André Martinsen

Vivi Andersen

Sjuksköterska

Barna var grå i fjeset og klamret seg fast til henne.

«Kan vi sove hos deg?» Den eldste datteren Line så bedene opp på henne.

«Det er greit. Vi går og legger oss. Dere er slitne.»

Vera trakk ned de grå rullegardinene. Barna lå allerede i dobbeltsengen.

Hun slukket lyset og la seg i midten. Begge krøp tett inntil henne.

«Kommer jeg til å dø?» Det var den yngste datteren hennes som spurte.

«Selvfølgelig ikke. Hvorfor skulle du det?»

«Fordi du sier at øl er farlig.»

Hånden hennes strøk datterens hode.

«Det er ikke farlig på den måten. Du fikk bare litt i fjeset.»

Han hadde blitt så sint da han måtte ut, han hadde snudd seg og kastet innholdet i ølflasken ut i rommet og litt av det hadde truffet henne i fjeset.

«Kommer han tilbake?» De ser på henne.

«Nei, han kommer ikke tilbake.»

«Er det fordi pappa er nellik?» spørsmålet til Thea fikk henne til å smile.

«Du mener fyllik? Ja, han kan ikke bo her fordi han er fyllik.»

*

Etter at barna hadde sovnet ble Vera liggende og stirre i taket. Tankene gikk til konfirmasjonen som snart skulle komme. Hun kunne ikke regne med noen økonomisk hjelp. Og å avlyse konfirmasjonen var uaktuelt.

Men hun jobbet i en barnehage i kommunen og kunne be om lønnslån. Det var rentefritt og ville bli trukket fra lønna en gang i måneden i et år etterpå. Men ikke engang det hadde hun råd til, som ufaglært tjente hun så vidt penger til å få det til å gå rundt. Gikk renten opp måtte hun vurdere å selge leiligheten.

Vera reiste seg opp og tuslet inn i stua. Hun klarte ikke å sove. Tankene hennes var et eneste stort kaos. Hun vandret fram og tilbake på stuegulvet og kjente uroen vokse i kroppen.

Så ramlet en idé ned i hodet hennes. Hun dro fram datamaskinen og satte seg ved spisebordet der hun forfattet en åpen søknad til et eldresenter som lå i nærheten. Hun skrev at hun hadde hundre prosent jobb i en barnehage, men gjerne ville ha helgevakter. Hun hadde kommet på at eldresenteret var privat og da kunne hun jobbe der selv om hun hadde en hundre prosent stilling i kommunen.

Hun koblet dataen til printeren og skrev ut søknaden og CV-en.

*

Neste morgen klaget begge jentene på at de følte seg dårlige. Det var bare å ringe jobben og si at hun ble hjemme med syke barn. I lys av det som hadde skjedd kvelden før følte hun at det var en riktig avgjørelse.

Mens barna fortsatt lå i sengen googlet hun seg fram til nummeret til sykehjemmet. Fikk snakke med daglig leder og avtalte å komme innom samme dag.

Rundt regnet kom hun til å bruke 20 minutter på å gå dit. Hun ville ikke måtte bruke penger på buss.

Det var en hyggelig dame som tok imot henne. Damen tok søknaden og viste henne rundt på den avdelingen de manglet flest folk.

Vera rykket litt til da hun kom inn i stuen og kjente lukten av sykehjem, den gjorde henne kvalm. Hvis hun fikk jobben skulle hun nok venne seg til den. Damen fulgte henne ut til ytterdøren. Hun pekte ned en trapp og sa at det var der hun gikk for å hente arbeidstøy før hun kom opp og startet jobben. Garderobe var oppe på avdelingen.

«Så jeg går ned trappen og finner kleslageret med en gang?»

«Ja, det ligger ved siden av kjølerommet, du går inn døren som ikke er merket kjølerom der henger det uniformer. Ta en i din størrelse, det er også der du kaster den brukte når du går.»

«Kjølerommet?»

«Ja, ikke noe å tenke på. Akkurat nå er det ingen døde som ligger der.»

Damen lovet å ringe henne i løpet av et par dager.

*

Hun valgte korteste vei gjennom skogen. Trærne var enorme. Når hun så opp mot tretoppene var det som de strakte seg helt opp til himmelen. Fikk hun jobben kom hun til å måtte gå i denne stien klokken sju om morgenen mens det enda var bekmørkt. Egentlig var hun ikke redd for å møte mennesker. Hun var mest redd for å møte elg eller at et av de store trærne skulle blåse ned i hodet på henne. Hun hadde sett hvordan trærne svaiet i vinden når hun hadde tatt seg joggeturer i området.

En annen ting hun gruet seg for var lukten på eldresenteret og hvordan det ville bli å skifte bleier på eldre mennesker. Og det kom til å bli mye løfting.

Rett før hun nådde fram til blokken hvor hun bodde, ringte telefonen. Det var damen fra eldresenteret. Hun hadde sett over søknaden hennes og hadde bestemt seg for å ta henne inn på prøve.

«Kan du starte på opplæringsvakt allerede nå i helgen?»

«Ja, selvfølgelig kan jeg det.»

«Flott, da har du tidlig vakt lørdag og sein vakt søndag. Det ligger en kontrakt her på vaktrommet som du må skrive under, samt noen flere opplysninger om stillingen du kan lese.»

«Tusen takk, jeg skal skrive under med en gang jeg kommer på lørdag.»

«Flott, du husker at du går ned trappen og henter deg en uniform før du kommer opp?»

«Ja, det var rommet ved siden av kjølerommet. Så skulle jeg også ned og legge de

skitne klærne der etter at vakten er ferdig.»

«Det er riktig. Vi gleder oss til å ha deg på laget. Så sees vi kanskje i helgen, det kan

være jeg kommer innom og hilser på.»

Vera la mobilen i jakkelommen. Først følte hun glede, men så tenkte hun på jentene. De kom til å bli mye alene hjemme. Line var nødt til å passe Thea kanskje hver helg framover. Selv kom hun ikke til å ha en eneste fridag i hele uken. Ville hun orke det, og ville Line passe søsteren sin så mye som dette ville kreve?

*

Trappene opp til fjerde etasje føltes tunge, hun var sliten i beina og hun gruet seg for samtalen med jentene. De satt i sofakroken og så på tv da hun kom inn. Fjernkontrollen lå på bordet hun tok den opp og slo av tv.

«Hvorfor gjorde du det?» Det var Line.

«Fordi jeg vil snakke med dere, spesielt med deg.»

«Om hva da?»

«Jeg har fått jobb på eldresenteret og kommer til å jobbe der en del helger framover. Og du må passe Thea mens jeg jobber.»

«Æsj, skal du stelle gamle mennesker?»

«Ja, vi trenger ekstra penger og du skal jo konfirmeres. Jeg må tjene penger til det.»

«Da må du dusje med en gang du kommer hjem.»

«Jeg lover å dusje hvis du lover å passe.»

«Får jeg en Svea-jakke til vinteren da?»

«Det lover jeg.»

«Greit, det er en avtale.»

*

Vera sto i garderoben og tok på seg uniformen. Første tidligvakt, hun hadde listet seg opp klokken seks for ikke å vekke jentene.

