Christina Beck Jørgensen

Barneveileder

«Mamma, vi har samme!» Øynene til den tre år gamle datteren min lyser, og jeg kjenner mine egne fylles med veske. Det varmer i mammahjertet å se frøkna så lykkelig. De siste årene har familien min brukt mye tid og ressurser på å lære oss et helt nytt språk. Nemlig tegnspråk. Vår motivasjon er vår eldste datter som er født døv. Selv om hun har fått operert inn cochleaimplantat, så har vi valgt å lære tegnspråk i tillegg til talespråk. Vi foreldre bruker tegnspråk både med og uten vår datter, og ser kun positive sider med å lære det. Vi kan kommunisere med datteren vår, vi kan kommunisere på steder hvor det er mye støy eller hvor det skal være helt stille. Vi kan kommunisere uten at barna ser hva vi kommuniserer og ofte føles det som vi har et eget språk.

Et spennende språk

Dessverre er det få mennesker som kan tegnspråk, og jeg har mistet antallet på personer som har sagt at de gjerne skulle ha lært det og gjerne som valgfag på barneskole, ungdomsskole eller videregående. Dette er mennesker som vi ofte møter når vi er i kontakt med helsevesenet, barnehage, skole, butikken, på bussen eller på andre sosiale steder.

• Kirsten er tegnspråktolk: – Lønnen burde vært det dobbelte

Tegnspråk er spennende å beherske, og kunnskapen inkludere så mange flere mennesker som du kan kommunisere med. Vårt minste barn er ett år og hun prater ikke mye, men hun kan masse tegnspråk. Hun kan fortelle oss når hun må på do, er tørst, eller at hun vil til bestemor. Det anbefales babytegn til babyer nettopp fordi det er lettere for dem å bruke tegn enn å prate de første månedene. 

Mange mennesker i Norge er hørselshemmede, og de er ofte i kontakt med de yrkesgruppene som fagforbundet organiserer – alt fra leger og sykepleiere til helsefagarbeidere, pedagoger, barnehagepersonell, ansatte innen barne- og ungdomspsykiatri osv. Det er å kunne tegnspråk er viktig for å ivareta en stor gruppe mennesker i dagens Norge.

Men dessverre snakker vi om et utdanningsbehov som i dag ikke finnes.

Stort behov

Ifølge store medisinske leksikon er det mellom 3500 og 4000 døve i Norge. Det er mellom 250-300 tusen som er hørselshemmede. Hvordan skal vi kommunisere med dem og inkludere dem i samfunnet? Vi kan for eksempel starte med å ha tegnspråk som valgfag på barne- og ungdomsskolen for de som er interessert. Og for yrkesgrupper som med stor sannsynlighet kommer til å jobbe med døve og hørselshemmede mener jeg at yrkesutdanningen bør ha tegnspråk i pensum på samme måte som de lærer latinske og engelske faguttrykk. Dette kan for eksempel være barne- og ungdomsarbeiderfaget, helsefagarbeidere, sykepleiere osv.

• Munnbind til besvær: Noen ganger må vi ta det av for å inkludere andre

Det er mye enklere for hørselshemmede å møte samfunnet og tjenester som tilbys hvis de som jobber der kan kommunisere med dem og ha en forståelse av hvordan de kan ta imot hørselshemmede på best mulig måte. For det er mange misforståelser rundt dårlig hørsel. Jeg hører ofte fra mennesker med høreapparat at folk snakker veldig høyt til dem og nesten roper. Men dette hjelper lite, snarere tvert imot. Det gjør at lyden blir mye dårligere og det er vanskeligere å oppfatte hva de sier. Gjemmer man seg bak munnbind er det også vanskelig å oppfatte hva som blir sagt. Mange enkle grep kan gjøre ting mye lettere for hørselshemmede. 

Sats mer på utdanning og kurs

Det er viktig og få på plass et godt tilbud til hørselshemmede i hele landet. Det må satses mer på utdanning og kurs av yrkesgrupper som møter hørselshemmede i hverdagen.

Jeg håper flere kan lære tegnspråk for inkludering og fordi det er kjempegøy.

Et sted må vi starte. Derfor sier jeg ja til tegnspråk som valgfag i grunnskolen og som obligatorisk fag i yrkesutdanningene for dem som senere høyst sannsynlig kommer til å jobbe med hørselshemmede.