Seher Aydar, stortingsrepresentant for Rødt i helse- og omsorgskomiteen

For to år siden sto de ansatte i kommunehelsetjenesten overfor en pandemi de verken hadde smittevernutstyr eller beredskapsplaner til å møte.

Det er to år siden pressekonferansen der Solberg og Høie erklærte at Norge sto i en pandemi og stengte landet ned. Fra første dag hadde vi blikket festa på antall covid-syke som var innlagt på sykehus. Nedstenginger og gjenåpninger har i to år fulgt disse tallene som målet på hvor belastet helsevesenet er og hvor mye pandemi vi kan tåle. Belastningen pandemien har hatt på de kommunale helsetjenesten har det blitt snakket altfor lite om.

• Helsevesenet blør penger til bemanningsbyråene

12. mars 2020 viste det seg nemlig at det knapt fantes lagre av smittevernutstyr i norske kommuner. Den våren kunne vi se kommuneadministrasjoner legge ut facebookstatuser der de oppfordret alle som hadde hansker, frakker eller munnbind liggende om å levere det inn til sykehjemmet. Søppelsekker ble klippet opp og gjort til smittefrakker. Det lille som fantes av utstyr, ble strengt rasjonert – mange steder låst inn og bare utlevert dersom en pasient faktisk hadde symptomer.

Mange bar på en stor frykt for å være den som dro smitten inn på avdelingen. Vel vitende om at instruksen var at sykehjemspasienter ikke skulle på sykehus, men behandles, eller ofte få dø på sykehjemmet. Koronakommisjonen slo fast i sin rapport at kommunene ble nedprioritert når smittevernutstyr og tester ble distribuert i helsetjenesten.

• – To milliarder ut av vinduet er et problem

Mange sykehjem hadde ikke oppdaterte beredskapsplaner for smittehåndtering. De ansatte ble kastet ut i krevende vurderinger, ofte med leder på pålagt hjemmekontor. På sykehjemmene finnes det ikke sluser til å skille rene og urene soner. I hjemmesykepleien er det gjerne på trappa du må skifte – i regn og snø. Stor oppfinnsomhet lokale løsninger ble svaret når prosedyrene ikke passet til den praktiske virkeligheten.

De yrkesetiske problemstillingene sto i kø: Hvordan smitteisolerer du en person med demens? Hva gjør du når de blir engstelig av munnbind og gule frakker? Og hvordan balanserer du pasientens behov for nærhet, bistand og berøring med faren for at du kan bære smitte som kan ta livet av pasienten du er på jobb for å ta vare på.

Det er omtrent like mange som har dødd av korona i kommunehelsetjenesten som på sykehusene. Noen sykehjem har stått i grusomme situasjoner der titalls pasienter har blitt syke og dødd. Dette har vært enormt krevende å håndtere for pleierne, som ofte står ganske alene. Kanskje er det bare en sykepleier på huset. Kanskje er det ingen. Lege kan gjerne bare nås på telefon.

Da samhandlingsreformen ble rullet ut i 2012, var intensjonen at kommunehelsetjenesten skulle å ta over mange av oppgavene sykehusene hadde gjort. Problemet var bare reformen ble rullet ut i feil ende. De begynte med å presse kommunene til å ta imot før de hadde fått rustet opp kompetanse og kapasitet til faktisk å håndtere de nye oppgavene. På få år har det vært en massiv økning i kommunenes helsetjenester uten at bemanningen har økt tilsvarende. Dermed var kommunehelsetjenesten på felgen før de fikk en pandemi i fanget.

{s1}

Kommunehelsetjenesten har lenge vært helsevesenets stebarn. Det endret seg ikke med pandemien.

Da sykehusene stengte avdelinger, avlyste operasjoner og ryddet plass til å ta imot koronapasienter ble ikke pasientene borte. De ble sendt til kommunene. Kommunehelsetjenesten har, etter innføringen av samhandlingsreformen ingenting de skulle sagt. Om sykehusets lege mener pasienten er utskrivningsklar, da er de pålagt å ta imot. Om de har kapasitet eller ikke. Også de strengt besøksrestriksjonene på institusjonen gjorde at hjemmesykepleien fikk mer å gjøre.

Pandemien er fortsatt ikke over i helsevesenet. Over hele landet er sykefraværet kritisk høyt. Bemanningen er mange dager minimal og de som er friske vikarierer for hverandre.

Til tross for et umulig utgangspunkt har de ansatte strukket seg langt for å sikre trygge tjenester til befolkning og tatt vare på hverandre i en krevende tid. De har gjort langt mer enn man kan forvente av en arbeidstaker. Men vi kan ikke fortsette å lukke øynene for at den økonomisk motiverte effektiviseringen som pågår i sykehusene som gjør at kommunehelsetjenesten presses mer og mer.

Gapet mellom krav og kapasitet er for stort og det fortsetter å øke. Det må tettes. Det gjøres best ved å satse på dem som jobber der. Vi må ha nok folk på jobb, med riktig kompetanse, spesialisering og ressurser til å kunne ta imot alle de komplekse pasientene de får fra sykehusene. Og, dessverre er det fortsatt nødvendig å si det, for til tross for alle politiske intensjoner er det fortsatt lang vei igjen: Hele stillinger må være en rettighet.