet kan resultere i en høyere terskel for å oppsøke hjelp, samt flere meldinger som ikke har hjemmel i loven.

I artikkelen står det skrevet at «barns ve og vel veier tyngre enn taushetsplikten. Derfor skal alle offentlig ansatte melde fra til barnevernet hvis de har mistanke om at barn ikke får god nok omsorg». Dette er ikke riktig. Det skal tungtveiende grunner til før helsepersonell kan sette taushetsplikten til side.

Ifølge loven må helsepersonell ha «grunn til å tro» at et barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt eller mishandling, før en melding kan sendes uten foreldrenes samtykke. En mistanke om «ikke god nok omsorg» er ikke tilstrekkelig. En overbevisning om at det er bedre å melde én gang for mye, bryter med lovens vilkår.

Prosjektet har dessuten ikke undersøkt hvordan barnevernet har konkludert i sakene som er meldt. Det er derfor ingen holdepunkter for å kunne påstå at sjekklisten faktisk bidrar til at flere barn som lider alvorlig overlast oppdages. Det er også uklart hvordan prosjektet skal avdekke hvorvidt det foreligger reell omsorgssvikt.

At det opprettes en undersøkelse kan ikke ansees som «bekreftet omsorgssvikt», all den tid barnevernet har fått føringer om at de alltid skal undersøke meldinger fra offentlige instanser. Iverksettelse av tiltak kan heller ikke brukes som bekreftelse, ettersom dette i de fleste saker dreier seg om frivillige hjelpetiltak (råd/veiledning). Et samtykke til slik hjelp stadfester ikke at det foreligger alvorlig omsorgssvikt.

Fagbladets overskrift og budskap i artikkelen om at sykehuset finner flere barn utsatt for omsorgssvikt er følgelig ikke støttet av evidens. Prosjektet avslår samtidig fagpersoners forespørsler om innsyn i sjekklisten. Dette er neppe i tråd med grunnleggende forskningsetiske prinsipper.

Prosjektet beskrives som en god idé fra Nederland, hvor det har sin opprinnelse fra. De kontekstuelle forskjellene mellom våre land er imidlertid store. I Nederland bor det cirka 17,2 millioner innbyggere, og her sendes det rundt 19.200 meldinger til barnevernet årlig. I Norge, hvor det kun bor 5,2 millioner innbyggere, sendes det hele 58.000 meldinger. Nederlands behov for å øke antall bekymringsmeldinger kan ikke uten videre overføres til Norge.

I Norge brukes allerede store ressurser på å håndtere innkomne meldinger. Av ca. 45.500 konkluderte undersøkelser i 2020, ble 28.000 saker henlagt uten vedtak om verken frivillige eller tvangstiltak. Det utgjør hele 60 prosent. Barnevernet bruker mange årsverk på undersøkelsessaker som ender opp med henleggelse, fordi omsorgssvikt ikke «bekreftes». Disse ressursene burde bli brukt på familier som virkelig trenger det. Vi risikerer at de mest alvorlige sakene drukner i papirbunken, hvis et økt antall meldinger blir et mål i seg selv.

Ikke minst kan mistenkeliggjøringen av omsorgspersoner være traumatiserende og svært belastende for familiene som rammes. Også om sakene henlegges. Påkjenningene dette medfører er underkommunisert.

Selv om mange familier får verdifull hjelp og støtte av barnevernet, er det ikke gitt at en melding fører til at barn og familier får det bedre. Når meldingen er uriktig eller grunnløs, kan familiene i stedet miste tillit til hjelpetjenestene – og senere vegre seg fra å oppsøke nødvendig hjelp.

De kan oppleve å bli mistenkeliggjort eller satt under stadig observasjon og evaluering, som i sin tur medfører betydelig stress for både barn og foreldre. Familiene kan bli utsatt for vurderinger og tiltak de verken trenger eller ønsker, men som de ikke våger å avslå av frykt for represalier. I sin ytterste konsekvens kan familiene rammes av urettmessige inngrep og omsorgsovertakelser som sender barn og familier inn i en bunnløs og langvarig krise. Dette har vi erfaring med at skjer, om enn i det godes tjeneste.

Det er ingen tvil om at helsepersonell har ansvar for å beskytte barn. Vi skal gjøre alt vi kan for å forebygge, avdekke og forhindre alvorlig omsorgssvikt, overgrep og vold. Ethvert evidensbasert verktøy som kan gi mer treffsikre vurderinger ønskes velkomment.

Men vi er nødt til å advare mot å senke terskelen for å sende meldinger til barnevernet. Det er verken rettslig eller faglig grunnlag for å gjøre dette. Tvert imot. Urettmessige bekymringsmeldinger utgjør en rettssikkerhetsproblematikk. En mangedobling av meldinger er ikke bare potensielt ulovlig, men risikerer å påføre allerede hardt prøvede familier betydelig merbelastning, skam og stigma.

Sjekklisten det her er snakk om bidrar kanskje til økt trygghet for de ansatte. Men formålet bør være å gi familiene trygghet og hjelp i en vanskelig situasjon. En mangedobling av bekymringsmeldinger er ikke uten videre bidragsytende til det. Selv de beste intensjoner kan ha et utilsiktet skadepotensial.