Av Eirik Reberg, saksøker mot Stendi

Stendi har anket til Høyesterett – deler av den knusende dommen der tidligere konsulenter gikk til sak mot gigantkonsernet. I Borgarting lagmannsrett vant vi på alle punkter, men Stendi vil ha omkamp i landets høyeste rettsinstans når det kommer til utregning av tilbakebetaling.

Anken til Høyesterett: – Krangler om det de kan krangle om.

Stendi snur det hele på hodet når de krever å få redusert tilbakebetaling med differansen mellom konsulenthonorar og lønn. Det er i virkeligheten vi som har en differanse til gode, høyere enn hva vi fikk utbetalt. Jeg skal forklare hvorfor.

Aleris argument bygger implisitt på at begrepene konsulenthonorar og tarifflønn har samme innhold. Det siste uttrykker motpartens advokat i «hipp som happ-argumentet» (konsulenthonorar og lønn er «hipp som happ») som er brukt i både Ting- og Lagmannsretten. Dette er gjort uten å legge fram noen utregning som viser at påstanden er rimelig. Med dette utgangspunkt argumenters det fra motpartens side for at en kan trekke fra det som arbeidstakeren allerede har fått utbetalt som overstiger tarifflønn.

Fagforbundets medlemmer knuste omsorgsgiganten i lagmannsretten.

«Hipp-som-happ» argumentet tar utgangspunkt i et narrativ som de fleste av «konsulentene» i Aleris har trodd på. Narrative er at et konsulenthonorar som overstiger tarifflønn med 20–30 kr oppveier kostnaden med å drive for egen regning og risiko. Det er meget fristende å tro at det faktisk er slik når man ikke er en dreven regnskapsfører eller revisor/skatte og avgifts- jurist. Medvirkende til å skjule realitetene er bruken av enkeltmannsforetak. Her betales det ikke arbeidsgiveravgift, kostnaden ved å sette av penger til feriepenger kommer ikke klart fram, kostnaden ved sykdom og yrkesskade blir kraftig underestimert, og tilsvarende med pensjonssparing. Alle disse reelle arbeidskraftkostnadene kommer klart fram ved bruk av for eksempel AS. Da kommer også den reelle forskjellen mellom konsulenthonorar og lønn fram. Så å si alle som har arbeidet med Aleris som konsulenter, har hatt enkeltmannsforetak som organisasjonsform, og de aller fleste har sett seg nødt til å ta snarveier i forhold til de ovennevnte reelle kostnadene.

Omsorgsgiganten frykter at rettsavgjørelse kan bli dyr.

Årsaken er at hvis en ikke gjør dette, så blir det nesten ikke noe igjen av honoraret til inntekt. Honoraret er rett og slett altfor lavt (ja, latterlig lavt). Honoraret til konsulentene lå på mellom 210 og 265 kr per time. For å sette dette i perspektiv så tar håndverkere sjelden mindre en kr 250 per time, og da jobber de helst (bort) svart. En av konsulentene, som dessverre ikke er med i saken, arbeidet så mye at han gikk på veggen. Han ble sengeliggende et helt år uten rett til sykepenger. Han hadde ikke tatt seg råd til sykeforsikring og tatt sjansen på at han hadde stålhelse. I hans tilfelle kommer det klart fram at arbeidskraftkostnaden er vesentlig høyere enn selve lønnshonoraret. Han betalte denne kostnaden selv ved å ikke ha inntekt et helt år. Har her ikke tatt med de menneskelige kostnadene i form av tap av livskvalitet. Dette tapet er jo selvfølgelig enormt.

Hvor stor er så forskjellen på verdien av et konsulenthonorar sammenliknet med en lønnssats?

Det går det faktisk an å lese direkte ut ved å bruke NHOs selvkostkalkyle (FU 7003), som for øvrig er brukt i Lagmannsretten.

Det viser seg at totale kostnader til å betale ut en lønnssats er 41 % høyere enn selve lønnssatsen. Dvs. den totale (samfunnsmessige) kostnaden ved en times arbeid er 41 % høyere enn den utbetalte lønna.

I mitt tilfelle hvor en tar utgangspunkt i at jeg skulle ha en tarifflønn på kr 219, så måtte Aleris ha betalt meg et honorar på kr 308 per time for at jeg selv skulle ha betalt meg selv grunnlønn på kr 219. Aleris betalte meg kr 250 (samme som håndverkeren tar svart) i 2016 og kr 265 i 2017. Hvis Aleris insisterer på å legge en differansebetraktning til grunn for etterbetalingskravene, så er differansen henholdsvis kr 58 og kr 43 i min favør for disse to årene. Det blir med andre ord Aleris som skal betale meg denne differansen i stedet for at jeg skal betale dem en differanse på 250–219 = kr 31 for 2016 og kr 46 for 2017. Hvorfor er dette rimelig? Ved å kjøpe arbeidskraften fra et firma, så er det firmaet som selger arbeidskraften som står igjen med hele arbeidskraftkostnaden, mens kjøperen av arbeidskraften bare kjøper arbeidskraften. Det er da mer enn rimelig at den som kjøper arbeidskraften betaler full pris for denne. Det har Aleris ikke vært i nærheten av å gjøre. Hva de har betalt er en «sosial dumpingpris», og årsaken er at veldig mange tror at hvis du legger til «en dæsj» på et lønnshonorar, så har du et konsulenthonorar.

