Aline spurte barnevernet om de kunne ta vare på henne. Hun kom aldri hjem etter det.

Hanna Skotheim

hanna.skotheim@fagbladet.no

Ti år gammel dro en jente fra Brasil til Hamar. Sammen med moren flyttet hun inn til sin nye stefar og hans barn. Hun skulle ikke lenger være sulten, og moren skulle slippe å snu på hver eneste krone. Det skulle bli bedre. I stedet krasjet alt.

Jenta heter Aline og er i dag 23 år. Hun er nå med i en podkastserie laget av NRK P3 dokumentar. I serien blir vi kjent med fire personer som ble kjent gjennom media som barnevernsbanden på Sørlandet.

Aline var en del av denne gjengen, men har lagt fortiden bak seg. Nå forteller hun sin historie til Fagbladet.

Ba om hjelp

I dag smiler Aline oftere. Samtidig er huden mer furet. Og under den store dunjakka er det en jente som har funnet ut at hun ikke var så tøff som hun trodde.

Tøff var hun derimot den dagen hun spurte barnevernet om hun kunne bo hos dem. Hun var elleve år og hadde bodd et år i Norge. Før Aline spurte barnevernet, hadde skolen allerede varslet dem om at den lille jenta ofte kom på skolen uten mat, at hun ofte var skitten, og at hun noen ganger hadde blåmerker. Barnevernet hadde også kommet på besøk hjem til Aline og snakket med foreldrene hennes. Likevel ble det ikke bedre hjemme.

– Jeg spurte barnevernet om jeg kunne ta en pause hjemmefra og være hos dem i mellomtiden. Det sa de ja til, forteller Aline.

Hun kom aldri hjem igjen etter det.

Vil jobbe i barnevernet

Til sommeren er Aline ferdig utdannet barne- og ungdomsarbeider på videregående. Drømmen er å jobbe i barnevernet. Og å bli som han ene barnevernsansatte som alltid så henne.

– Alle institusjoner bør ha en som ham. De dagene han kom på jobb, foreslo han alltid masse ting vi kunne gjøre sammen. Og så snakket han med meg om det som var vanskelig.

For det var det ikke alle som gjorde, ifølge Aline.

– Jeg føler at jeg prøvde å si ifra, men jeg ble ikke sett. På et tidspunkt begynte jeg å skade meg. De voksne så det, men de sa ingenting. Vi snakket ikke om det, og de forklarte meg heller ikke hva jeg faktisk drev med, sier Aline som bare var 12 år første gangen hun skadet seg selv og forstod derfor lite av konsekvensene.

Følte seg fengslet

Det Aline trodde skulle bli hennes trygge havn, ble alt annet enn det. Etter å blitt sendt til beredskapshjem, videre til en ungdomsavdeling og så til et fosterhjem, sjekket Aline inn på Grue barnevernsenter i Hedmark. Eller fengselet, som hun også beskriver det som.

Deretter fulgte elleve år på flyttefot til og fra flere barnevernsinstitusjoner og psykiatriske avdelinger.

Enhetsleder ved Grue barnevernsenter, Frank Nerheim, har ikke mulighet til å kommentere enkeltsaker, men uttaler seg om saken på generelt grunnlag.

– Vi er en åpen institusjon som er regulert av rettighetsforskriften, men vi kan regulere bevegelsesfriheten i samsvar med barnets alder og modenhet, forteller Nerheim.

Setter inn politiet for tidlig

Etter å ha vært på Grue en stund ble Aline flyttet til Vien-senteret på Hamar. Hun har ikke gode minner derfra heller. I 2017 fikk senteret kritikk for dårlig rettsikkerhet til ungdommen. Dette kom fram i en rapport som Sivilombudsmannen skrev etter å ha vært på besøk. Rapporten avdekket også at ungdommer i noen tilfeller ikke fikk adgang til fellesrom og fellesskap. Dette skjedde uten at det ble fattet et vedtak om det. Rapporten slo også fast at politiet ble tatt i bruk altfor raskt.