Vaktrommet var ikke så langt fra garderoben. Ferdig skiftet kom hun inn i rommet og fikk hilse på dem som var på vakt. Alle sa navnet sitt, men hun husket ingen av dem. Hun fikk utlevert kontrakten og noen andre papirer. Hun signerte raskt og fylte inn kontonummeret sitt. Så tok hun seg en kaffekopp mens nattevakten ga rapport.

En jente fra Somalia var satt til å lære henne opp. De skulle rekke fire morgenstell før frokost. Hun tok med seg lapp og blyant i lommen på overdelen. Det var lurt å notere underveis, hadde hun blitt fortalt, det var enklere å avgi korrekt rapport i vaktrommet etterpå.

Runden gikk såpass greit at på de siste pasientene tok de enhver.

Vera banket på døren, ventet litt før hun gikk inn. En dame i hvit nattkjole satt oppreist i sengen. Hun var tynn og hadde langt hvitt hår. Hun strålte da Vera kom inn.

«Der er det jo noen som kommer.»

Vera smilte også.

«God morgen, jeg skal hjelpe deg med morgenstellet i dag.»

«Skal du det? Så hyggelig, det er så vanskelig å få av seg denne nattkjolen.»

«Jeg skal hjelpe deg til badet så steller vi deg der.»

Hun hjalp damen opp fra sengen. Damen så nysgjerrig på henne.

«Er du ny?»

«Ja, jeg begynte i dag.»

«Hvor er du fra?»

«Norge»

«Hva Tyskland?»

«Nei, Norge.»

«Å, er du fra Polen.»

Vera skulle til å rette på henne, men ombestemte seg.

«Ja, det er i grunn samme hvor jeg er fra. Ta det landet du liker best du.»

«Du snakker godt Norsk til å være fra Russland.»

«Tusen takk.»

Hun var nesten ferdig med å stelle, da damen spurte henne et nytt spørsmål.

«Kommer mor i dag?»

«Mor? Mener du moren din?»

«Ja,» sa damen spørrende.

«Men, moren din må vel være død.»

Damen stirret forskrekket på henne.

«Hva? Ingen har fortalt meg at mor er død.» Tårene trillet fra øynene hennes og nedover de rynkete kinnene.

«Men, moren din må da være minst to hundre år hvis hun hadde levd.»

Damen hulket enda høyere.

«Er det noe galt i å være gammel også nå da?»

Vera rygget ut for å høre med den somaliske jenta om hva hun skulle gjøre.

Jenta så på henne med rolige øyne.

«Du venter utenfor i ca. fem minutter. Så banker du på og går inn på nytt. Da har hun glemt alt sammen.»

Hun løftet armen og banket på døren. Gikk inn og damen satt fortsatt ved vasken på badet. Hun smilte glad da hun kom inn.

«Kommer mor i dag?»

«Det vet jeg ikke.»

«Mor er så sprek. Hun bor i en egen leilighet helt alene på Majorstua.»

«Det må jeg si er imponerende.»

Damen smilte stolt.

«Vil du vite hemmeligheten?» hvisket hun.

Vera ventet på hemmeligheten. Damen fortsatte.

«Mor har aldri brukket lårhalsen. Det må du aldri gjøre fordi da havner du her.» Hun sa det på en måte som om det skulle vært en statshemmelighet.

Vera lovet å passe på lårhalsen.

*

Endelig var den gamle damen ferdig stelt og hun holdt Vera i armen da de gikk ut av rommet. Den somaliske jenta kikket på klokken. Hun var tydelig stresset.

«Du kan ikke bruke så lang tid på en pasient. Da blir vi forsinket.»

Vera beklaget. Lovte å holde tiden neste gang.

Den gamle damen begynte å synge, svenske viser som hun hadde spilt på piano da hun bodde med foreldrene. Forsiktig satte hun den eldre damen ned ved bordet hvor hun skulle spise frokost. «Hva vil du ha på brødskiven din?»

«Gauda» svarte hun med et strålende smil. Vera husket at mormoren hennes pleide å spise gaudaost. Vera gikk bort til den somaliske jenta som hun hadde jobbet med hele dagen. På navneskiltet hennes sto det Fatima. Hun hadde tydeligvis overhørt samtalen. «Vi har ikke Gouda».

Vera så forvirret på henne. «Jo, vi har da gulost?»

«Men, hun spør om Gauda.» Det gikk opp for Vera at Fatima ikke ante hva Gauda var. Vera tok en tallerken med oppskårne brødbiter og gulost. Hun merket Fatimas irriterte blikk da hun gikk mot bordet. Men beboeren hun stelte smilte når hun kom. Vera hjalp til med å få i henne brødbitene. Det satt også to andre damer ved bordet. Den ene halvsov mens hun innimellom skvatt til, den andre satt og pilte på et hull i genseren sin. Selv om hun ikke fikk respons fylte hun kaffe i alle koppene på bordet.

*

Den eldre damen satt på sengen. Hun så på Vera:

«Hva skal jeg nå?»

«Nå skal du hvile.»

«Er du en sjuksköterska?»

«Du mener sykepleier? Nei, jeg er hjelpepleier.»

«Nei, du er sjuksköterska» sa damen bestemt mens hun fortsatte:

«Da jeg var ung ville jeg bli sjuksköterska, men far sa nei. Det var ikke noe for meg mente han. Jeg liker best å si sjuksköterska da kan jeg tenke at jeg dro til Sverige og ble der.»

«Hva jobbet du med da du ikke kunne bli sjuksköterska?»

«Far mente at arbeid ikke var noe for meg. Jeg sang, leste romaner og malte.» Hun nikket til et maleri som hang over sengen. Det forestilte en ung lege i hvit frakk og mørkt hår.

«Er det du som har malt?»

Sittende i sengen begynner den eldre damen og fnise som en skolepike. Så sperrer hun opp øynene og stirrer intenst på Vera før hun spør:

«Har du møtt han?»

«Hvem?»

«Legen.»

«Jeg har møtt mange leger?»

«Nei, jeg mener du som er sjuksköterska må vel ha møtt en lege som har blitt forelsket i deg?»

Vera hadde ikke så lyst til å skuffe henne med å fortelle henne at hun akkurat har blitt kvitt en alkoholisert snekker. Så hun satte seg ved siden damen og fortalte henne at jo hun hadde møtt en lege på jobb. De hadde blitt forelsket i samme øyeblikk som øynene deres møttes. De bodde lykkelig sammen i et stort hus hvor de hadde to nydelige jenter sammen.

Øynene til damen glitret mens hun hørte på. Man kunne tydelig se at dette hadde vært drømmen hennes.

«Hvordan ser han ut, legen din?» hvisket hun.

Vera tittet på bilde damen hadde malt som ung pike.

«Han er høy, mørk og går nesten alltid i den hvite legefrakken sin. Selv når han er hjemme. Han ligner legen din på bildet.»

Damen klappet i hendene og lo henrykt. Hun var som en liten pike i en altfor gammel kropp.

Døren gikk opp og Fatima kom inn. Hun pekte på klokken.

«Du bruker altfor lang tid her inne. Du kan gå på rom 209 og stelle pasienten der, så overtar jeg her. Den eldre damen prøvde å holde henne fast da hun reiste seg opp.

«Vil du ikke høre en sang til? Far lot meg alltid synge da vi hadde gjester.»

Vera skulle gjerne ha hørt henne synge, men klokken tikket og hun hadde fått beskjed om at hun brukte for lang tid. Irritert over at tiden fløy av gårde reiste hun seg brått. Hun skulle gjerne gitt mer av tiden sin til denne underlige, barnlige, gamle damen. Isteden skjøv hun med harde bevegelser trallen ut av rommet.

