Inna Solbakken

Hovedtillitsvalgt, Fagforbundet i Ålesund kommune og nestleder i yrkesseksjon helse og sosial i fylket

Jeg leste nylig en artikkel om at det vil være et stort og økende behov for helsefagarbeidere og hjelpepleiere innen 2035. Jeg synes at det allerede nå er et stort behov.

Men finnes det nok arbeidsplasser til alle disse? Svaret er nei, i hvert fall i min kommune. Hos oss er det ikke så enkelt å få en fast jobb for en helsefagarbeider, og jeg vil tro at det er en kjent problemstilling for mange andre også. Merkelig nok er det stort behov for faglærte arbeidstakere, men kun noen få ledige stillinger dukker opp av og til. Stort sett er det deltidsstillinger som tilbys, og kun en sjelden gang lyses det ut en 100 prosent stilling.

• Fikk fast jobb: Alenemora Ghenet (51) knuste kommunen i retten

Hvem av de unge som skal etablere seg, kan leve av en deltidsstilling? Dessuten er det ikke lenger så attraktivt å «bare» ha fagskole. Mange velger høyskole og utdanner seg til sykepleiere. En av grunnene er trolig at det er mye lettere å få seg en fast jobb og full stilling. Det gir en trygghet å vite at man kan få en fast 100 prosent stilling hvor som helst når en er ferdig utdannet sykepleier. Det samme kan jeg dessverre ikke si når det gjelder ferdig utdannet helsefagarbeider. Her må man lete lenge etter en fast heltidsstilling.

Men alle kan ikke være sykepleiere – noen må være helsefagarbeidere også. Det viser blant annet sykehusreformen, der helsefagarbeidere ble erstattet med sykepleiere. Nå ser vi at det snur. Det opprettes nye stillinger der helsefagarbeidere søkes. Det er veldig positivt. Jeg har selv jobbet på kreftavdelingen på et sykehus i forbindelse med min videreutdanning. Jeg opplevde en helt annen måte å jobbe på, hvor sykepleiere hadde høye forventninger til meg når det gjaldt min faglighet. En av dem sa til meg at «dette skal du kunne, er ikke du hjelpepleier»? Jeg ble så stolt av yrket mitt da hun sa det. Vi hjelpepleiere og helsefagarbeidere bør få mer slik ros. Vi gjør en viktig jobb, vi også.

• Slik kan du få oppfylt drømmen om større stilling

Er dere klar over hvor mange som viser interesse når en ledig helsefagarbeiderstilling lyses ut? Det er enkelte ganger opptil 75 søkere på en stilling. Helsefagarbeidere, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere søker på alt som er ledig. Om man er så heldig å få en full stilling, er det som å vinne i lotto. Ellers er det stort sett deltidsstillinger som er ledig, og det er ikke nødvendigvis faste stillinger. Ofte er det vikariater som forlenges år etter år. I tillegg er det en evig jakt etter ekstra vakter for å fylle opp stillingen. Å ikke ha forutsigbarhet; å aldri vite hvor mye en skal jobbe til uka, om det dukker opp en ekstravakt eller ikke, er slitsomt. Mange frykter også for økonomien om en blir syk og ikke kan ta på seg ekstra jobb.

Jeg har selv jobbet deltid, og kjenner veldig godt til hvordan er det er å gå med telefonen i lomma hele tiden og vente på en sms med bekreftelse på at «vakten er tildelt». Dette er tøft, må jeg innrømme. Jeg vil tro at det ikke er så enkelt å skjønne denne situasjonen før en har vært i den selv. Jeg skulle derfor ønske at politikerne som bestemmer over budsjettet i helsesektoren, kunne opplevd hvordan det er å leve på en deltidsstilling og vente på ledige vakter som kanskje dukker opp.

• Meninger: – For å skape en heltidskultur må vi finne ut hva som skal til for at hver enkelt av oss skal klare å stå i en 100 prosent stilling arbeidslivet ut

Noen av dem som «shopper» vakter jobber opp mot 120 prosent – som egentlig ikke er tillatt etter arbeidsmiljøloven. Jeg forstår ikke logikken i dette: Hvorfor er det ikke mulig å opprette fulle stillinger i stedet? Svaret vi får, er at det ikke finnes penger. Men det er jo nok penger til å hyre inn vikarer fra vikarbyrå år etter år, og det er ikke småpenger som blir brukt til det. Det er også mulig å betale overtid til dem som jobber alle lørdager og søndager og til alle tider på døgnet for å få endene til å møtes. Er det noen som kan forklare meg dette?

En måte å løse problemene på – både mangel på sykepleiere og all deltidsbruken blant helsefagarbeidere og hjelpepleiere, er å tenke nytt om hvem som gjør hva. Mange helsefagarbeidere er «sultne» på kunnskap innen sitt felt. Vi helsefagarbeidere og hjelpepleiere må ikke stigmatiseres, og oppgavene våre kan være større enn å lage mat, stå på kjøkkenet og følge pasienten på toalettet.

• Slik blir de nye vaktene: Her skal de se om endret turnus kan gi flere heltidsstillinger

Vi må spørre oss: hva kan en helsefagarbeider gjøre for å avlaste en sykepleier? Kan vi fylle en dosett med tabletter som er ikke B-preparater? Ja, det kan vi. Kan vi ta ned intravenøs-system? Ja, det kan vi. Kan vi føre en samtale med pårørende om hvordan mor eller far har hatt det i dag? Ja, det kan vi. Kan vi tenke nytt og lære noe nytt? Ja, det kan vi og det vil vi.

Jeg skulle gjerne fått et svar på hvorfor det er det så vanskelig å oppnå målet om at alle skal ha fulle stillinger innen helsesektoren. Vi må få en slutt på at deltidsansatte skal måtte jage etter ekstra vakter. Alle har behov for å planlegge livet sitt uten å måtte vente på et pling fra mobilen med en sms der det står at «vakta er di».