Fagbladet har vært i kontakt med Vien-senteret. De forteller at endringene som måtte gjøres, nå er gjort og at saken derfor er lukket.

Daværende enhetsleder i Hedmark ungdoms- og familiesenter – Akutt, Ellebeth Gjøra Abelsen, sa til Hamar Arbeiderblad i 2017 at de i tilfellene hvor de har bedt politiet om bistand, har vurdert risikoen som stor for de ansattes og/eller ungdommens liv og helse. Hun uttaler også at de ansatte alltid forsøker å løse situasjoner med miljøterapeutiske verktøy.

Aline opplevde gjennom sin tid i barnevernet at politiet ofte ble koblet inn for raskt.

– Når politiet blir tatt i bruk så raskt, gjøres vi barnevernsbarna til kriminelle før vi i det hele tatt har gjort noe kriminelt. Det er ikke rart mange av oss har fått et negativt inntrykk av politiet, forteller Aline.

SKYLDER PÅ BARNEVERNET: Aline har satt fyr på mange rom, hun er tatt for medvirkning i bussran og hun har generelt utagert mye. I dag forstår hun bedre hvorfor hun oppførte seg slik hun gjorde. En del av skylden gir hun barnevernet og særlig det private.

Adrian Nielsen

Utagering, alkohol og rus

Vien-senteret var det siste stedet Aline var før hun ble sendt til Sørlandet. Ifølge 23-åringen var det ingen andre som ville ha henne. Da ble det private barnevernsselskapet Tiltak for ungdom, Agder (TuA) hennes neste oppholdssted. Hit kom tvangsplasserte ungdommer fra hele landet. Før var dette en gründerbedrift med base i Kristiansand. I dag har det private og svenske selskapet Humana AB tatt over.

Tre nykommere gjør innhogg i barnevernsmarkedet

På TuA møtte Aline de som av media er blitt døpt «barnevernsbanden».

– Det er ingen som har kalt seg for barnevernsbanden. Det er media som har konstruert det navnet. Det er helt tåpelig. Vi kaller ikke hverandre for barnevernsbanden når vi møtes i dag.

Men det var en kriminell gjeng. Den såkalte barnevernsbanden sto bak 1000 anmeldte lovbrudd på noen måneder. Selv ble Aline tatt for medvirkning til bussran. Det har hun også bekreftet. Denne gjengen holdt sammen, og de hjalp hverandre. Aline fikk for eksempel hjelp de gangene hun ville rømme til Oslo.

Med mindre gjengen sitter i fengsel, stiller gutta fortsatt opp hvis hun ringer den dag i dag. Det var nemlig en periode da alle i gjengen satt i fengsel. Da satt Aline igjen helt alene.

– Jeg måtte forsørge meg selv, og når jeg ikke hadde de andre til å hjelpe meg, måtte jeg gjøre faenskapet selv, forteller Aline som fikk et kick av å klare det selv.

23-åringen har også satt fyr på flere av rommene sine på ulike barnevernsinstitusjoner. Ved å sette fyr på rommet ville hun kunne rømme fra situasjonen hun var i, tenkte Aline.

I dag innser den tidligre barnevernsjenta at hennes handlinger har vært dumme.

– Før klarte jeg ikke å håndtere reaksjonene mine. Løsningen var enten å utagere, ruse meg eller å drikke alkohol. Jeg tenkte aldri på hvilke konsekvenser det fikk, nemlig angsten.

Jevnlig tilsyn

I dag forstår Aline bedre hvorfor hun oppførte seg slik hun gjorde. En del av skylden gir hun barnevernet og særlig det private. Hun mener hennes reaksjoner har vært et resultat av et sykt system.

– Det hadde vært bedre hvis barnevernet hjalp meg mens jeg bodde hjemme.

Aline er særlig kritisk til det private barnevernet og mener det er enklere for dem å sno seg unna kritikkverdige forhold.