Fra nå av kom hun til å kalle denne gamle damen sjuksköterskan.

*

Vera banket på døra før hun gikk inn. Dette var en beboer som hadde vært for syk til å stå opp og skulle stelles og mates på rommet. Det sto grøt på en tralle. Det var nok Fatima som hadde satt den der. Det var mørkt i rommet. Hun dro gardinene forsiktig for så det ikke skulle bli så brått lys. Da så hun at beboeren hadde noe brunt rundt munnen. Hun gikk nærmere for å se, men da hun skjønte hva det var rygget hun bakover.

I gangen fant hun en sykepleier og fortalte om beboeren som hadde fått tak i sin egen avføring. Sykepleieren ba henne vaske beboeren først rundt munnen og så hendene.

Hold de rene hendene med den ene hånden mens du vasker bort resten med den andre, sa hun. Hun må ha sett at Vera følte seg uvel. Hun klappet henne på armen, sa: dette klarer du fint.

Vera samlet seg litt før hun gikk inn igjen. Var fast bestemt på å få det til. Hun hentet vaskebalje som hun fylte med lunkent vann og såpe. Holdt pusten og startet. Hun ba til Gud om at hun måtte få dø før hun kom til dette stadiet. Her hadde livshjulet rykket helt tilbake til starten, og personen blitt en baby.

Hun fikk beboeren over i rullestolen ved hjelp av en heis. Men før hun startet matingen, måtte hun få bort alt skittent, og så vaske og sprite hendene. Selv om hun hadde hatt på hansker så følte hun et stort behov for å vaske seg etterpå.

Vinduet satte hun opp på vidt gap.

Når hun hadde fått kontroll på situasjonen så måtte hun sette seg ned, hun følte seg svimmel og la hodet mellom knærne helt til hun kjente svimmelheten slippe.

*

Det var ikke så lenge siden hun hadde stått i Paris hvor hun hadde holdt utstilling med egne fotografier. Avisene hadde skrevet om henne og kritikken hadde vært strålende. De hadde gitt henne terningkast fem i Aftenposten. Hun hadde følt seg svimmel der hun sto og tok imot ros for hun visste at det ikke kom til å skje igjen.

Når bildene ble tatt ned så måtte hun endre livet sitt. Finne en hvilken som helst jobb og forsørge jentene alene. Telefonen hadde kommet mens hun var på hotellet rett før utstillingsåpning. Det var naboen som var bekymret for jentene. Hun hadde sett mannen hennes på fylla, at jentene var alene hjemme og hadde vært det hele natten. Vera hadde bedt naboen ta vare på dem.

Hun hadde prøvd å få tak i mannen sin, men uten hell. Hun hadde sittet med telefonen i hånden og forventet at han skulle ringe opp igjen. Da hun skjønte at det ikke kom til å skje ringte hun svigerinnen sin.

«Hallo?» Det var svigerinnen som svarte.

«Hei. Det er Vera. «Det ble stille i den andre enden.

«Er ikke du i Paris?»

«Jo, men det har oppstått et problem hjemme. Jeg er jo i Paris og får ikke løst det selv.»

«Hva har skjedd?»

«Det er en nabo som ringte og fortalte at Henning har havnet på fylla og jentene har vært alene hjemme. Jeg får ikke gjort noe og jeg trenger hjelp.»

Igjen stillhet før hun spurte Vera: «Hva mener du at jeg kan gjøre?»

Vera bestemte seg for å være ærlig, det var ingen vits å gjemme problemet lenger.

«Du vet at han drikker. Han hadde jo ikke dratt fra ungene hvis han hadde vært ved sine fulle fem. Jeg vil at du skal dra hjem. Pakke tingene hans og ta han med deg hjem.»

«Er ikke det litt drastisk?»

«Nei, han skal ut. Nå!»

«Hva med jentene?»

«De skal være hos naboen til jeg kommer hjem. Bare sørg for å få han ut.»

Det hadde føltes deilig å legge fra seg telefonen. Hun var lettet samtidig som hun var vettskremt. Som alenemor kom hun ikke til å få råd til å drive med kunst. Det var så vidt det gikk rundt når de var to. Og hun visste at hun hadde mye og rydde opp i når hun kom hjem. Vannet traff henne i fjeset fra dusjen på hotellrommet. Nå skulle hun stelle seg ferdig og møte de andre kunstnerne. I galleriet hadde de drukket champagne og hun snakket om videre samarbeid. Hun hadde latt som ingenting.

*

Da hun kom hjem fra Paris hadde han kommet for å hente resten av tingene sine. Han var ravende full når han kom inn døra. Thea holdt henne i buksebeinet mens hun eldste låste seg inn på do. Da han skulle gå, hadde han snudd seg og kastet resten av innholdet i ølboksen inn i leiligheten. Noe av det traff hun Thea rett i fjeset.

Nå satt hun her og vasket avføring fra et menneske som er for sykt til å forstå at man ikke kan spise sin egen avføring.

*

Det var hardt å jobbe sju dager i uken. Det var først når hun mistet helgen at hun skjønte hvor verdifull den var. Dagene kom og gikk og hun fikk ikke tid til å sette seg ned og kjenne hvor sliten hun var.

Hun hadde vendt seg til å jobbe på eldresenteret og bleiene i barnehagen luktet blomster i forhold til de hun skiftet på beboerne i helgen.

«Mamma, det er foreldremøte i kveld. Du skal vel gå?»

Det møtet hadde Vera glemt, nå skulle de sikkert gi penger til klassekassen. Hun gikk inn kontoen sin og sjekket saldo. Hundre kroner som skulle vare i tre dager.

I fryseren hadde hun middager men hun måtte ha den hundrelappen til brød og melk. Ofte var det hundre kroner som ble samlet inn til klassekassen. Hun turte aldri å innrømme for noen hvor hardt de hundre kronene sved.

«Ja, jeg skal dra på foreldremøte. Men da må du passe lillesøsteren din.»

Line smilte fornøyd.

«Det starter klokken seks, alle de andre foreldre skal komme.»

«Så fint, da får jeg vel gå da.»

Hun gikk ut av leilighetene og ned trappene, men ikke mot skolen. Det ville bli for pinlig og innrømme at hun ikke kunne bidra til klassekassen, så hun gikk i stedet til biblioteket. I hyllene fant hun fram pensum til barne- og ungdomsarbeiderfaget samt pensum til helsefagarbeider. Som dyslektiker følte hun antipati mot alt som hadde med skolefag å gjøre, men nå hadde hun to timer og hun måtte finne en plan. Helsefag kunne hun bare glemme, ingen av ordene festet seg. Hun måtte lese alle fagordene flere ganger for å forsikre seg om at hun leste riktig.

Hun skjøv de fra seg og trakk til seg bunken med barne- og ungdomsarbeider pensum. Hun startet å bla, satte seg ivrig opp. Dette kunne hun! Her var det bare å bruke sunn fornuft. Et helt kapittel handlet om påkledning av barn og det kunne hun jo fra før.

Mobilen lå i lommen, hun fant den fram og gikk inn på nett for å finne ut hvor mye hun økte i lønn hvis hun ble barne- og ungdomsarbeider.

