Werner Juvik
Helsefagarbeider
Fagforeningene som organiserer helsefagarbeidere, er fagforeninger som organiserer mange av yrkene som arbeider i offentlig sektor. Så lenge vi ikke har egne fagforeninger som i større grad kjemper for helsefagarbeiderens profesjon, kan vi ikke forvente å få noe mer. Skal vi klare å få endring, må vi uunnværlige ta saken i egne hender.
Er du misfornøyd? Bruk ytringsfriheten!
Etter resultatet fra mellomoppgjøret i KS-området kom, var jeg fornøyd med resultatet. Spesielt etter fjorårets latterlige hovedoppgjør.
Jeg er fortsatt fornøyd med det vi fikk, tatt i betraktning av at dette var et mellomoppgjør. Jeg har heller ikke tro på at KS har mer å tilby i dette lønnsoppgjøret. Ikke alle er enige med meg i det, men det lever jeg fint med.
Jeg er glad for at det er så mange som engasjerer seg i lønn, arbeidsvilkår og profesjonene i helse- og omsorgstjenestene. Spesielt gledelig er det at så mange som selv jobber i tjenestene engasjerer seg.
Jeg må likevel si at jeg savner at flere av oss på gulvet ytrer oss i det offentlige ordskiftet. Det håper jeg at flere vil gjøre fremover. Det jeg har funnet ut mer og mer i det siste: Selvgjort er velgjort. Er du misfornøyd? Bruk ytringsfriheten! Det er den eneste måten vi kan få endring. Vi er gode til å snakke om fag, lønn og vilkår på fest og på vaktrom, men vi må ta denne viktige diskusjonen videre.
I løpet av de siste dagene har flere kommentarfelt gått varme. Flere er fornøyde, men det er også en god del misnøye over årets resultat, som ble på 2,82 prosent i KS-området (alle kommuner og fylkeskommuner unntatt Oslo).
Spesielt trekkes helsefagarbeidere og sykepleiere frem som profesjoner som burde ha fått mer lønn for sin kompetanse – rett og slett på grunn av at vi er i en situasjon med mangel på disse profesjonene – verre skal det bli. Det er ikke vanskelig å være enig i at vi er en gruppe som bør få mer.
Vi har ingen reell streikerett
Det er interessant å følge med på hvordan streiken til Unio forløper seg. Selv om det er flere yrkesgrupper som streiker, opplever jeg at streiken blir fremstilt som en lærerstreik. Det handler kanskje om hvem man ser i streiken.
De uunnværlige ser du nesten ikke ute i streik – nettopp fordi de er uunnværlige. På grunn av den livsnødvendig kompetansen og sårbarheten i tjenestene vi jobber, har hverken sykepleiere eller helsefagarbeidere en reell streikerett.
Over halvparten av de streikende sykepleierne var for viktige til at de kunne streike. Av 606 sykepleiere i streik mottok Sykepleierforbundet 331 søknader om dispensasjon fra streiken. De var rett og slett uunnværlige. Det er ganske unikt for oss helsepersonell.
Jeg tror vi vil huske budskapet best
Det vi kommer til å huske etter denne streiken, er nok ikke resultatene i kroner og øre. Jeg tror vi kommer til å huske budskapet best. Budskapet om at vi trenger flere sykepleiere og lærere, et budskap det ikke er like enkelt for alle å komme fram med og kjempe for. Et budskap jeg også tror vil dryppe på oss helsefagarbeidere, men vi har også et ansvar for å gjøre noe for det selv.
Som helsefagarbeider har jeg kjent på et savn. Et savn om å ha ei fagforening som snakker om min profesjon og kjemper for det som er viktig i fremtiden for helse- og omsorgstjenestene. Da vi ikke har det, er vi avhengig av hva vi gjør det til sjøl og at vi har gode støttespillere, for å fronte vår yrkesgruppe. Og støttespillere, det har vi. Også fra overraskende hold.
– Vi mener definitivt også at helsefagarbeidere bør ha høyere lønn
Etter å ha fulgt med i media over en lengre periode har jeg observert at det verken er Mette Nord i Fagforbundet eller Lizzie Ruud Thorkildsen i Delta som snakker oftest om helsefagarbeidere i det offentlige ordskiftet.