Kjeld Christian Fjeldvig, inntaksleder ved Humana barnevern, svarer på kritikken rettet mot private barnevern i en e-post til Fagbladet:

«Alle våre avdelinger har jevnlige tilsyn fra både godkjenningsmyndigheten hos Bufetat og av Fylkesmannen. Vi har både anmeldte og uanmeldte tilsyn. Dette for å avdekke eventuelle kritikkverdige forhold. Ungdommene blir oppfordret til selv å snakke med Fylkesmannen om hvordan de opplever sin situasjon. Det er plasseringsparagrafen som bestemmer hvor ofte og hvilke tilsyn som skal gjennomføres, og ikke driftsformen til institusjonen.»

Kritisk til enetiltak

På TuA bodde Aline på enetiltak. Det betyr at hun bodde alene i et hus sammen med turnus-ansatte. I flere år har bruken av enetiltak blitt diskutert. Flere er skeptiske til at barn bor alene med bare voksne og mener de heller bør bo med de andre.

I en undersøkelse som kunnskapssenteret Forandringsfabrikken gjorde i 2016, svarte 34 av 42 spurte ungdommer at enetiltak ikke er trygt. Ungdommene fortalte at de følte seg overvåket, mistenkeliggjort og kontrollert når voksne passet på dem hele tiden.

Selv følte Aline at de fleste voksenpersonene på barnevernsinstitusjonene der hun var, egentlig ikke brydde seg om henne.

– De hørte aldri på meg, og de spurte meg aldri hva jeg var interessert i eller om hva jeg ville gjøre. De var ikke omsorgspersoner, forteller Aline, som også hevder å ha blitt slått både mens hun var på Grue barnevensenter og på TuA.

Til denne uttalelsen svarer enhetsleder ved Grue barnevernsenter:

– Uttalelsen om at barnet er blitt slått er alvorlig, men det er ikke kjent for oss eller meldt noe slikt avvik.

Inntaksleder Kjeld Christian Fjeldvig ved Humana, som har tatt over TuA svarer:

– Ansatte ved barnevernsinstitusjoner har plikt til å avverge eventuelle farlige situasjoner, og tvang kan i enkelte tilfeller måtte benyttes. Men ingen skal bli slått. Det er helt uakseptabelt.

Videre forteller Fjeldvig at han ikke kan kommentere den konkrete saken og begrunner det slik:

«Lov om behandling av personopplysninger tilsier at all informasjon om barn og ungdom som har bodd hos, blir returnert til oppdragsgiver. I dette tilfellet Barne-, ungdoms og familieetaten (Bufetat).»

– Vi beklager derimot at denne ungdommen har vonde minner fra sine opphold i barnevernsinstitusjoner, legger Fjeldvig til.

Fagbladet har vært i kontakt med Bufetat i Region sør, men de har ikke ønsket å kommentere saken ytterligere.

– Ikke straff de unge

Av livet som barnevernsbarn har Aline mange dårlige minner, men hun forteller at hun har lært noe.

ANGST: Selv om Aline har det mye bedre i dag, sliter hun fortsatt med angst. Og så har hun problemer med å danne relasjoner til andre.

Adrian Nielsen

– Barnevernsansatte bør tenke at de er på besøk hos oss når de er på jobb. Og så må de la ungdommen komme til dem hvis det er noe. Gjør ungdommen det, må de ansatte møte dem med gjensidig respekt.

Aline synes også det er viktig at de ansatte ikke er ute etter å straffe de unge hele tiden.

– Han som var min nærmeste kontaktperson i barnevernet, gjorde aldri det, og det til tross for at jeg kanskje hadde gjort noe galt. Måten han var mot meg, gjorde at jeg respekterte ham. Jeg gjorde aldri noe galt da han var på jobb, forteller Aline.

Selv om Alines liv er mye bedre i dag, sliter hun mye med angst. Hun har også problemer med å danne relasjoner.

– Jeg tror det er fordi jeg aldri har hatt noen som har vært der for meg over lengre tid. Jeg er vant til at folk kommer og går. I dag nyter jeg derfor en relasjon med et annet menneske mye mer fordi jeg tenker at den raskt kan ta slutt, forteller Aline.