Kathrine Dørhellen

Hjelpepleier

Som helsepersonell er vi ofte de som møter mennesker i livets mest sårbare øyeblikk. Vårt arbeid handler om mer enn bare medisinsk behandling – det dreier seg om å gi trygghet, lindre smerte og skape verdighet i de øyeblikkene der alt kan føles usikkert. Vi står side om side med pasienter som lider både fysisk og psykisk – fra alvorlig sykdom til psykiske helseutfordringer. I tillegg er vi til stede for pårørende som også har sine egne behov og bekymringer. Hver dag møter vi mennesker med komplekse behov, og vårt ansvar er å møte dem med empati, profesjonalitet og en vilje til å gjøre det beste vi kan.

Men omsorg er ikke en ubegrenset ressurs. Den krever tid, tilstedeværelse og emosjonell kapasitet. Når arbeidsdagene våre er fylt med høyt tempo, komplekse utfordringer og emosjonelt krevende situasjoner, blir belastningen merkbar. Omsorgstretthet er ikke et tegn på svakhet – det er en naturlig konsekvens av å gi av seg selv over lang tid, ofte uten tilstrekkelig rom for restitusjon.

Når vi står i dette, kan konsekvensene av omsorgstretthet være alvorlige. På et fysisk nivå kan langvarig stress og utmattelse svekke vårt immunsystem, gjøre oss mer utsatt for sykdom og føre til at vi ikke får tilstrekkelig hvile. Dette kan påvirke vår kognitive funksjon, svekke vår evne til å ta beslutninger og føre til at vi er mindre oppmerksomme på detaljene som kan gjøre en stor forskjell for pasientene våre. Søvnmangel og fysisk utmattelse kan også føre til økt risiko for ulykker, både for oss som helsearbeidere og for pasientene.

Psykisk kan omsorgstretthet føre til en emosjonell utmattelse som gjør det vanskelig å opprettholde den empatien og tålmodigheten vi trenger for å gi god omsorg. Mange opplever en økende følelse av utilstrekkelighet. Dette kan føre til depresjon, angst og en generell følelse av håpløshet. Når vi ikke får nok tid til å hente oss inn igjen, kan følelsen av å være utilstrekkelig fylle mer plass enn følelsen av mestring.

Les også: Omsorgsjobbenes skjulte fare

Videre, når vi er utmattet, er vi mer utsatt for feil. Vi kan overse viktige detaljer, gjøre feilvurderinger eller ta beslutninger i hastverk som kan ha langvarige negative konsekvenser for pasientene. Dette påvirker ikke bare kvaliteten på omsorgen, men kan også føre til at pasientene føler seg mindre trygge og mindre ivaretatt.

Så hvorfor skjer dette? Hvorfor er omsorgstretthet så vanlig blant helsepersonell? Årsakene er sammensatte, men noen av de mest åpenbare faktorene inkluderer blant annet høye krav og tidsbegrensninger: Vi møter et konstant press. Vi skal gi god omsorg til mange pasienter på en dag, samtidig som vi skal gjøre det innenfor stramme tidsrammer. Dette gjør at vi ofte føler at vi ikke har nok tid til å være fullt til stede for hver pasient.

Manglende støtte: Mange helsearbeidere føler at de står alene med ansvaret. Selv om vi har kolleger å støtte oss på, kan det ofte føles som om vi bærer byrden alene. Når vi jobber med mennesker som har alvorlige psykiske helseutfordringer, eller som er alvorlig syke, er den emosjonelle belastningen stor, og uten tilstrekkelig støtte kan dette bli overveldende.

Emosjonell og psykologisk belastning: Arbeidet vårt handler ofte ikke bare om fysisk pleie – vi må også være følelsesmessige støttespillere for både pasienter og deres pårørende. Mange av de vi møter lever med psykiske helseproblemer og antall pasienter med demens øker. Ofte er vi deres første kontaktpunkt når de trenger hjelp. Dette kan føre til en konstant emosjonell tilstedeværelse som er både krevende og utmattende.

Manglende hvile og restitusjon: Når arbeidsdagen strekker seg langt utover det som er fysisk og psykisk bærekraftig, og det ikke er nok tid til å hente seg inn igjen mellom skiftene, akkumuleres utmattelsen. Det er ikke bare kroppen som trenger hvile – også sinnet trenger tid til å restituere seg, slik at vi kan være fullt til stede for neste pasient.

Mangel på anerkjennelse: Som helsepersonell er det også en tendens til at arbeidet vi gjør ikke alltid får den anerkjennelsen det fortjener. Dette kan føre til en følelse av utilstrekkelighet og frustrasjon, som i sin tur kan forsterke følelsen av utbrenthet.

Omsorgstretthet har ikke bare konsekvenser for enkeltpersoner – det påvirker hele helsetjenesten. Når vi er utmattet, påvirkes både vår helse og vår evne til å gi god omsorg. Langvarig omsorgstretthet fører til høyere sykefravær og en generelt dårligere arbeidskultur. Når ansatte er utbrente, får vi en nedadgående spiral der det blir stadig vanskeligere å opprettholde kvaliteten på tjenestene.

For å motvirke omsorgstretthet er det viktig at vi får tilstrekkelig støtte – både faglig og emosjonelt. Dette betyr at vi må ha tid til å hente oss inn igjen, både mellom pasientbesøkene og etter arbeidsdagen. Arbeidsgivere må legge til rette for et arbeidsmiljø der helsearbeidere får muligheten til å hvile, samt få faglig og kollegial støtte. Vi trenger en kultur der det er rom for å sette grenser, anerkjenne vårt arbeid og snakke åpent om de utfordringene vi møter.

Omsorg skal ikke koste oss selv. Vi skal gi med hjerte og profesjonalitet, men vi må også sørge for at vi får tilbake – at vi får den hvilen, støtten og anerkjennelsen vi trenger for å kunne gi det beste vi har. Uten denne balansen vil ikke bare helsearbeidere, men også hele helsetjenesten, være i fare for å bryte sammen.