Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

– Arbeiderpartiet har betydd mye. Men uten fagbevegelsen er partiet ingenting, heller ikke arbeiderbevegelsen, sier Martin Kolberg (71), som nå er inne i sitt siste år som stortingspolitiker.

Han ble født i Egge på Lier like etter krigen. I en typisk arbeiderfamilie der pappa Kjell jobbet på jernbanen mens mamma Ruth var husmor, som de fleste andre kvinner på den tiden.

Den ene bestefaren til Martin Kolberg var forskalingssnekker og den andre jobbet skift på Sande Paper Mill hele livet.

– Dette skapte for meg en bevisst holdning til klasse, og selv ble jeg født inn i en ekte proletarfamilie, der det var forbudt å kritisere Einar Gerhardsen eller Arbeiderpartiet. Mine foreldre var ikke aktive, men dønn partifolk. Dette var jo den første fasen da arbeiderklassen fikk selvtillit til å ta styringen i landet, sier Kolberg og fortsetter:

– Jeg husker ennå fagforeningsboka vår med stempel i. Den lå alltid framme, forteller Ap-politikeren i dress, slips og med partinålen stolt på brystet.

Stortingsmannen er i dag medlem av utenriks- og forsvarskomiteen, men har både vært stabssjef på Statsministerens kontor, statssekretær for Gro Harlem Brundtland og partisekretær i mange år.

Den brune skinnveska som har fulgt han i alle år, vitner om et aktivt liv og har nok sin egen historie. Så har han også vært på Stortinget siden 2009, men vært i aktivitet i helg og søkn – som det heter på Lier – siden høsten 1973.

{f1}

Alvorlig gutt

Martin Arvid var en alvorlig og stille gutt som møtte opp på skolen i Lier med nykjemma hår. Da lærerinnen spurte mamma Ruth om det var noe galt med sønnen, avviste hun det med at Martin Arvid bare var sånn.

– Dette har egentlig fulgt meg hele livet. Folk ser på meg som han alvorlige politikeren. Kanskje får jeg en sånn attityde og alvorlig maske når det blir alvor?

– Skulle jeg liksom stå der og smile når jeg kommenterte viktige saker med Siv Jensen ved siden av meg da? Det virker litt fjernt. Det har aldri vært kjedelig, og hvis jeg ikke hadde hatt en indre motor og hatt det moro, ville jeg aldri ha holdt på så lenge, sier han.

– Men egentlig er jeg en veldig morsom fyr altså, legger Kolberg til, mens han ler høyt og rungende og griper med en fast hånd om kaffekoppen.

Saken fortsetter under bildet.

KAMP MOT FORSKJELLER: Martin Kolberg har sterk tro på det nyeste Ap-programmet. Det blir med i den brune skinnveska når han forlater rikspolitikken.

Alf Ragnar Olsen

Kampen fortsetter

Men latteren tar brått slutt når vi begynner å snakke om utfordringene Arbeiderpartiet står i foran stortingsvalget. Snart har han de samme alvorlige drag over ansiktet som partikameratene Martin Tranmæl og Haakon Lie som henger på veggen bak han.

«Kampen fortsetter, gutter!» pleier han visstnok å si til sine forgjengere i glass og ramme når han er alene på kontoret. For Kolberg vet at det å delta i politikken er en evig prosess.

– Kampen mot politiske motstandere tar aldri slutt, og fiendene er aldri til venstre – de er alltid til høyre, slår han fast.

Både kroppsspråket og stemmeleiet vitner om at det er litt vemodig for Kolberg å ta et endelig farvel med rikspolitikken i det som er en vanskelig situasjon for partiet.

– Jeg brukte mye tid på å vurdere min egen stilling, men kom til konklusjonen om at det er på tide å gi seg nå, sier han.

Kolberg er fortsatt fylkespartileder og vil helt klart engasjere seg lokalt. Men aller først vil han sørge for at Jonas Gahr Støre blir statsminister, og at partiet igjen kan kalles ørnen blant partiene.

Les også: Som barn opplevde Thorbjørn Berntsen å bli avvist i butikken da han skulle kjøpe melk og brød

Grubler om natta

I den siste tiden har han vært mest bekymret for den synkende oppslutningen om Arbeiderpartiet blant LOs medlemmer.

– Jeg kan våkne opp midt på natta og begynne å gruble på hvorfor i all verden Ap bare har 32 prosent oppslutning i fagbevegelsen etter åtte år med Erna Solberg som statsminister. Det er et tankekors for folk som meg og for Arbeiderpartiet, men bør også være det for fagbevegelsen selv, sier han.

Kolberg har alltid vært opptatt av det fagligpolitiske samarbeidet og er selv æresmedlem i Fellesforbundet.