Hvis hun brukte ett år på det så ville hun klare seg med en jobb. Hun hentet flere bøker. Dette fenget henne, her fantes det en vei å gå, det var lett å huske og spennende å lese.

Hun lånte bøkene og tok de med seg hjem. Hjemme begynte hun på legging av barna da telefonen ringte. Det var fra eldresenteret, det hadde oppstått noe uforutsett og de lurte på om hun kunne jobbe noen timer den kvelden. Hun ringte på hos naboen og forklarte at hun måtte jobbe noen ekstra timer.

«Kunne du kommet innom jentene og sett til de et par ganger. Jeg er hjemme før tolv.»

«Selvfølgelig, bare gi meg et par ekstra nøkler så skal jeg gå innom og se til de i løpet av kvelden.» Naboen, en dame på hennes alder bodde i samme oppgang. Hun hadde også barn på samme alder og de pleide å hjelpe hverandre.

I døren til leiligheten sto Thea og ventet på henne. Øynene hennes var store, hun var i ferd med å begynne å gråte.

«Skal du dra?»

«Ja, jenta mi, jeg måtte ta en ekstravakt på eldresenteret.»

«Når kommer du hjem?»

«I natt, når du har lagt deg.»

Kinnene hennes var røde og tårene trillet.

«Jeg vil ikke at du skal dra.»

Hun tok tak i det ene beinet hennes og klamret seg fast.

«Line, kan du hjelpe meg?»

Fra stua hørte hun et grynt.

«Kan du komme og hente Thea så jeg får gått på jobb? Det blir ikke noe jakke på deg hvis du ikke kommer.»

Omsider kom hun og dro Thea hylende fra beinet hennes og dro henne inn i stua.

Så gikk hun mot eldresenteret.

*

«Så bra du kunne komme på kort varsel, det setter vi pris på.», sa vaktlederen da hun kom opp.

«Har det skjedd noe eller er det noen som har trukket seg fra vakten?» Vera så spørrende på vaktlederen.

«Det har seg sånn at en av beboerne våre gikk bort i natt. Vi trenger at du rengjør rommet.»

«Skal jeg vaske gulv og møbler?»

«Liket er der fortsatt så du trenger å vaske kroppen før det skal ned i kjølerommet.»

Hun bleknet «skal jeg vaske et lik?»

«Ja, det er derfor du ble tilkalt. Vi trengte en ekstra som kunne gjøre det.»

«Men jeg vet jo ikke hvordan man gjør det.»

Damen så på henne og sukket.

«Du bare vasker som du vanligvis ville vasket noen.»

«Ok» Vera nikket. Mest av alt hadde hun lyst til å snu og løpe hjem.

Hun hentet tralla og satte på plass vaskefat, kluter og håndklær. I korridoren lette hun i lommen etter lappen med romnummeret. Hun hadde blitt så forfjamset da hun hadde fått beskjeden at hun ikke hadde fått med seg hvem det gjaldt.

Et blikk på lappen fikk henne til å stoppe opp. Hun sukket før hun skjøv døren opp.

*

Rommet var allerede tømt. Bildet over sengen var fjernet. Sjuksköterskan lå under et hvitt laken. Det var en stol ved sengen og hun satte seg ned et øyeblikk før hun rolig fjernet lakenet fra kroppen.

Men tenk om hun ikke vasket bra nok? Skulle man sende et menneske til siste hvile uten en bra nok vask? Hun hadde ikke engang sett et lik før, og nå skulle hun vaske den siste vasken på et vakkert kvinnebarn.

Rommet var så merkelig tomt, men hun visste ikke hva hun hadde forventet. Men hun hadde ikke ventet denne tomhetsfølelsen. Det var som om hun hadde trodd ånden til sjuksköterskan skulle sveve litt rundt i rommet og forstyrre henne. Da ville hun ha sunget. Minnet av sangen til sjuksköterskan fikk henne til å smile. Der lå hun, helt stiv og hvit som en engel. Det hvite håret hennes lå pent rundt fjeset hennes, Vera tok likevel en børste fra badet og børstet det. De siste livsdråpene hennes piplet ut fra huden og hun vasket det bort.

Da duret det i lommen hennes. Det var Thea.

«Jeg får ikke sove. Når kommer du hjem?»

«Om noen timer. Prøv og sov.»

«Da venter jeg på deg.»

Vera sukket «Jeg kommer sent du må prøve å sove.»

Hun hørte et klikk, det var Thea som hadde blitt sur og lagt på.

Blikket ble dratt mot sjuksköterskan.

Jeg kommer til å savne deg, tenkte hun. Du var yndlingspersonen min på denne avdelingen. Jeg håper du får synge svenske viser mens du sitter i himmelen og maler, omgitt av vakre mannlige lege engler som sitter og beundrer deg.

Vera tok hånden hennes og klemte den.

«Jeg lover deg at jeg ikke skal kaste bort mulighetene mine. Jeg skylder deg å bli noe. Jeg blir ikke sjuksköterska og finner meg en lege. Men, jeg lover å finne min drøm og gå for den.»

*

Hun satte nøkkelen i døra hjemme og vred om. Det var mørkt i gangen, men en liten lyd fikk henne til å skvette. Det var Thea som satt i mørket.

«Sover du ikke?»

«Nei, jeg sa jeg skulle vente på deg.»

«Jeg sa du skulle sove.» Hun gikk til Thea som satt i en lenestol ved stuevinduet. Theas armer lå lent i vinduskarmen.

«Ser du noe?» Vera så spørrende på datteren.

«Jeg vil at vi skal leke kino.»

Vera så på klokken den var tolv.

«Da må du love å sove etterpå?» Thea nikket.

Vera så ut på gaten.

«Lukk øynene. Ser du at det kommer en hvit engel gående oppover gaten?»

Thea nikket ivrig mens hun knep øynene igjen.

«Hun er blitt en sjuksköterska, det betyr sykepleier og nå skal hun gå til perleporten.»

Begeistret roper Thea: «En port full av perler?»

«Ja, hun skal banke på den i natt.»

«Hvem skal åpne?»

«Der i porten står en høy mørk mann og venter på henne. Han er lege.»

«Er de kjærester?» Thea fniser.

«Nei, ikke enda men når hun går inn porten blir hun en dronning som får alle ønskene sine oppfylt.»

«Da tror jeg at hun ønsker seg en kanin med rosa snute.» Thea så på henne.

Vera ler og løfter Thea opp mens hun bærer henne til soverommet.

«Vi får gå og drømme om den hvite kaninen med den rosa snuten.

Vivi Andersen

Alder: 47 år

Yrke: Pedagogisk leder

Arbeidsplass: Ekebergparken barnehage.

Bakgrunn: Utdannet fotograf og har jobbet som fotograf og kunstner i mange år. Har også jobbet deltid i omsorgsbolig og eldresenter ved siden av annen jobb. Har i fire år skrevet på en bok som hun håper er ferdig til våren. Har skrevet noe i Fagbladet før det var konkurranse – det handlet om diskriminering i arbeidslivet.

