Eivind Senneset

– Jeg er lei av å lure på når helseminister Bent Høie skal begynne å snakke om helsefagarbeiderne og verdsette jobben deres.

Helsefagarbeider Heidi Johansen (64) håper hennes historie kan gjøre livet lettere for neste generasjon løsmedarbeidere.

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

– Jeg har jo lyst til å vise dem finger’n, sier Heidi Johansen (64).

– Men jeg skal ikke det, selv om jeg er lei av å lure på når helseminister Bent Høie skal begynne å snakke om helsefagarbeiderne og verdsette jobben deres. Jeg har fått ham fullstendig i vrangstrupen. Vi må få et regjeringsskifte. Når en milliardær betaler mindre skatt enn meg, er forskjellene blitt for store.

{F1b}

Flørt med Moxnes

Helsefagarbeider Heidi Johansen kommer ikke til å stemme borgerlig i år. Men hva kommer hun til å stemme? Da hun stilte til intervju i Fagbladets serie om ulikheter før valget for fire år siden, hadde hun ennå ikke bestemt seg for hva hun skulle stemme ved valget samme høst. I alle år hadde hun stemt Arbeiderpartiet, nå leflet hun med tanken på å stemme Rødt. Fire år seinere rister hun på hodet.

– Jeg vurderte det aldri seriøst, jeg er medlem av Arbeiderpartiet og har stemt på dem hele livet. Sånn blir det i år også. Selv om Bjørnar Moxnes er den eneste som tar oss arbeidsfolk på alvor og som gir gode løfter som han står støtt i. Problemet er at jeg er så gammel at jeg har opplevd AKP-ml. Da kan du ikke stemme Rødt. Når det er sagt:

{s1}

Et liv med arbeid

Heidi Johansens liv har bestått av mye hardt arbeid og lite penger. Til tider har det vært så mye arbeid, at ungene hennes har sagt til henne at «du har jobb, men du har ikke noe liv». Hun gir dem langt på vei rett.

– Men jeg har alltid hatt én fordel: Jeg begynner hver dag med blanke ark. Det nytter ikke å gå rundt å være pessimist eller å kjenne på alt som er vondt og vanskelig.

Heidi gifta seg tidlig. Kanskje kom de litt uheldig ut, hun og eksmannen, da de etablerte seg med unger og hus i Nord-Norge på 80-tallet:

– Det var under Willoch, vi hadde en samla årsinntekt på 200.000 og boliglånsrenta var på 18 prosent. Når jeg ser på boligmarkedet i dag, kjenner jeg at jeg blir litt redd for at vi skal ende der igjen.

Mens ektemannen var kystfisker, jobbet Heidi på 70- og 80-tallet både som hjemmehjelp, pleieassistent, på filetfabrikk og som renholder for å få hverdagen til å gå rundt. Etter hvert var det så lite penger å tjene på fiske at de bestemte seg for å flytte sørover. I 2002 ble de skilt, og Heidi fikk ansvaret for tre barn. De neste åra ble tøffe, både for økonomien og helsa.

HVILESTUND: Endelig kan Heidi Johansen unne seg å ha fri når hun har fri. Mye av tida tilbringer hun med strikke tøyet i godstolen. Salg av hjemmestrikkede sokker gir et kjærkomment tilskudd til julegave-budsjettet.

HVILESTUND: Endelig kan Heidi Johansen unne seg å ha fri når hun har fri. Mye av tida tilbringer hun med strikke tøyet i godstolen. Salg av hjemmestrikkede sokker gir et kjærkomment tilskudd til julegave-budsjettet.

Eivind Senneset

Fagbrev framfor uføretrygd

Rundt 2010 krasjlanda hun. Legen ville uføretrygde henne, men det sa Heidi nei til. Hun ville heller ha hjelp til å få livet på fote. Da Nav foreslo omskolering, slo hun til og begynte på fagutdanning som helsefagarbeider. I 2013 var teorien i boks. Da startet 57-åringen jakta på de 8000 timene med praksis som må til for å få godkjent fagbrev. I Fagbladet for fire år siden fortalte hun den heseblesende historien om hvordan hun løp fra sykehjem til sykehjem og sa ja på fem minutters varsel til vakter ingen andre ville ha. Uforutsigbarheten i økonomi og arbeidstid, tæret på nattesøvn, psyke og fysisk helse.

