Kristian Leerstang Sørensen, helsefagarbeider, medlem av Fagforbundet og bystyremedlem for Sp i Porsgrunn

Jeg har gjort meg noen tanker om prosjektet «Menn i helse» som jeg ønsker å dele etter å ha lest saken om Victoria Thelise Næss sin jakt på 8000 timer for å få fagbrev.

Innlegget ble først publisert i avisa Varden.

{f1}

Ta vare på dem som allerede er i helsevesenet

Som mannlig helsefagarbeider ser jeg hvordan situasjonen er per i dag, med deltidsstillinger, lave lønninger og så videre.

Jeg mener derfor at en må passe på de allerede ferdigutdannede helsefagarbeiderne og sørge for at det er nok stillinger til disse, før en på nytt begynner med en kollektiv masseutvelgelse hvor en skal friste menn til å velge denne veien for så å «sløse» bort flere års utdannelse og eventuell læretid på en liten brøkstilling. 

Er det verdt det?

Er det verdt alle pengene dette programmet koster for å ende opp med en liten brøkstilling? 

Min konklusjon er at dette prosjektet med menn i helsevesenet er unødvendig og bortkastet.

Ja, en vil kanskje kunne få rekruttert flere menn inn i uvissheten, inn i en jungel full av deltidsstillinger og lave lønninger, men er det virkelig så viktig å rekruttere flere menn inn i helsevesenet?

Direkte respektløst

Bør vi ikke heller først og fremst satse på alle de gode ressursene som allerede finnes blant mange helsefagarbeidere, sykepleiere, vernepleiere og ikke minst assistenter?

Bør vi ikke her tilby disse høyere stillinger og sørge for at alle disse blir ivaretatt på en ordentlig måte før en går ut og holder auditions for å skaffe enda flere vikarer til helsevesenet?

Ja, for det er nettopp slik de vil ende opp, som vikarer eller fast ansatte i en liten brøkstilling.

Jeg mener som mannlig helsefagarbeider at det viktigste ikke er å ha flere menn i yrket, men å ta vare på de som allerede er her, de som dag ut og dag inn strever med å få kabalen til å gå opp hjemme, de som i flere år har slitt med lave brøkstillinger.

Jeg mener det er direkte respektløst mot alle disse fantastiske menneskene som vier sine liv til å jobbe med eldre, syke og andre mennesker som har behov for hjelp fra helsevesenet.

Det viktigste er ikke menn, men dedikerte ansatte

Det viktigste er ikke å ha menn i helsevesenet, men å ha dedikerte ansatte som ønsker å være her. Ansatte som ønsker å gjøre en forskjell og har den rette kompetansen, ikke at de skal reserveres til nye menn som skal komme inn fra sidelinjen, slik at dagens ansatte igjen ikke får høyere stillinger.

Her skal det være lik lønn for likt arbeid av lik verdi.

Ingen skal forskjellsbehandles eller komme foran den andre på bakgrunn av kjønn, etnisitet eller lignende.