Colourbox
Jeg har gjort meg noen tanker om prosjektet «Menn i helse» som jeg ønsker å dele etter å ha lest saken om Victoria Thelise Næss sin jakt på 8000 timer for å få fagbrev.
Innlegget ble først publisert i avisa Varden.
{f1}
Ta vare på dem som allerede er i helsevesenet
Som mannlig helsefagarbeider ser jeg hvordan situasjonen er per i dag, med deltidsstillinger, lave lønninger og så videre.
Jeg mener derfor at en må passe på de allerede ferdigutdannede helsefagarbeiderne og sørge for at det er nok stillinger til disse, før en på nytt begynner med en kollektiv masseutvelgelse hvor en skal friste menn til å velge denne veien for så å «sløse» bort flere års utdannelse og eventuell læretid på en liten brøkstilling.
Er det verdt det?
Er det verdt alle pengene dette programmet koster for å ende opp med en liten brøkstilling?
Min konklusjon er at dette prosjektet med menn i helsevesenet er unødvendig og bortkastet.
Ja, en vil kanskje kunne få rekruttert flere menn inn i uvissheten, inn i en jungel full av deltidsstillinger og lave lønninger, men er det virkelig så viktig å rekruttere flere menn inn i helsevesenet?
Direkte respektløst
Bør vi ikke heller først og fremst satse på alle de gode ressursene som allerede finnes blant mange helsefagarbeidere, sykepleiere, vernepleiere og ikke minst assistenter?
Bør vi ikke her tilby disse høyere stillinger og sørge for at alle disse blir ivaretatt på en ordentlig måte før en går ut og holder auditions for å skaffe enda flere vikarer til helsevesenet?
Ja, for det er nettopp slik de vil ende opp, som vikarer eller fast ansatte i en liten brøkstilling.
Jeg mener som mannlig helsefagarbeider at det viktigste ikke er å ha flere menn i yrket, men å ta vare på de som allerede er her, de som dag ut og dag inn strever med å få kabalen til å gå opp hjemme, de som i flere år har slitt med lave brøkstillinger.
Jeg mener det er direkte respektløst mot alle disse fantastiske menneskene som vier sine liv til å jobbe med eldre, syke og andre mennesker som har behov for hjelp fra helsevesenet.
Det viktigste er ikke menn, men dedikerte ansatte
Det viktigste er ikke å ha menn i helsevesenet, men å ha dedikerte ansatte som ønsker å være her. Ansatte som ønsker å gjøre en forskjell og har den rette kompetansen, ikke at de skal reserveres til nye menn som skal komme inn fra sidelinjen, slik at dagens ansatte igjen ikke får høyere stillinger.
Her skal det være lik lønn for likt arbeid av lik verdi.
Ingen skal forskjellsbehandles eller komme foran den andre på bakgrunn av kjønn, etnisitet eller lignende.
Dette er Menn i helse
• For menn mellom 25 og 55 år som er registret hos Nav. Et samarbeid mellom kommune, Nav, fylkeskommune, arbeidsgiverorganisasjonen KS og Helsedirektoratet.
• Springer ut av et lokalt prosjekt i Trondheim som ble overtatt av KS i 2014.
• Programmet innebærer at man kan ta fagbrev på i overkant av to år.
• Så langt har over 700 menn tatt fagbrev gjennom ordningen, 92 prosent av dem har fått en relevant jobb etterpå.
Kilde: mennihelse.no
OMSKOLERT: Rune Lundquist gikk fra bruker til medarbeider på Sagatun. – Jeg ble bedre av å hjelpe andre, sier han.
Werner Juvik
MISNØYE: Sammen med sine kolleger står Inger Marie Hagen ved OsloMet bak Medbestemmelsesbarometeret. Den viser at mer enn hver femte arbeidstaker gir uttrykk for misnøye med ledelsen.
Kasper Holgersen
SKÅL: 43 prosent av norske arbeidstakere må selv betale for julebordet selv.
Colourbox
– Vi er overrasket over den sterke økningen ettersom svakere kronekurs har ført til høyere levekostnader i utlandet, sier Nav-direktør Hans Christian Holte.
Hanna Skotheim
Offentlig ansatte renholdere er en gruppe som har særaldersgrense. For å få særalderspåslaget som regjeringen foreslår i nye pensjonsregler må de kunne dokumentere stillingsprosent og at de faktisk hadde stilling med særaldersgrense 30 år tilbake i tid.
Werner Juvik
NAV-ANSATT: Fardowsa Qambi har jobbet som veileder ved Nav i bydel Sagene i Oslo i to år.
Jo Straube
Privat
Colourbox
Privat