I 2015 ble Heidi akuttinnlagt på sykehus med veldig lav blodprosent og sår i magen. Hun ble sykmeldt i fem uker og igjen kom forslaget om uføretrygd på bordet. Nok en gang sa Heidi «nei». Hun var fast bestemt på å nå målet om å bli helsefagarbeider med fagbrev. Hun mente også at hun burde ha rett til fast stilling, i hvert fall i en liten prosent. Først fikk hun en 17 prosent stilling, deretter 29 prosent, før hun ved hjelp av Fagforbundet fikk fast stilling i 70 prosent i desember 2016.

– Så fikk jeg 6 prosent til. Det var en seier, selv om turnusen som fulgte med var et sammensurium av vakter og minimalt med helgefri.

Heidi sa fra at hun syntes det var merkelig at hun ikke kunne få en ordentlig turnus etter alle disse åra i yrket.

– Jeg kunne ikke la være å spørre om det var fordi jeg var nordlending at jeg aldri fikk helgefri, sier hun og ler høyt.

FØR FAGBREVET: Før valget for fire år siden samlet Heidi fortsatt timer for å få godkjent praksiskravet på 8000 timer til fagbrev. Hun hadde en turnus som innebar jobb så godt som alle helger og tok de ekstravaktene hun kunne.

FØR FAGBREVET: Før valget for fire år siden samlet Heidi fortsatt timer for å få godkjent praksiskravet på 8000 timer til fagbrev. Hun hadde en turnus som innebar jobb så godt som alle helger og tok de ekstravaktene hun kunne.

Kathrine Geard

Villet forskjell

Heidi ser mange eksempler på at forskjellene mellom folk har blitt større under regjeringen Solberg.

– Arbeidsmarkedet er blitt tøffere, flere er arbeidsledige, bompengene og bensinprisene er dyrere. Mange familier har ikke lenger råd til å la ungene være med på fritidsaktiviteter.

Hun mener ulikhetene er resultat av en villet politikk fra Høyre.

– Helt klart, ta formuesskatten, det er jo ren subsidiering.

Samtidig er det ingen tvil om at Heidi selv har fått et bedre liv i løpet av de siste fire åra. Grunnen til at hun stiller opp til dette intervjuet, er først og fremst at hun vil bidra til at andre slipper å oppleve jaget, stresset, presset og utryggheten hun selv har levd med størsteparten av sitt voksne liv.

– Jeg vet hvordan det er å måtte bruke kredittkort med dyre renter for å få betalt utgiftene sine.

{s2}

Endelig trygg

Etter at hun fikk fast stilling, kunne hun droppe kredittkortet, og i stedet øke boliglånet og kjøpe seg en mindre leilighet. I Loddefjord fant nevenyttige Heidi for fire år siden et oppussingsobjekt med stor terrasse i grønne omgivelser, med kort avstand til jobben og den yngste datteren og barnebarnet.

Stikkordet for Heidis nye liv, er trygghet:

– Her vet jeg at jeg kan bo, at jeg slipper å flytte rundt fordi jeg tjener for lite til å betjene utgiftene mine. Når du har en trygg jobb å gå til, kan du bruke energien på å gjøre den så godt som mulig, i stedet for å stresse med å få nok vakter. Med trygghet i hverdagen, sover man bedre om nettene, slår hun fast.

Først i år tok hun seg råd til oppussing.

De mest konkrete bevisene på at livet blir bedre med fast jobb og stabil inntekt, er det splitter nye Norema-kjøkkenet med all verdens usynlige finesser og det nylagte laminat-gulvet med varmekabler under.

– Jeg hadde aldri hatt råd til å rehabilitere leiligheten, hvis det ikke var for at jeg nå har 80 prosent fast stilling.

BEVISET: Den nye kjøkkenkroken er et konkret eksempel på hva fast jobb har betydd for helsefagarbeider Heidi Johansen. Uten forutsigbar lønn og ordnet økonomi, kunne hun ikke tatt seg råd til å pusse opp.

BEVISET: Den nye kjøkkenkroken er et konkret eksempel på hva fast jobb har betydd for helsefagarbeider Heidi Johansen. Uten forutsigbar lønn og ordnet økonomi, kunne hun ikke tatt seg råd til å pusse opp.