Hvis en tar inn over seg at «konsulenten» i tillegg har driftskostnader (selve definisjonen av å være selvstendig næringsdrivende), så blir differansen enda større i saksøkernes favør. I mitt tilfelle snakker vi om rundt kr 70 i timen i min favør. Dvs. Aleris skulle ha betalt et konsulenthonorar på rundt kr 320 eller mer per time som grunnhonorar.

Vi har sett på hvor mye Aleris skulle ha betalt «konsulentene» («», fordi vi var fast ansatte utkledd som Ad Hoc-konsulenter) i grunnhonorar, uten tillegg, for at honoraret skulle kunne finansiere en tariff grunnlønn (i mitt tilfelle kr 219). Allerede nå ser vi at Aleris krav om differansebetraktning, hvis det regnes rett (konsulenthonorar⧧ lønn), vil medføre at det er Aleris som burde betale saksøkerne en differanse mellom hva som er utbetalt og hva som skulle vært utbetalt, og ikke motsatt som Aleris sine advokater hevder.

Vi kan alternativt se på hvor mye våre konsulenthonorarer er verd omregnet i lønn. Igjen kan det leses rett ut av NHOs selvkostkalkyle (FU 7003) hvor mye dette er. Av konsulenthonoraret kan en betale 71 % til konsulenten i lønn (forutsatt at han ikke har andre kostnader en hva som er knyttet til sin egen arbeidskraft. Dvs. det fremstår som om han jobber svart, men like fullt betaler skatt).

I mitt tilfelle kunne jeg med mine henholdsvis 250 og 265kr i honorar betalt en grunnlønn på kr 177,5 og kr 188,00 i 2016–17. Igjen ser en med et halvt blindt øye at differansen med klar margin går i saksøkernes favør hvis en skal legge en differansebetraktning til grunn. I mitt tilfelle er differansen kr 41,50 per time i 2016 og kr 31 per time i 2017.

Men, nå var det jo slik at Aleris krevde at konsulentene hadde utgifter til drift utover hva som kan knyttes til organiseringen av arbeidskraften. Hvis vi trekker inn i regnestykket driftskostnadene, så blir differansen på godt over kr 50 per time i saksøkerens favør. Det betyr igjen at hvis det skulle trekkes inn en differansebetraktning i etterbetalingskravene, så burde det være Aleris som betaler differansen, og ikke slik at Aleris skal få noen slags rabatt som saksøkerne, IGJEN, skulle finansiere selv om det er Aleris som har brutt loven, og ikke saksøkerne.

Vi har allerede vist hvor himmelstormende urimelig det er at Aleris krever en differansebetraktning i etterbetalingskravene basert på at konsulenthonorar ≈ timelønn.

At de tørr gjøre det, er at de vet at det foreligger en del usikkerhet rundt forskjellen på begrepene. Det er nettopp denne usikkerheten som gjør at vi i det hele tatt har en Aleris-sak.

Jeg skal likevel hamre inn hvor urimelig Aleris' differansebetraktning er. Ifølge NHOs kalkyle så sparte Aleris kr 421 000 på å ha meg som konsulent i 2016 sammenliknet med å ha meg som fast ansatt. Dette er verdier jeg har produsert og puttet inn på Aleris konto, intet annet. Jeg jobbet da 3222 timer, hvilket tilsvarer en 191 % stilling. På tross av disse besparelsene, så mener altså Aleris at de skal ha en slags motregning for «hva jeg har fått for mye utbetalt». Noe slikt ville være den himmelstormende galskap. Jeg mener derfor at Høyesterett på prinsipielt grunnlag må avvise Aleris sin anke på dette punktet.

Jeg har nevnt at vi står overfor et narrativ om at konsulenthonorar ≈ lønn. Dette oppstår i Enkeltmannsforetak hvor de reelle kostnadene ikke kommer klart nok fram. Jeg har en mistanke om at det er mange konsulenter rundt omkring i Norges land som er utsatt for nettopp dette narrativet. Et narrativ som medvirker til en utvikling mot sosial dumping.

Til slutt til dere der ute som arbeider som konsulenter:

1. Prøv å unngå enkeltmannsforetak da de reelle kostnadene ikke kommer klart nok fram.

2. Hvis du blir tilbudt et konsulenthonorar under kr 350 per time, så blir du grunnlurt.

Den reelle differansen mellom konsulenthonorar og lønn er altså overraskende langt fra å være «hipp-som-happ». Å få dette fram i lyset er ikke viktig bare for Aleris-saken, men for hele det norske arbeidslivet.