For allerede som 15-åring ble han LO-medlem. Da han ikke kom inn på realskolen, begynte den unge Kolberg å jobbe i Romika skofabrikk og ble medlem i Norsk Skotøiarbeiderforbund. Samtidig ble han aktiv i AUF.

Kolberg jobbet både som postbud og som assistent i en kabelfabrikk, men det gikk ikke lang tid før han ble lokalpolitiker og senere rikspolitiker.

Med LO i ryggen i valgkampen

I 2005 sto han på talerstolen på Aps landsmøte og ropte ut «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen!» – noe som senere la grunnlaget for en rødgrønn koalisjonsregjering.

Saken fortsetter under bildet.

FORKYNNEREN: Martin Kolberg ga Ap-landsmøtet en vekker i 2005.

Alf Ragnar Olsen

– Det at vi skulle danne koalisjon med andre partier, var jo et brudd med Aps regjeringsfilosofi. Vi måtte da forstå Senterpartiets posisjon i distriktene og avslutte den idiotiske kampen mot SV. En forutsetning var at de sa ja til EØS og aksepterte NATO-medlemskap. Det gjorde Kristin Halvorsen lett, og vi kunne danne regjering.

At han var sentral i å lose dette regjeringssamarbeidet, er noe av det Kolberg håper å bli husket for. Mer om dette vil han utdype i sitt eget politiske testament i form av en biografi ført i pennen av journalist Hege Ulstein.

Biografien skal etter planen utgis samtidig som Kolberg går av.

Fagbevegelsen først

Kolberg har selv fundert mye på hvorfor arbeidsfolk ikke lenger tenker at Ap representerer deres interesser. Og det ønsker han nå å snakke høyt om. Selv om det gjør litt vondt.

For han husker godt at allerede på 60-tallet mente noen at folk hadde fått det for godt når det kom kritikk mot Arbeiderpartiet.

– Det er sånn at materiell velstand har det ved seg at det dekker over klassemotsetninger. Vi er nå i ferd med å gli inn i en utvikling der vi får større forskjeller, og der en liten prosent stikker av med store deler av samfunnets verdiproduksjon. Mens hundretusener blir sittende nederst ved bordet og faller bakover.

– Det er dette som er det store bruddet nå – som den gang partileder Einar Gerhardsen håndterte og som ga arbeidsfolk autoritet og plass.

– Mulig er det sånn at dagens Ap ikke har vært tydelig nok i å tydeliggjøre dette på en slik måte at arbeidsfolk kjenner seg igjen og støtter opp om partiet, sier han.

Grunnplanet sakker akterut

Men samtidig har han også sett gjennom en lengre periode at den politiske oppdragelsen i fagbevegelsen er mye svakere nå.

– Det er ingen tvil om hvor ledelsen i LO står, men ute på grunnplanet i fagforeningene tror jeg ikke lenger de har de politiske samtalene om hva som tjener våre interesser best og har det samme overblikket over hvor vi hører hjemme, sier han.

Men han understreker at dette ikke er sagt som en kritikk av arbeidere.

– Det er sånn at alt ansvar ligger hos partiet, og det er vi som må skape tilslutning. For alle politiske partier får den tilslutningen som de fortjener. Vi kan aldri overstyre velgernes forståelse. For da forlater man det demokratiske grunnprinsipp.

– Hvorfor mener du denne samtalen er borte?

– Jeg tror pengemengden er så stor, og mange føler det er så mye sosial trygghet rundt seg, at de vil tenke at det går bra uansett. Og at det kanskje ikke er så store forskjeller mellom partiene. Men det er det altså.

– Hva bør faglige tillitsvalgte gjøre for å skape mer debatt?

– Det er bra nå at LO har en pågående medlemsdebatt før kongressen neste år om hvordan man skal motvirke ulikhet. Men fagbevegelsen må også passe seg for at den ikke blir byråkratisert, sånn at det er bare lover og regler og ikke samfunnsengasjement som teller. LO må ikke bli så sentralisert og byråkratisert at avstandene mellom tillitsvalgte og medlemmer blir så store at folk føler seg fremmedgjorte. For hvis folk slutter å organisere seg, mister fagbevegelsen sin politiske kraft. Jeg minner om at vi nå har en regjering som anerkjenner de uorganiserte. Hvorfor faller ikke taket ned når regjeringen sier dette høyt? Og hvorfor faller ikke taket ned med kuppelen og det hele når de borgerlige partiene her sier nei til pensjon fra første krone? spør Kolberg kritisk.

Saken fortsetter under bildet.

UROLIG: Det er vemodig for Kolberg å ta farvel med rikspolitikken i ei tid da Arbeiderpartiet sliter. Han vil gjøre alt han kan for å unngå at partiet mister grepet.

