1. mai

Skal vi klare å opprettholde en solidarisk velferdsstat med små forskjeller, må vi ha et velorganisert arbeidsliv

2018042713431220180427134214
TYDELIG: Utover siste halvdel av 1800-tallet var kravet tydelig: 8 timers arbeid, 8 timers fritid og 8 timers hvile, skriver Tarjei Leistad i anledning 1. mai.

TYDELIG: Utover siste halvdel av 1800-tallet var kravet tydelig: 8 timers arbeid, 8 timers fritid og 8 timers hvile, skriver Tarjei Leistad i anledning 1. mai.

Wikimedia Commons

Altfor mange står utenfor arbeidslivet, er midlertidig ansatt eller jobber deltid, skriver kronikkforfatteren.

I år igjen skal vi gå under faner og flagg med paroler med ulike budskap. Det er arbeidernes internasjonale kampdag. Det er dagen for samhold, solidaritet og fellesskap. 1. mai er her, folkens.

Ideen er ikke ny. Siden 1890 har vi markert 1. mai. Det hele startet med et gammelt og viktig krav, kravet om nedsatt arbeidstid.

Utover siste halvdel av 1800-tallet var kravet tydelig: 8 timers arbeid, 8 timers fritid og 8 timers hvile.

Trenger vi 8-timersdagen?

Manifesteres

Etter flere år med krav, kamp og demonstrasjoner rundt om i verden, møttes representanter fra arbeiderbevegelsen verden over til den internasjonale arbeiderkongressen i Paris. Der ble de enige om at kravet skulle manifesteres gjennom en verdensomspennende demonstrasjonsdag. Dagen ble valgt til 1. mai 1890.

Verden over demonstrerte arbeiderne for kravet om 8-timersdagen med opptog og møter. Dagen fikk stor oppslutning. Og det som egentlig skulle være en engangsmarkering i 1890, ble til årlige markeringer som har utviklet seg til arbeidernes internasjonale kampdag. Siden 1947 har den vært en offentlig høytidsdag og fridag i Norge.

Dette blir kampsakene 1. mai – og her er LO-ledelsens reiseplaner for dagen

Den norske modellen

De første 1. mai markeringene i Norge skjedde i en tid der menn med penger og eiendom hadde både stemmerett og all makt.

Arbeideren var fattig og sto med lua i hånda. Derfor ble 1. mai i 1890 opplevd som en manifestasjon for arbeiderklassen.

I en tid der den organiserte arbeiderbevegelsen var i støpeskjeen, ble talene brukt til å snakke om organisering av arbeiderklassen. Siden den gang har vi gjennom fagorganisering og arbeidskamp utviklet ett helt annet samfunn og arbeidsliv. En velferdsstat har vokst fram, tuftet på det vi etter hvert har kalt den norske modellen.

Fallende organisasjonsgrad

Grunnleggende for den norske modellen er ett arbeidsliv med høy organisasjonsgrad og små lønnsforskjeller. Derfor er dagens fallende organisasjonsgrad en av vår tids store utfordringer.

Før organiserte man arbeidsfolket og brukte 1. mai talene til å snakke om det. Det samme må vi gjøre i dag. Skal vi klare å opprettholde en solidarisk velferdsstat med små forskjeller, må vi ha et velorganisert arbeidsliv.

Økonomisk usikkerhet

En rød tråd gjennom 1. mai dagens historie har vært kampen om arbeidstiden. Det er like aktuelt i dag. Altfor mange står utenfor arbeidslivet, er midlertidig ansatt eller jobber deltid.

Uten fast jobb og hel stilling blir man avhengig av de timene man kan få. Det skaper en økonomisk usikkerhet og gjør det vanskelig å planlegge både hverdag og fritid.

Det skaper også større ubalanse i maktforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. I dag er det flere ansatte som ikke tør å si ifra om dårlige arbeidsforhold.

Ingenting kommer av seg selv

Deltid er mer utbredt i kvinnerike yrker. Flere kvinner enn menn jobber deltid, og kvinner tjener i gjennomsnitt drøyt 13 prosent mindre enn menn. Derfor er kampen for fast arbeid og hele stillinger også et viktig kvinnekrav.

Vi skal ha en lønn å leve av og en jobb å leve med. Historien har vist oss at ingenting kommer av seg selv.

Derfor må vi slutte opp om 1. mai og delta i kampen for et trygt arbeidsliv for alle.

Dagens fallende organisasjonsgrad er en av vår tids store utfordringer