Gunhild M. Kvåle

Hovedverneombud i Kvinnherad kommune

Norge mangler arbeidstakere. Det er i hvert fall den opplevelsen vi får når vi leser artikler om ansattmangel i mange sektorer.

Ja, vi har uten tvil en utfordring med å skaffe til veie nok hender og hoder i både helse – og oppvekstsektoren. Kommunene rundt om skriver kreative stillingsannonser, og det lokkes med både ekstra sign-on bonus, hjemmekontorløsninger, flott turterreng, billige barnehageplasser osv. Det er flott at man gjør slike tiltak for å hente inn folk til kommunene, for behovet for kompetanse er der uten tvil.

Men når jeg snakker med ansatte i kommuner rundt om, så slår det meg at vi også må bli flinkere til å ta vare på den arbeidskraften vi har. For hvor mange kommuner praktiserer en god seniorpolitikk? Tja, det står kanskje nedfelt i en personalhåndbok et eller annet sted noe om seniorsamtaler – men blir det fulgt opp?

Ti spørsmål og svar om ny pensjonsalder, slitertillegg og uførepensjon

Kompetanse vs. helse

Min påstand er at mange seniorer nå virkelig kan tenke seg å stå lenger i arbeidslivet. Vi har, som befolkning, en bedre helse og lettere hverdag enn for 50 år siden, og vi føler oss ikke gått ut på dato selv om 60 årene er skremmende nær. Vi tar fremdeles forholdsvis lett de teknologiske oppdateringene som kommer, og mange kjenner at de slett ikke er klare for å gi seg.

Dette gjelder kanskje særlig de av oss som ikke er i «sliteyrkene», for slitasje på helsen og slitasje på sjelen er to forskjellige ting. Og bare så det er sagt: Jeg har full forståelse for at ansatte i «sliteyrkene» ofte ikke er interessert i stå i jobben lengre enn nødvendig etter mange års arbeidshverdag som har vært preget av tunge løft og utfordrende arbeidssituasjoner.

Men tilbake til det som ofte oppleves som fraværende interesse for å beholde seniorene litt lengre. Allerede i 2014 var det en artikkel i arbeidslivet.no om dette. Her ble det brukt ord som: » Vil tette hullene i mislykket seniorpolitikk…. Og Rundt halvparten av norske virksomheter har etablert seniorpolitiske tiltak -virkningen har vært svak.»  

 Hvor står vi i dag?

I en rapport fra KS  fra 2019 står det : «De fleste virksomheter har ikke gjennomført utviklings- og kompetansehevende tiltak for seniorer.»

Jeg stiller meg undrende til hvorfor dette ikke skjer? For gjennom et langt arbeidsliv har seniorene opparbeidet seg en verdifull kompetanse for bedriften. Når den ansatte signaliserer at hen ønsker å fortsette, burde det ikke da være i bedriftens interesse å fortsette å satse litt på denne gruppens erfarne medarbeidere.

Et kjapt søk på nettet viste at for eksempel Bergen kommune, i hvert fall på papiret, ønsker å satse på seniorer. Kommunens seniorpolitikk består i hovedsak av å bruke handlingsrommet i eksisterende rammeverk på en god og fleksibel måte. I tillegg kan seniorene få to dager ekstra tjenestefri fra det kalenderår de fyller 65 år og ytterligere tre dager fra det kalenderår de fyller 65 år.  

Ny pensjon: Flertallet på Stortinget sikrer sliterne nesten 30.000 kroner 

Samtaler og karlegging i forkant

Bergen kommune skriver om «dialog», og her tror jeg mye av det som oppleves som svikt i oppfølging av seniorer ligger – nemlig dialogen i forkant. Mange kommuner har kanskje en eller annen rutine eller prosedyre liggende i en skuff hvor det står at man skal ha en samtale i forkant. Men hvor ofte gjøres dette? Min opplevelse, etter å ha snakket med andre rundt om, er at svært mange ansatte slett ikke fikk tilbudet om en slik samtale. De ble ikke spurt om de hadde gjort seg noen tanker om å stå videre i arbeidslivet. De ble ikke spurt om de kanskje ville jobbe deltid, og de ble ikke fortalt at den kompetansen de hadde var verdifull for arbeidsgiver.

Ansatte må få flere egenmeldingsdager, krever LO

 Usynlighet

Flere ansatte har sagt til meg og andre at om bare arbeidsgiver hadde spurt dem og vist interesse for dem, ja da kunne de godt ha tenkt seg å stå deltid noen år til. Men så skjedde ikke, og en følelse av å være lite viktig og usynlig gjorde seg gjeldende. De ansatte kjente ikke på en verdsetting av deres kompetanse og arbeidskraft, og gikk av med pensjon så fort de kunne.

Dette synes jeg er veldig trist. For tenk deg følelsen etter å ha ytt ditt beste gjennom mange år, og så blir det en opplevelse at man ikke er noe verdt? Ikke en gang en samtale når man nærmer seg eller bikker de magiske 60 år. Det ironiske her er at disse ansatte ofte starter opp som konsulenter, og leier ut sine tjenester. Og ofte kan det da være at nettopp samme arbeidsgiver, som nå har mistet denne verdifulle kompetansen, må leie dem inn igjen til en mye høyrere pris enn om de hadde vært fast ansatte. Jeg forstår godt at ansatte gjør det på denne måten hvis de har kjent på en følelse av usynlighet og lite verdsetting.

Veien videre

Stortinget har nettopp vedtatt en ny pensjonsreform som innebærer at de aller fleste av oss må stå lengre i arbeid. Det skal bli spennende å følge med på om dette får noen betydning for oppfølging av seniorpolitikken rundt om. For en ting er sikkert; vi trenger alle de arbeidstakere vi kan få både ved hjelp av rekruttering og ikke minst en forsterket satsing på å beholde de man allerede har.