Dette er juryens begrunnelse:

Dette er på den ene siden en novelle om sårbarhet og kompliserte familierelasjoner, men enda sterkere slår den leseren som en fortelling om overlevelse, kjærlighet og livskraft. Gjennom den oppofrende Vera blir vi med inn i de ulike «samtalene» som utgjør og styrer hennes liv; som mor som snakker og beroliger sine barn, som ansatt som kommuniserer med sin sjef, som ufaglært som læres opp av sin kollega og som pleier som tar vare på en eldre pasient. Samlet snitter novellen vakkert inn velferdsstaten og åpner opp slik at andre skal kunne se inn. Det er som om novellen sier: Vi er alle avhengige av noen! Det er også mange små og vakre detaljer, både i dialog og blikk, som gjør at leseren virkelig tror på menneskene som snakker, og tror på det litterære blikket som ser.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy

::-----------------------------------

t: Tittel i bildet [][]

t!-----------------------------------

u: Skygge under tittel [][]

u!-----------------------------------

f: Farge på tittel [#000000][#000000]

f!-----------------------------------

z: Tittelstørrelse [6][9]

z!-----------------------------------

j: JS-lenke [https://fagbladet.no/mapper/spesial/novellekonkurransen/novelleartikkel.min.js]

j!-----------------------------------

c: CSS-lenke [https://fagbladet.no/mapper/spesial/novellekonkurransen/novelleartikkel.min.css]

c!-----------------------------------

André Martinsen

Barna var grå i fjeset og klamret seg fast til henne.

«Kan vi sove hos deg?» Den eldste datteren Line så bedene opp på henne.

«Det er greit. Vi går og legger oss. Dere er slitne.»

Vera trakk ned de grå rullegardinene. Barna lå allerede i dobbeltsengen.

Hun slukket lyset og la seg i midten. Begge krøp tett inntil henne.

«Kommer jeg til å dø?» Det var den yngste datteren hennes som spurte.

«Selvfølgelig ikke. Hvorfor skulle du det?»

«Fordi du sier at øl er farlig.»

Hånden hennes strøk datterens hode.

«Det er ikke farlig på den måten. Du fikk bare litt i fjeset.»

Han hadde blitt så sint da han måtte ut, han hadde snudd seg og kastet innholdet i ølflasken ut i rommet og litt av det hadde truffet henne i fjeset.

«Kommer han tilbake?» De ser på henne.

«Nei, han kommer ikke tilbake.»

«Er det fordi pappa er nellik?» spørsmålet til Thea fikk henne til å smile.

«Du mener fyllik? Ja, han kan ikke bo her fordi han er fyllik.»

*

Etter at barna hadde sovnet ble Vera liggende og stirre i taket. Tankene gikk til konfirmasjonen som snart skulle komme. Hun kunne ikke regne med noen økonomisk hjelp. Og å avlyse konfirmasjonen var uaktuelt.

Men hun jobbet i en barnehage i kommunen og kunne be om lønnslån. Det var rentefritt og ville bli trukket fra lønna en gang i måneden i et år etterpå. Men ikke engang det hadde hun råd til, som ufaglært tjente hun så vidt penger til å få det til å gå rundt. Gikk renten opp måtte hun vurdere å selge leiligheten.

Vera reiste seg opp og tuslet inn i stua. Hun klarte ikke å sove. Tankene hennes var et eneste stort kaos. Hun vandret fram og tilbake på stuegulvet og kjente uroen vokse i kroppen.

Så ramlet en idé ned i hodet hennes. Hun dro fram datamaskinen og satte seg ved spisebordet der hun forfattet en åpen søknad til et eldresenter som lå i nærheten. Hun skrev at hun hadde hundre prosent jobb i en barnehage, men gjerne ville ha helgevakter. Hun hadde kommet på at eldresenteret var privat og da kunne hun jobbe der selv om hun hadde en hundre prosent stilling i kommunen.

Hun koblet dataen til printeren og skrev ut søknaden og CV-en.

*

Neste morgen klaget begge jentene på at de følte seg dårlige. Det var bare å ringe jobben og si at hun ble hjemme med syke barn. I lys av det som hadde skjedd kvelden før følte hun at det var en riktig avgjørelse.

Mens barna fortsatt lå i sengen googlet hun seg fram til nummeret til sykehjemmet. Fikk snakke med daglig leder og avtalte å komme innom samme dag.

Rundt regnet kom hun til å bruke 20 minutter på å gå dit. Hun ville ikke måtte bruke penger på buss.

Det var en hyggelig dame som tok imot henne. Damen tok søknaden og viste henne rundt på den avdelingen de manglet flest folk.

Vera rykket litt til da hun kom inn i stuen og kjente lukten av sykehjem, den gjorde henne kvalm. Hvis hun fikk jobben skulle hun nok venne seg til den. Damen fulgte henne ut til ytterdøren. Hun pekte ned en trapp og sa at det var der hun gikk for å hente arbeidstøy før hun kom opp og startet jobben. Garderobe var oppe på avdelingen.

«Så jeg går ned trappen og finner kleslageret med en gang?»

«Ja, det ligger ved siden av kjølerommet, du går inn døren som ikke er merket kjølerom der henger det uniformer. Ta en i din størrelse, det er også der du kaster den brukte når du går.»

«Kjølerommet?»

«Ja, ikke noe å tenke på. Akkurat nå er det ingen døde som ligger der.»

Damen lovet å ringe henne i løpet av et par dager.

*

Hun valgte korteste vei gjennom skogen. Trærne var enorme. Når hun så opp mot tretoppene var det som de strakte seg helt opp til himmelen. Fikk hun jobben kom hun til å måtte gå i denne stien klokken sju om morgenen mens det enda var bekmørkt. Egentlig var hun ikke redd for å møte mennesker. Hun var mest redd for å møte elg eller at et av de store trærne skulle blåse ned i hodet på henne. Hun hadde sett hvordan trærne svaiet i vinden når hun hadde tatt seg joggeturer i området.

En annen ting hun gruet seg for var lukten på eldresenteret og hvordan det ville bli å skifte bleier på eldre mennesker. Og det kom til å bli mye løfting.

Rett før hun nådde fram til blokken hvor hun bodde, ringte telefonen. Det var damen fra eldresenteret. Hun hadde sett over søknaden hennes og hadde bestemt seg for å ta henne inn på prøve.

«Kan du starte på opplæringsvakt allerede nå i helgen?»

«Ja, selvfølgelig kan jeg det.»

«Flott, da har du tidlig vakt lørdag og sein vakt søndag. Det ligger en kontrakt her på vaktrommet som du må skrive under, samt noen flere opplysninger om stillingen du kan lese.»

«Tusen takk, jeg skal skrive under med en gang jeg kommer på lørdag.»

«Flott, du husker at du går ned trappen og henter deg en uniform før du kommer opp?»

«Ja, det var rommet ved siden av kjølerommet. Så skulle jeg også ned og legge de

skitne klærne der etter at vakten er ferdig.»

«Det er riktig. Vi gleder oss til å ha deg på laget. Så sees vi kanskje i helgen, det kan

være jeg kommer innom og hilser på.»

Vera la mobilen i jakkelommen. Først følte hun glede, men så tenkte hun på jentene. De kom til å bli mye alene hjemme. Line var nødt til å passe Thea kanskje hver helg framover. Selv kom hun ikke til å ha en eneste fridag i hele uken. Ville hun orke det, og ville Line passe søsteren sin så mye som dette ville kreve?

*

Trappene opp til fjerde etasje føltes tunge, hun var sliten i beina og hun gruet seg for samtalen med jentene. De satt i sofakroken og så på tv da hun kom inn. Fjernkontrollen lå på bordet hun tok den opp og slo av tv.

«Hvorfor gjorde du det?» Det var Line.