Eivind Senneset

Endelig fagarbeider

I 2018 hadde hun endelig samlet tilstrekkelig mange praksistimer og kunne innkassere fagbrevet som helsefagarbeider. Det store vendepunktet kom likevel så seint som i fjor. Da fikk hun nytt arbeidssted, ny «grådig grei» avdelingsleder, ny stillingsprosent – og ny turnus.

– En turnus som er til å bli rørt av, slår Heidi fast.

– Hvordan ser en «turnus-til-å-bli rørt-av» ut?

– Jo, det skal jeg vise deg, sier Heidi og forsvinner inn på soverommet. Hun kommer tilbake med en bunke vaktplaner, sprer dem utover stuebordet og setter kjapt pekefingeren under de viktigste kolonnene og kodene. «F» for Frihelger.

– Det er ikke det samme å ha fri en tirsdag eller onsdag, som å ha fri i helgene når barnehagen til barnebarnet er stengt og du kan være sammen med venner som også har fri. Dette gir helt andre muligheter enn jeg er vant til. For å få opp lønna jobber vi annenhver helg, men ellers er det forutsigbarhet, både når det gjelder arbeidstid og lønn.

Drømmer om Syden

Sommeren 2020 tok Heidi ferie for første gang i sitt liv. Hun fikk seg riktignok ikke til å ta ut mer enn tre uker, og løste ikke engang ut den ekstra uka hun har rett til fordi hun har passert 60. Men i år har hun tatt fem uker, to i juli og tre fra midten av august. Den siste har hun tilbrakt i sju grader og regn i Nord-Norge. Nær sagt en drømmeferie, hvis du spør Heidi, som endelig kunne besøke familien hun ikke hadde sett på tre år.

– Med den jobben og turnusen jeg har nå, kan jeg jo til og med få mulighet til å reise på ferie andre steder i verden, hvis jeg holder meg frisk.

Hittil har hun ikke vært lenger sør enn København, men den store drømmen er en skikkelig sydentur med barn og barnebarn.

– Det er ikke så farlig hvilket land det blir, bare det er varmt og et hotell hvor vi kan gå rett ut og bade, slippe å lage mat, få alt servert …

– Hvem føler du at du har å takke for det «nye» livet?

– Først og fremst meg selv. Men når det er sagt: Jeg har en fantastisk sjef, hun viser at hun verdsetter jobben vi gjør og fortjener skryt. Alle trenger snille sjefer, men i vårt yrke er det spesielt viktig at noen ser deg.

{u1}

Mer enn penger

I våres fant Heidi et brev i postkassa. Det handlet om at hun snart var pensjonist. «Heldigvis» var det på en måte feilsendt. Siden hun store deler av livet har vært løsmedarbeider, har hun ennå ikke opparbeidet seg fulle pensjonsrettigheter. Og Heidi, hun kunne ikke tenke seg å kaste inn håndkleet på lenge. Én ting er den økonomiske tryggheten i å ha en fast jobb å gå til, en annen er muligheten til å bruke seg selv og evnene sine.

– Korttidsavdelingen på Engensenteret, hvor jeg jobber, er uslåelig sånn sett. Dit kommer folk med alle slags sykdommer og tilstander, du får virkelig brukt hele kompetansen din og lærer stadig noe nytt.

Men det er mer:

– Jeg skulle gjerne hatt høyere lønn, men jobben dekker så mange andre viktige behov. For eksempel de sosiale. Vi har så godt arbeidsmiljø der jeg jobber og gir hverandre så mye energi, at vi til og med treffes på fritida. Men det aller beste er likevel å komme inn døra på jobb om morgenen og bli møtt av pasienter som ønsker deg og er glad for at du kommer.

Seks kjappe

1. Norge bør ta imot flere flyktninger fra Afghanistan.

Helt uenig. Det er bedre å hjelpe folk der de er.

2. Lavere formuesskatt vil gi flere norske arbeidsplasser.

Helt uenig. Lavere formuesskatt er skeivfordeling. De rike må også betale skatt for at vi skal få et bedre samfunn.

3. Norge bør sette en sluttdato for oljeproduksjon på norsk sokkel.

Helt uenig. Vi kan slutte å lete, men hva skal vi leve av da?

4. Flere ungdommer vil komme i jobb hvis de får lavere «ungdomsskatt».

Enig. Det er dyrt å bo, hvorfor kan vi ikke gi de unge litt støtte, i stedet for å pøse ut bistand?