Fagforeningslederen som snakker mest og varmest om oss, er faktisk Lill Sverresdatter Larsen i Norsk Sykepleierforbund. Mens Fagforbundet takket nei til å delta på Debatten på NRK sist torsdag, valgte Sverresdatter Larsen å bruke litt av sin tid til å snakke om helsefagarbeidere:
– Vi mener definitivt også at helsefagarbeidere bør ha høyere lønn. Vi har også mangel på helsefagarbeidere – det er viktig arbeidskraft som vi kommer til å trenge masse av i årene fremover, sa Sverresdatter Larsen i debatten med programleder Fredrik Solvang.
Takk for at du snakker om vår livsnødvendige kompetanse, Lill! Norsk Sykepleierforbund har ikke mulighet til å forhandle for oss alle med livsnødvendig kompetanse, dette fordi de er et profesjonsforbund som organiserer sykepleiere, i motsetning til Fagforbundet og Delta, som organiserer flertallet av profesjonene i offentlig sektor – fra driftsteknikeren til kommunedirektøren. Sistnevnte fokuserer derfor hovedsakelig på helheten i sektoren, sjeldent på enkelte gruppers vilkår. Positivt for helheten, ikke fullt så positivt for yrkene som sliter.
Da hadde det i hvert fall blitt ramaskrik
Jeg har skrevet det tidligere, og jeg skriver det gjerne igjen: Lønn er en start. Det er en viktig del av å kunne rekruttere og beholde fagpersoner i kommunal sektor. Samtidig er det ikke det eneste tiltaket, men vi må se på helheten. Skal vi klare å møte utfordringene vi allerede har og vil få flere av i årene som kommer, må man se på helheten. I de ordinære forhandlingene er det utfordrende å gi ekstra lønn til visse profesjoner. Da hadde det i hvert fall blitt ramaskrik. Uansett hvordan man vrir og vender på dette, må man forvente at det er noen som blir sittende igjen som krenka.
En løsning for en høyere lønnsvekst for enkelte profesjoner med livsnødvendig kompetanse som sliter med å rekruttere og beholde folk, kan være at det nedsettes et utvalg. Et utvalg som kan se på utfordringene til disse gruppene i årene fremover, noe også Kristine Nergaard fra FAFO påpekte i torsdagens sending av Debatten på NRK.
Utvalgets arbeid bør fokusere på lønn, arbeidsvilkår og rekruttering. Jeg melder meg allerede frivillig til å delta i arbeidet, for å sikre at vårt perspektiv blir hørt. Kanskje de uunnværlige sykepleiernes streik vil være starten på ei løsning som vil være positiv for flere uunnværlige?
Så lenge vi ikke har egne fagforeninger som i større grad kjemper for helsefagarbeiderens profesjon, kan vi ikke forvente å få noe mer. Skal vi klare å få endring, må vi uunnværlige ta saken i egne hender.
FALLER UTENFOR: – Rusavhengige faller litt utenfor når de blir gamle. Mange har ikke evne til å bo på steder uten tilsyn hele døgnet, sier Ellen-Mari Olsson, spesialhjelpepleier med videreutdanning i psykiatri.
Kathrine Geard
Helsefagarbeidere og hjelpepleiere, renholdere og sykepleiere har i dag særaldersgrense. Arbeidsgiverorganisasjonene Spekter og Virke mener denne ordningene ikke bør videreføres fullt ut.
Frøydis Falch Urbye
OMSKOLERT: Rune Lundquist gikk fra bruker til medarbeider på Sagatun. – Jeg ble bedre av å hjelpe andre, sier han.
Werner Juvik
KOM TILBAKE: – Ja, jeg var syk, men jeg trengte å være blant folk, sier Katherine Carroza-Roos.
MISNØYE: Sammen med sine kolleger står Inger Marie Hagen ved OsloMet bak Medbestemmelsesbarometeret. Den viser at mer enn hver femte arbeidstaker gir uttrykk for misnøye med ledelsen.
Kasper Holgersen
PÅ BØLGJELENGDE: Dei to kollegaene Anne Gro Olesrud Rugaas (36) og Nina Helen Haugan Hansen (38) og er samde om det meste. Og viktigast for begge er at brukarane har gode dagar og opplever meistring når dei er på dagavdelinga.
Marianne Otterdahl-Jense
Sandra Skillingsås
Werner Juvik
Sandra Skillingsås