«Fordi jeg vil snakke med dere, spesielt med deg.»

«Om hva da?»

«Jeg har fått jobb på eldresenteret og kommer til å jobbe der en del helger framover. Og du må passe Thea mens jeg jobber.»

«Æsj, skal du stelle gamle mennesker?»

«Ja, vi trenger ekstra penger og du skal jo konfirmeres. Jeg må tjene penger til det.»

«Da må du dusje med en gang du kommer hjem.»

«Jeg lover å dusje hvis du lover å passe.»

«Får jeg en Svea-jakke til vinteren da?»

«Det lover jeg.»

«Greit, det er en avtale.»

*

Vera sto i garderoben og tok på seg uniformen. Første tidligvakt, hun hadde listet seg opp klokken seks for ikke å vekke jentene.

Vaktrommet var ikke så langt fra garderoben. Ferdig skiftet kom hun inn i rommet og fikk hilse på dem som var på vakt. Alle sa navnet sitt, men hun husket ingen av dem. Hun fikk utlevert kontrakten og noen andre papirer. Hun signerte raskt og fylte inn kontonummeret sitt. Så tok hun seg en kaffekopp mens nattevakten ga rapport.

En jente fra Somalia var satt til å lære henne opp. De skulle rekke fire morgenstell før frokost. Hun tok med seg lapp og blyant i lommen på overdelen. Det var lurt å notere underveis, hadde hun blitt fortalt, det var enklere å avgi korrekt rapport i vaktrommet etterpå.

Runden gikk såpass greit at på de siste pasientene tok de enhver.

Vera banket på døren, ventet litt før hun gikk inn. En dame i hvit nattkjole satt oppreist i sengen. Hun var tynn og hadde langt hvitt hår. Hun strålte da Vera kom inn.

«Der er det jo noen som kommer.»

Vera smilte også.

«God morgen, jeg skal hjelpe deg med morgenstellet i dag.»

«Skal du det? Så hyggelig, det er så vanskelig å få av seg denne nattkjolen.»

«Jeg skal hjelpe deg til badet så steller vi deg der.»

Hun hjalp damen opp fra sengen. Damen så nysgjerrig på henne.

«Er du ny?»

«Ja, jeg begynte i dag.»

«Hvor er du fra?»

«Norge»

«Hva Tyskland?»

«Nei, Norge.»

«Å, er du fra Polen.»

Vera skulle til å rette på henne, men ombestemte seg.

«Ja, det er i grunn samme hvor jeg er fra. Ta det landet du liker best du.»

«Du snakker godt Norsk til å være fra Russland.»

«Tusen takk.»

Hun var nesten ferdig med å stelle, da damen spurte henne et nytt spørsmål.

«Kommer mor i dag?»

«Mor? Mener du moren din?»

«Ja,» sa damen spørrende.

«Men, moren din må vel være død.»

Damen stirret forskrekket på henne.

«Hva? Ingen har fortalt meg at mor er død.» Tårene trillet fra øynene hennes og nedover de rynkete kinnene.

«Men, moren din må da være minst to hundre år hvis hun hadde levd.»

Damen hulket enda høyere.

«Er det noe galt i å være gammel også nå da?»

Vera rygget ut for å høre med den somaliske jenta om hva hun skulle gjøre.

Jenta så på henne med rolige øyne.

«Du venter utenfor i ca. fem minutter. Så banker du på og går inn på nytt. Da har hun glemt alt sammen.»

Hun løftet armen og banket på døren. Gikk inn og damen satt fortsatt ved vasken på badet. Hun smilte glad da hun kom inn.

«Kommer mor i dag?»

«Det vet jeg ikke.»

«Mor er så sprek. Hun bor i en egen leilighet helt alene på Majorstua.»

«Det må jeg si er imponerende.»

Damen smilte stolt.

«Vil du vite hemmeligheten?» hvisket hun.

Vera ventet på hemmeligheten. Damen fortsatte.

«Mor har aldri brukket lårhalsen. Det må du aldri gjøre fordi da havner du her.» Hun sa det på en måte som om det skulle vært en statshemmelighet.

Vera lovet å passe på lårhalsen.

*

Endelig var den gamle damen ferdig stelt og hun holdt Vera i armen da de gikk ut av rommet. Den somaliske jenta kikket på klokken. Hun var tydelig stresset.

«Du kan ikke bruke så lang tid på en pasient. Da blir vi forsinket.»

Vera beklaget. Lovte å holde tiden neste gang.

Den gamle damen begynte å synge, svenske viser som hun hadde spilt på piano da hun bodde med foreldrene. Forsiktig satte hun den eldre damen ned ved bordet hvor hun skulle spise frokost. «Hva vil du ha på brødskiven din?»

«Gauda» svarte hun med et strålende smil. Vera husket at mormoren hennes pleide å spise gaudaost. Vera gikk bort til den somaliske jenta som hun hadde jobbet med hele dagen. På navneskiltet hennes sto det Fatima. Hun hadde tydeligvis overhørt samtalen. «Vi har ikke Gouda».

Vera så forvirret på henne. «Jo, vi har da gulost?»

«Men, hun spør om Gauda.» Det gikk opp for Vera at Fatima ikke ante hva Gauda var. Vera tok en tallerken med oppskårne brødbiter og gulost. Hun merket Fatimas irriterte blikk da hun gikk mot bordet. Men beboeren hun stelte smilte når hun kom. Vera hjalp til med å få i henne brødbitene. Det satt også to andre damer ved bordet. Den ene halvsov mens hun innimellom skvatt til, den andre satt og pilte på et hull i genseren sin. Selv om hun ikke fikk respons fylte hun kaffe i alle koppene på bordet.

*

Den eldre damen satt på sengen. Hun så på Vera:

«Hva skal jeg nå?»

«Nå skal du hvile.»

«Er du en sjuksköterska?»

«Du mener sykepleier? Nei, jeg er hjelpepleier.»

«Nei, du er sjuksköterska» sa damen bestemt mens hun fortsatte:

«Da jeg var ung ville jeg bli sjuksköterska, men far sa nei. Det var ikke noe for meg mente han. Jeg liker best å si sjuksköterska da kan jeg tenke at jeg dro til Sverige og ble der.»

«Hva jobbet du med da du ikke kunne bli sjuksköterska?»

«Far mente at arbeid ikke var noe for meg. Jeg sang, leste romaner og malte.» Hun nikket til et maleri som hang over sengen. Det forestilte en ung lege i hvit frakk og mørkt hår.

«Er det du som har malt?»

Sittende i sengen begynner den eldre damen og fnise som en skolepike. Så sperrer hun opp øynene og stirrer intenst på Vera før hun spør:

«Har du møtt han?»

«Hvem?»

«Legen.»

«Jeg har møtt mange leger?»

«Nei, jeg mener du som er sjuksköterska må vel ha møtt en lege som har blitt forelsket i deg?»

Vera hadde ikke så lyst til å skuffe henne med å fortelle henne at hun akkurat har blitt kvitt en alkoholisert snekker. Så hun satte seg ved siden damen og fortalte henne at jo hun hadde møtt en lege på jobb. De hadde blitt forelsket i samme øyeblikk som øynene deres møttes. De bodde lykkelig sammen i et stort hus hvor de hadde to nydelige jenter sammen.

Øynene til damen glitret mens hun hørte på. Man kunne tydelig se at dette hadde vært drømmen hennes.