5. Aktivitetsplikt for alle sosialhjelpsmottakere vil få flere ut i jobb.

Litt enig. Det spørs jo hva slags sykdom det er snakk om, men i mange tilfeller blir du mer syk av å være hjemme. På jobb får du blant annet dekt sosiale behov.

6. Alle som jobber med barn, ungdom og eldre må pålegges å følge et vaksineprogram som innbefatter blant annet vaksiner mot covid-19 og influensa.

Helt enig. Det hadde gjort det enklere for alle.

Arbeiderpartiet kan godt bytte ut noen av akademikerne sine med arbeidsfolk.

Forhåpentligvis kan min historie ha betydning for alle de unge løsarbeiderne der ute.

Heidi Johansen

Alder: 64 år

Familie: Enslig, mor til tre, bestemor til fem.

Yrke: Helsefagarbeider ved Engensenteret i Bergen kommune.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy

Kathrine Geard

Eivind Senneset

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

– Jeg har jo lyst til å vise dem finger’n, sier Heidi Johansen (64).

– Men jeg skal ikke det, selv om jeg er lei av å lure på når helseminister Bent Høie skal begynne å snakke om helsefagarbeiderne og verdsette jobben deres. Jeg har fått ham fullstendig i vrangstrupen. Vi må få et regjeringsskifte. Når en milliardær betaler mindre skatt enn meg, er forskjellene blitt for store.

{F1b}

Flørt med Moxnes

Helsefagarbeider Heidi Johansen kommer ikke til å stemme borgerlig i år. Men hva kommer hun til å stemme? Da hun stilte til intervju i Fagbladets serie om ulikheter før valget for fire år siden, hadde hun ennå ikke bestemt seg for hva hun skulle stemme ved valget samme høst. I alle år hadde hun stemt Arbeiderpartiet, nå leflet hun med tanken på å stemme Rødt. Fire år seinere rister hun på hodet.

– Jeg vurderte det aldri seriøst, jeg er medlem av Arbeiderpartiet og har stemt på dem hele livet. Sånn blir det i år også. Selv om Bjørnar Moxnes er den eneste som tar oss arbeidsfolk på alvor og som gir gode løfter som han står støtt i. Problemet er at jeg er så gammel at jeg har opplevd AKP-ml. Da kan du ikke stemme Rødt. Når det er sagt:

{s1}

Et liv med arbeid

Heidi Johansens liv har bestått av mye hardt arbeid og lite penger. Til tider har det vært så mye arbeid, at ungene hennes har sagt til henne at «du har jobb, men du har ikke noe liv». Hun gir dem langt på vei rett.

– Men jeg har alltid hatt én fordel: Jeg begynner hver dag med blanke ark. Det nytter ikke å gå rundt å være pessimist eller å kjenne på alt som er vondt og vanskelig.

Heidi gifta seg tidlig. Kanskje kom de litt uheldig ut, hun og eksmannen, da de etablerte seg med unger og hus i Nord-Norge på 80-tallet:

– Det var under Willoch, vi hadde en samla årsinntekt på 200.000 og boliglånsrenta var på 18 prosent. Når jeg ser på boligmarkedet i dag, kjenner jeg at jeg blir litt redd for at vi skal ende der igjen.

Mens ektemannen var kystfisker, jobbet Heidi på 70- og 80-tallet både som hjemmehjelp, pleieassistent, på filetfabrikk og som renholder for å få hverdagen til å gå rundt. Etter hvert var det så lite penger å tjene på fiske at de bestemte seg for å flytte sørover. I 2002 ble de skilt, og Heidi fikk ansvaret for tre barn. De neste åra ble tøffe, både for økonomien og helsa.

HVILESTUND: Endelig kan Heidi Johansen unne seg å ha fri når hun har fri. Mye av tida tilbringer hun med strikke tøyet i godstolen. Salg av hjemmestrikkede sokker gir et kjærkomment tilskudd til julegave-budsjettet.

HVILESTUND: Endelig kan Heidi Johansen unne seg å ha fri når hun har fri. Mye av tida tilbringer hun med strikke tøyet i godstolen. Salg av hjemmestrikkede sokker gir et kjærkomment tilskudd til julegave-budsjettet.