Alf Ragnar Olsen

Oppgjør med høyresiden

– Hva er ditt viktigste budskap nå foran et nytt stortingsvalg?

Kolberg drar fram utkastet til Arbeiderpartiets nye partiprogram fra den slitte lærvesken.

– Dette er veldig bra, lover godt og gir oss en god retning. Det er heldigvis ikke New Labour. Thank God, sier han og banker lett i bordet.

Han mener Ap-programmet gir en politisk kurs mot utviklingen med økte ulikheter og skal sørge for at vanlige arbeidsfolk igjen skal ha økonomisk og sosial trygghet. For det er dette som står på spill hvis de borgerlige får fortsette, mener han.

Men for å vinne må hele arbeiderbevegelsen sammen med fagbevegelsen spille på samme lag og ta et kraftig oppgjør med høyresiden og kapitalismen.

Tankekors

Kolberg mener Erna Solberg har skaffet seg tillit på grunn av regjeringens håndtering av pandemien.

– Solberg får tilslutning for at hun faktisk fører sosialdemokratisk politikk i en krisetid. Tenk for et nederlag for de borgerlige å stoppe fritt sykehusvalg og annen borgerlig politikk som de nå innser ikke er gjennomførbart i en tid når fellesskap må gå foran. Vi i Norge har taklet krisen bedre, og jeg hører nå at Høyre er frekke nok til å si at de har vært med å bygge velferdsstaten. Det er løgn! De har vært imot hele veien, mens vi i Arbeiderpartiet sammen med fagbevegelsen har stått sammen.

– Jeg siterer ofte Reiulf Steen som pleide å si «Gud velsigne LO i Norge», og det var ikke blasfemi. Han mente at en sterk norsk fagbevegelse var det som gjorde at vi hadde gjennomslagskraft. Dette må vi aldri glemme. Vi har allerede sett konkrete angrep på arbeidsmiljøloven som vi klarte å slå ned på, men vi har også sett angrep fra NHO som er enda mer alvorlig.

Kolberg trekker pusten og fortsetter:

– Vi ser nå at NHO gradvis forlater sin nøytrale posisjon og går åpenbart inn for en mer liberalisering med det de kaller Veikartet. Det er et kart rett inn i ulikhetssamfunnet med mindre offentlig sektor og mer privatisering. De er til og med så frekke at de sier at arbeidsfolk må ta mer ansvar. Den frekkheten så vi også under busstreiken, påpeker Kolberg.

#Metoo

– Hva tenker du om Aps #metoo-håndtering?

– Jeg mener partiet og ledelsen har håndtert dette så bra som vi kunne. Vi viste en organisatorisk kraft. Det er ingen tvil om at indre uro i partiet er skadelig, men det er ikke hovedårsaken til den lave oppslutningen. Nå må vi lære oss at vi aldri mer setter taktikk foran politikk. Aldri mer, gjentar han.

Og Kolberg er optimist når han blar igjennom partiprogrammet som ligger foran seg.

– Jeg er tilfreds med den politiske plasseringen vi nå har og håper dette også vil skape engasjement i fagbevegelsen. For vi trenger organisasjonskraften til LO. Uten fagbevegelsen er vi ingenting, gjentar han.

Miljøkamp

Samtidig mener han det er maktpåliggende at norsk arbeiderbevegelse sammen med folkelige organisasjoner går sammen om vår tids store utfordring: klima og miljø.

Da Kolberg kom inn i politikken, var det fire næringer som ikke fantes. Det var olje, gass, reiseliv og fiskeoppdrett.

– Men likevel klarte vi å gå sammen med LO om å skape grunnlaget for ny verdiskaping. Det kan vi igjen gjøre for å skape nye grønne arbeidsplasser og kjempe for en bærekraftig utvikling. For fagbevegelsen i Norge er sterk og har alltid vært teknologifremmende, respektert innovasjon og vitenskap og aldri tviholdt på gamle strukturer. Det er derfor vi har beholdt makten og folks tillit. Dette skal vi klare igjen. Sammen i en grønn retning, sier han.

Inkludering og mangfold

Kolberg mener også at arbeiderbevegelsen må være enda mer tydelig på kampen mot diskriminering og høyreekstremisme.

– Hele det europeiske demokratiet hviler på et humanistisk samfunnssyn, og da forplikter det oss å ta alle kamper mot all form for diskriminering og høyreekstremisme med blanke våpen, sier han og legger til:

– Jeg skulle ønske at alle med innvandringsbakgrunn hadde streiket en hel dag. Da ville vi sett hva de betyr for norsk økonomi og kanskje fått mer respekt for hva våre nye landsmenn virkelig er verd. Vårt bruttonasjonalprodukt ville vært betydelig svakere uten innvandring.