«Hvordan ser han ut, legen din?» hvisket hun.

Vera tittet på bilde damen hadde malt som ung pike.

«Han er høy, mørk og går nesten alltid i den hvite legefrakken sin. Selv når han er hjemme. Han ligner legen din på bildet.»

Damen klappet i hendene og lo henrykt. Hun var som en liten pike i en altfor gammel kropp.

Døren gikk opp og Fatima kom inn. Hun pekte på klokken.

«Du bruker altfor lang tid her inne. Du kan gå på rom 209 og stelle pasienten der, så overtar jeg her. Den eldre damen prøvde å holde henne fast da hun reiste seg opp.

«Vil du ikke høre en sang til? Far lot meg alltid synge da vi hadde gjester.»

Vera skulle gjerne ha hørt henne synge, men klokken tikket og hun hadde fått beskjed om at hun brukte for lang tid. Irritert over at tiden fløy av gårde reiste hun seg brått. Hun skulle gjerne gitt mer av tiden sin til denne underlige, barnlige, gamle damen. Isteden skjøv hun med harde bevegelser trallen ut av rommet.

Fra nå av kom hun til å kalle denne gamle damen sjuksköterskan.

*

Vera banket på døra før hun gikk inn. Dette var en beboer som hadde vært for syk til å stå opp og skulle stelles og mates på rommet. Det sto grøt på en tralle. Det var nok Fatima som hadde satt den der. Det var mørkt i rommet. Hun dro gardinene forsiktig for så det ikke skulle bli så brått lys. Da så hun at beboeren hadde noe brunt rundt munnen. Hun gikk nærmere for å se, men da hun skjønte hva det var rygget hun bakover.

I gangen fant hun en sykepleier og fortalte om beboeren som hadde fått tak i sin egen avføring. Sykepleieren ba henne vaske beboeren først rundt munnen og så hendene.

Hold de rene hendene med den ene hånden mens du vasker bort resten med den andre, sa hun. Hun må ha sett at Vera følte seg uvel. Hun klappet henne på armen, sa: dette klarer du fint.

Vera samlet seg litt før hun gikk inn igjen. Var fast bestemt på å få det til. Hun hentet vaskebalje som hun fylte med lunkent vann og såpe. Holdt pusten og startet. Hun ba til Gud om at hun måtte få dø før hun kom til dette stadiet. Her hadde livshjulet rykket helt tilbake til starten, og personen blitt en baby.

Hun fikk beboeren over i rullestolen ved hjelp av en heis. Men før hun startet matingen, måtte hun få bort alt skittent, og så vaske og sprite hendene. Selv om hun hadde hatt på hansker så følte hun et stort behov for å vaske seg etterpå.

Vinduet satte hun opp på vidt gap.

Når hun hadde fått kontroll på situasjonen så måtte hun sette seg ned, hun følte seg svimmel og la hodet mellom knærne helt til hun kjente svimmelheten slippe.

*

Det var ikke så lenge siden hun hadde stått i Paris hvor hun hadde holdt utstilling med egne fotografier. Avisene hadde skrevet om henne og kritikken hadde vært strålende. De hadde gitt henne terningkast fem i Aftenposten. Hun hadde følt seg svimmel der hun sto og tok imot ros for hun visste at det ikke kom til å skje igjen.

Når bildene ble tatt ned så måtte hun endre livet sitt. Finne en hvilken som helst jobb og forsørge jentene alene. Telefonen hadde kommet mens hun var på hotellet rett før utstillingsåpning. Det var naboen som var bekymret for jentene. Hun hadde sett mannen hennes på fylla, at jentene var alene hjemme og hadde vært det hele natten. Vera hadde bedt naboen ta vare på dem.

Hun hadde prøvd å få tak i mannen sin, men uten hell. Hun hadde sittet med telefonen i hånden og forventet at han skulle ringe opp igjen. Da hun skjønte at det ikke kom til å skje ringte hun svigerinnen sin.

«Hallo?» Det var svigerinnen som svarte.

«Hei. Det er Vera. «Det ble stille i den andre enden.

«Er ikke du i Paris?»

«Jo, men det har oppstått et problem hjemme. Jeg er jo i Paris og får ikke løst det selv.»

«Hva har skjedd?»

«Det er en nabo som ringte og fortalte at Henning har havnet på fylla og jentene har vært alene hjemme. Jeg får ikke gjort noe og jeg trenger hjelp.»

Igjen stillhet før hun spurte Vera: «Hva mener du at jeg kan gjøre?»

Vera bestemte seg for å være ærlig, det var ingen vits å gjemme problemet lenger.

«Du vet at han drikker. Han hadde jo ikke dratt fra ungene hvis han hadde vært ved sine fulle fem. Jeg vil at du skal dra hjem. Pakke tingene hans og ta han med deg hjem.»

«Er ikke det litt drastisk?»

«Nei, han skal ut. Nå!»

«Hva med jentene?»

«De skal være hos naboen til jeg kommer hjem. Bare sørg for å få han ut.»

Det hadde føltes deilig å legge fra seg telefonen. Hun var lettet samtidig som hun var vettskremt. Som alenemor kom hun ikke til å få råd til å drive med kunst. Det var så vidt det gikk rundt når de var to. Og hun visste at hun hadde mye og rydde opp i når hun kom hjem. Vannet traff henne i fjeset fra dusjen på hotellrommet. Nå skulle hun stelle seg ferdig og møte de andre kunstnerne. I galleriet hadde de drukket champagne og hun snakket om videre samarbeid. Hun hadde latt som ingenting.

*

Da hun kom hjem fra Paris hadde han kommet for å hente resten av tingene sine. Han var ravende full når han kom inn døra. Thea holdt henne i buksebeinet mens hun eldste låste seg inn på do. Da han skulle gå, hadde han snudd seg og kastet resten av innholdet i ølboksen inn i leiligheten. Noe av det traff hun Thea rett i fjeset.

Nå satt hun her og vasket avføring fra et menneske som er for sykt til å forstå at man ikke kan spise sin egen avføring.

*

Det var hardt å jobbe sju dager i uken. Det var først når hun mistet helgen at hun skjønte hvor verdifull den var. Dagene kom og gikk og hun fikk ikke tid til å sette seg ned og kjenne hvor sliten hun var.

Hun hadde vendt seg til å jobbe på eldresenteret og bleiene i barnehagen luktet blomster i forhold til de hun skiftet på beboerne i helgen.

«Mamma, det er foreldremøte i kveld. Du skal vel gå?»

Det møtet hadde Vera glemt, nå skulle de sikkert gi penger til klassekassen. Hun gikk inn kontoen sin og sjekket saldo. Hundre kroner som skulle vare i tre dager.

I fryseren hadde hun middager men hun måtte ha den hundrelappen til brød og melk. Ofte var det hundre kroner som ble samlet inn til klassekassen. Hun turte aldri å innrømme for noen hvor hardt de hundre kronene sved.

«Ja, jeg skal dra på foreldremøte. Men da må du passe lillesøsteren din.»

Line smilte fornøyd.

«Det starter klokken seks, alle de andre foreldre skal komme.»

«Så fint, da får jeg vel gå da.»