Eivind Senneset

Fagbrev framfor uføretrygd

Rundt 2010 krasjlanda hun. Legen ville uføretrygde henne, men det sa Heidi nei til. Hun ville heller ha hjelp til å få livet på fote. Da Nav foreslo omskolering, slo hun til og begynte på fagutdanning som helsefagarbeider. I 2013 var teorien i boks. Da startet 57-åringen jakta på de 8000 timene med praksis som må til for å få godkjent fagbrev. I Fagbladet for fire år siden fortalte hun den heseblesende historien om hvordan hun løp fra sykehjem til sykehjem og sa ja på fem minutters varsel til vakter ingen andre ville ha. Uforutsigbarheten i økonomi og arbeidstid, tæret på nattesøvn, psyke og fysisk helse.

I 2015 ble Heidi akuttinnlagt på sykehus med veldig lav blodprosent og sår i magen. Hun ble sykmeldt i fem uker og igjen kom forslaget om uføretrygd på bordet. Nok en gang sa Heidi «nei». Hun var fast bestemt på å nå målet om å bli helsefagarbeider med fagbrev. Hun mente også at hun burde ha rett til fast stilling, i hvert fall i en liten prosent. Først fikk hun en 17 prosent stilling, deretter 29 prosent, før hun ved hjelp av Fagforbundet fikk fast stilling i 70 prosent i desember 2016.

– Så fikk jeg 6 prosent til. Det var en seier, selv om turnusen som fulgte med var et sammensurium av vakter og minimalt med helgefri.

Heidi sa fra at hun syntes det var merkelig at hun ikke kunne få en ordentlig turnus etter alle disse åra i yrket.

– Jeg kunne ikke la være å spørre om det var fordi jeg var nordlending at jeg aldri fikk helgefri, sier hun og ler høyt.

FØR FAGBREVET: Før valget for fire år siden samlet Heidi fortsatt timer for å få godkjent praksiskravet på 8000 timer til fagbrev. Hun hadde en turnus som innebar jobb så godt som alle helger og tok de ekstravaktene hun kunne.

FØR FAGBREVET: Før valget for fire år siden samlet Heidi fortsatt timer for å få godkjent praksiskravet på 8000 timer til fagbrev. Hun hadde en turnus som innebar jobb så godt som alle helger og tok de ekstravaktene hun kunne.

Kathrine Geard

Villet forskjell

Heidi ser mange eksempler på at forskjellene mellom folk har blitt større under regjeringen Solberg.

– Arbeidsmarkedet er blitt tøffere, flere er arbeidsledige, bompengene og bensinprisene er dyrere. Mange familier har ikke lenger råd til å la ungene være med på fritidsaktiviteter.

Hun mener ulikhetene er resultat av en villet politikk fra Høyre.

– Helt klart, ta formuesskatten, det er jo ren subsidiering.

Samtidig er det ingen tvil om at Heidi selv har fått et bedre liv i løpet av de siste fire åra. Grunnen til at hun stiller opp til dette intervjuet, er først og fremst at hun vil bidra til at andre slipper å oppleve jaget, stresset, presset og utryggheten hun selv har levd med størsteparten av sitt voksne liv.

– Jeg vet hvordan det er å måtte bruke kredittkort med dyre renter for å få betalt utgiftene sine.

{s2}

Endelig trygg

Etter at hun fikk fast stilling, kunne hun droppe kredittkortet, og i stedet øke boliglånet og kjøpe seg en mindre leilighet. I Loddefjord fant nevenyttige Heidi for fire år siden et oppussingsobjekt med stor terrasse i grønne omgivelser, med kort avstand til jobben og den yngste datteren og barnebarnet.

Stikkordet for Heidis nye liv, er trygghet:

– Her vet jeg at jeg kan bo, at jeg slipper å flytte rundt fordi jeg tjener for lite til å betjene utgiftene mine. Når du har en trygg jobb å gå til, kan du bruke energien på å gjøre den så godt som mulig, i stedet for å stresse med å få nok vakter. Med trygghet i hverdagen, sover man bedre om nettene, slår hun fast.

Først i år tok hun seg råd til oppussing.

De mest konkrete bevisene på at livet blir bedre med fast jobb og stabil inntekt, er det splitter nye Norema-kjøkkenet med all verdens usynlige finesser og det nylagte laminat-gulvet med varmekabler under.

– Jeg hadde aldri hatt råd til å rehabilitere leiligheten, hvis det ikke var for at jeg nå har 80 prosent fast stilling.

BEVISET: Den nye kjøkkenkroken er et konkret eksempel på hva fast jobb har betydd for helsefagarbeider Heidi Johansen. Uten forutsigbar lønn og ordnet økonomi, kunne hun ikke tatt seg råd til å pusse opp.

BEVISET: Den nye kjøkkenkroken er et konkret eksempel på hva fast jobb har betydd for helsefagarbeider Heidi Johansen. Uten forutsigbar lønn og ordnet økonomi, kunne hun ikke tatt seg råd til å pusse opp.

Eivind Senneset

Endelig fagarbeider

I 2018 hadde hun endelig samlet tilstrekkelig mange praksistimer og kunne innkassere fagbrevet som helsefagarbeider. Det store vendepunktet kom likevel så seint som i fjor. Da fikk hun nytt arbeidssted, ny «grådig grei» avdelingsleder, ny stillingsprosent – og ny turnus.

– En turnus som er til å bli rørt av, slår Heidi fast.

– Hvordan ser en «turnus-til-å-bli rørt-av» ut?

– Jo, det skal jeg vise deg, sier Heidi og forsvinner inn på soverommet. Hun kommer tilbake med en bunke vaktplaner, sprer dem utover stuebordet og setter kjapt pekefingeren under de viktigste kolonnene og kodene. «F» for Frihelger.

– Det er ikke det samme å ha fri en tirsdag eller onsdag, som å ha fri i helgene når barnehagen til barnebarnet er stengt og du kan være sammen med venner som også har fri. Dette gir helt andre muligheter enn jeg er vant til. For å få opp lønna jobber vi annenhver helg, men ellers er det forutsigbarhet, både når det gjelder arbeidstid og lønn.

Drømmer om Syden

Sommeren 2020 tok Heidi ferie for første gang i sitt liv. Hun fikk seg riktignok ikke til å ta ut mer enn tre uker, og løste ikke engang ut den ekstra uka hun har rett til fordi hun har passert 60. Men i år har hun tatt fem uker, to i juli og tre fra midten av august. Den siste har hun tilbrakt i sju grader og regn i Nord-Norge. Nær sagt en drømmeferie, hvis du spør Heidi, som endelig kunne besøke familien hun ikke hadde sett på tre år.

– Med den jobben og turnusen jeg har nå, kan jeg jo til og med få mulighet til å reise på ferie andre steder i verden, hvis jeg holder meg frisk.

Hittil har hun ikke vært lenger sør enn København, men den store drømmen er en skikkelig sydentur med barn og barnebarn.

– Det er ikke så farlig hvilket land det blir, bare det er varmt og et hotell hvor vi kan gå rett ut og bade, slippe å lage mat, få alt servert …

– Hvem føler du at du har å takke for det «nye» livet?

– Først og fremst meg selv. Men når det er sagt: Jeg har en fantastisk sjef, hun viser at hun verdsetter jobben vi gjør og fortjener skryt. Alle trenger snille sjefer, men i vårt yrke er det spesielt viktig at noen ser deg.

{u1}

Mer enn penger

I våres fant Heidi et brev i postkassa. Det handlet om at hun snart var pensjonist. «Heldigvis» var det på en måte feilsendt. Siden hun store deler av livet har vært løsmedarbeider, har hun ennå ikke opparbeidet seg fulle pensjonsrettigheter. Og Heidi, hun kunne ikke tenke seg å kaste inn håndkleet på lenge. Én ting er den økonomiske tryggheten i å ha en fast jobb å gå til, en annen er muligheten til å bruke seg selv og evnene sine.

– Korttidsavdelingen på Engensenteret, hvor jeg jobber, er uslåelig sånn sett. Dit kommer folk med alle slags sykdommer og tilstander, du får virkelig brukt hele kompetansen din og lærer stadig noe nytt.

Men det er mer:

– Jeg skulle gjerne hatt høyere lønn, men jobben dekker så mange andre viktige behov. For eksempel de sosiale. Vi har så godt arbeidsmiljø der jeg jobber og gir hverandre så mye energi, at vi til og med treffes på fritida. Men det aller beste er likevel å komme inn døra på jobb om morgenen og bli møtt av pasienter som ønsker deg og er glad for at du kommer.