Hun gikk ut av leilighetene og ned trappene, men ikke mot skolen. Det ville bli for pinlig og innrømme at hun ikke kunne bidra til klassekassen, så hun gikk i stedet til biblioteket. I hyllene fant hun fram pensum til barne- og ungdomsarbeiderfaget samt pensum til helsefagarbeider. Som dyslektiker følte hun antipati mot alt som hadde med skolefag å gjøre, men nå hadde hun to timer og hun måtte finne en plan. Helsefag kunne hun bare glemme, ingen av ordene festet seg. Hun måtte lese alle fagordene flere ganger for å forsikre seg om at hun leste riktig.

Hun skjøv de fra seg og trakk til seg bunken med barne- og ungdomsarbeider pensum. Hun startet å bla, satte seg ivrig opp. Dette kunne hun! Her var det bare å bruke sunn fornuft. Et helt kapittel handlet om påkledning av barn og det kunne hun jo fra før.

Mobilen lå i lommen, hun fant den fram og gikk inn på nett for å finne ut hvor mye hun økte i lønn hvis hun ble barne- og ungdomsarbeider.

Hvis hun brukte ett år på det så ville hun klare seg med en jobb. Hun hentet flere bøker. Dette fenget henne, her fantes det en vei å gå, det var lett å huske og spennende å lese.

Hun lånte bøkene og tok de med seg hjem. Hjemme begynte hun på legging av barna da telefonen ringte. Det var fra eldresenteret, det hadde oppstått noe uforutsett og de lurte på om hun kunne jobbe noen timer den kvelden. Hun ringte på hos naboen og forklarte at hun måtte jobbe noen ekstra timer.

«Kunne du kommet innom jentene og sett til de et par ganger. Jeg er hjemme før tolv.»

«Selvfølgelig, bare gi meg et par ekstra nøkler så skal jeg gå innom og se til de i løpet av kvelden.» Naboen, en dame på hennes alder bodde i samme oppgang. Hun hadde også barn på samme alder og de pleide å hjelpe hverandre.

I døren til leiligheten sto Thea og ventet på henne. Øynene hennes var store, hun var i ferd med å begynne å gråte.

«Skal du dra?»

«Ja, jenta mi, jeg måtte ta en ekstravakt på eldresenteret.»

«Når kommer du hjem?»

«I natt, når du har lagt deg.»

Kinnene hennes var røde og tårene trillet.

«Jeg vil ikke at du skal dra.»

Hun tok tak i det ene beinet hennes og klamret seg fast.

«Line, kan du hjelpe meg?»

Fra stua hørte hun et grynt.

«Kan du komme og hente Thea så jeg får gått på jobb? Det blir ikke noe jakke på deg hvis du ikke kommer.»

Omsider kom hun og dro Thea hylende fra beinet hennes og dro henne inn i stua.

Så gikk hun mot eldresenteret.

*

«Så bra du kunne komme på kort varsel, det setter vi pris på.», sa vaktlederen da hun kom opp.

«Har det skjedd noe eller er det noen som har trukket seg fra vakten?» Vera så spørrende på vaktlederen.

«Det har seg sånn at en av beboerne våre gikk bort i natt. Vi trenger at du rengjør rommet.»

«Skal jeg vaske gulv og møbler?»

«Liket er der fortsatt så du trenger å vaske kroppen før det skal ned i kjølerommet.»

Hun bleknet «skal jeg vaske et lik?»

«Ja, det er derfor du ble tilkalt. Vi trengte en ekstra som kunne gjøre det.»

«Men jeg vet jo ikke hvordan man gjør det.»

Damen så på henne og sukket.

«Du bare vasker som du vanligvis ville vasket noen.»

«Ok» Vera nikket. Mest av alt hadde hun lyst til å snu og løpe hjem.

Hun hentet tralla og satte på plass vaskefat, kluter og håndklær. I korridoren lette hun i lommen etter lappen med romnummeret. Hun hadde blitt så forfjamset da hun hadde fått beskjeden at hun ikke hadde fått med seg hvem det gjaldt.

Et blikk på lappen fikk henne til å stoppe opp. Hun sukket før hun skjøv døren opp.

*

Rommet var allerede tømt. Bildet over sengen var fjernet. Sjuksköterskan lå under et hvitt laken. Det var en stol ved sengen og hun satte seg ned et øyeblikk før hun rolig fjernet lakenet fra kroppen.

Men tenk om hun ikke vasket bra nok? Skulle man sende et menneske til siste hvile uten en bra nok vask? Hun hadde ikke engang sett et lik før, og nå skulle hun vaske den siste vasken på et vakkert kvinnebarn.

Rommet var så merkelig tomt, men hun visste ikke hva hun hadde forventet. Men hun hadde ikke ventet denne tomhetsfølelsen. Det var som om hun hadde trodd ånden til sjuksköterskan skulle sveve litt rundt i rommet og forstyrre henne. Da ville hun ha sunget. Minnet av sangen til sjuksköterskan fikk henne til å smile. Der lå hun, helt stiv og hvit som en engel. Det hvite håret hennes lå pent rundt fjeset hennes, Vera tok likevel en børste fra badet og børstet det. De siste livsdråpene hennes piplet ut fra huden og hun vasket det bort.

Da duret det i lommen hennes. Det var Thea.

«Jeg får ikke sove. Når kommer du hjem?»

«Om noen timer. Prøv og sov.»

«Da venter jeg på deg.»

Vera sukket «Jeg kommer sent du må prøve å sove.»

Hun hørte et klikk, det var Thea som hadde blitt sur og lagt på.

Blikket ble dratt mot sjuksköterskan.

Jeg kommer til å savne deg, tenkte hun. Du var yndlingspersonen min på denne avdelingen. Jeg håper du får synge svenske viser mens du sitter i himmelen og maler, omgitt av vakre mannlige lege engler som sitter og beundrer deg.

Vera tok hånden hennes og klemte den.

«Jeg lover deg at jeg ikke skal kaste bort mulighetene mine. Jeg skylder deg å bli noe. Jeg blir ikke sjuksköterska og finner meg en lege. Men, jeg lover å finne min drøm og gå for den.»

*

Hun satte nøkkelen i døra hjemme og vred om. Det var mørkt i gangen, men en liten lyd fikk henne til å skvette. Det var Thea som satt i mørket.

«Sover du ikke?»

«Nei, jeg sa jeg skulle vente på deg.»

«Jeg sa du skulle sove.» Hun gikk til Thea som satt i en lenestol ved stuevinduet. Theas armer lå lent i vinduskarmen.

«Ser du noe?» Vera så spørrende på datteren.

«Jeg vil at vi skal leke kino.»

Vera så på klokken den var tolv.

«Da må du love å sove etterpå?» Thea nikket.

Vera så ut på gaten.

«Lukk øynene. Ser du at det kommer en hvit engel gående oppover gaten?»

Thea nikket ivrig mens hun knep øynene igjen.

«Hun er blitt en sjuksköterska, det betyr sykepleier og nå skal hun gå til perleporten.»

Begeistret roper Thea: «En port full av perler?»

«Ja, hun skal banke på den i natt.»

«Hvem skal åpne?»

«Der i porten står en høy mørk mann og venter på henne. Han er lege.»

«Er de kjærester?» Thea fniser.

«Nei, ikke enda men når hun går inn porten blir hun en dronning som får alle ønskene sine oppfylt.»

«Da tror jeg at hun ønsker seg en kanin med rosa snute.» Thea så på henne.

Vera ler og løfter Thea opp mens hun bærer henne til soverommet.

«Vi får gå og drømme om den hvite kaninen med den rosa snuten.