PER FLAKSTAD

per.flakstad@fagbladet.no

En kvinne fra en kommune i regionen Telemark og Vestfold får ekstra uføretrygd fra KLP etter at lagmannsretten kom fram til at arbeidsgiver hadde forsømt sin informasjonsplikt slik at hun ikke kjente til rettighetene sine da hun ble 50 prosent uføretrygdet.

Kvinnen ble 50 prosent uføretrygdet i 2009 med virkning fra 2004. Først i 2016, etter å ha snakket med en venninne, ble hun klar over at hun hadde rett på uførepensjon fra kommunens forsikringsselskap KLP i tillegg til den hun fikk fra Nav.

KLP avviste imidlertid kravet fordi selskapet mente det var foreldet. Da saken havnet i trygderetten, støttet den KLPs syn.

Kvinnen anket til lagmannsretten som tidligere i år enstemmig kjente trygderettens avgjørelse ugyldig.

• Uføre Annie-Irene frustrert over regjeringens uførekutt

Mange tragiske omstendigheter

I lagmannsretten mente forbundsadvokat Anne-Gry Rønning-Aaby, som prosederte saken for kvinnen, at foreldelsesfristen ikke er absolutt. I hovedtariffavtalen står det at kravet normalt foreldes etter ti år. Dette skal fange opp forhold som tilsier at foreldelse ikke kan påberopes.

Forbundsadvokaten mente at det i denne saken foreligger slike omstendigheter.

Kvinnen har de siste 15 årene vært offer for en lang rekke tragiske og triste omstendigheter.

En nær slektning drepte ektefellen, og kvinnen har vært fostermor og avlastningshjem for barna deres. I tillegg har to av hennes egne barn en alvorlig sykdom. Ett av dem døde av sykdommen, mens den andre har født et dødfødt barn og ett som er multihandikappet.

Rønning-Aaby mente trygderetten ikke hadde tatt hensyn til disse forholdene, men kun vurdert om vilkårene i foreldelsesloven var til stede. Hun mente dette var feil lovanvendelse og at trygderettens kjennelse derfor måtte oppheves.

I tillegg mente forbundsadvokaten at kommunen som arbeidsgiver og forsikringsselskapet hadde forsømt sin informasjonsplikt, og at det ikke var mulig for kvinnen å søke om uføretrygd fra KLP så lenge hun ikke visste at hun hadde rett til det.

• Hva skjer med pensjonen min om jeg permitteres? Her er seks spørsmål og svar

– Arbeidsgiver har et ansvar

Lagmannsretten var ikke enig i trygderetten hadde brukt feil rettsanvendelse. Derimot la den stor vekt på arbeidsgivers ansvar.

«Arbeidsgiver administrerer ordningen på vegne av forsikringsselskapet og har som følge av dette forpliktelser overfor arbeidstakeren både i forhold til informasjon om forsikringsavtalen, videreformidling av meldinger fra medlemmer og bistand ved melding om krav.», skriver lagmannsretten i domspremissene.

I dommen er det lagt til grunn at kommunen burde ha klarlagt om kvinnen selv skulle søke KLP om uføretrygd og eventuelt hjulpet henne med å fylle ut de nødvendige skjemaene.

Det har også vært rutinen i kommunen, men i dette tilfellet har den innrømmet at rutinene sviktet, og det ble glemt.

Samtidig ble kvinnen ved en feil meldt ut av den kollektive pensjonsordningen med Vital, som i en periode var kommunens forsikringsselskap.

Kommunen forsømte plikten til å hjelpe

Lagmannsretten mener kommunen ikke har noen såkalt aktivitetsplikt – det vil at det er den ansatte selv om må søke om uføretrygd i den kollektive tjenestepensjonsordningen. Men samtidig mener den at arbeidsgiver hadde en plikt til å hjelpe den ansatte, og at det var denne plikten kommunen forsømte.

Det er i spørsmålet om kvinnen burde eller kunne skaffet seg kunnskap om sine rettigheter tidligere og innenfor fristen for å søke om uføretrygd at lagmannsretten er uenig med trygderetten. I denne vurderingen har den lagt stor vekt på kommunens forsømmelse i forhold til å informere henne og hjelpe henne med å fylle ut søknaden.

«Kommunen skulle sammen med henne sendt søknad til forsikringsselskapet. Dette glemte kommunen. Dersom kommunen hadde oppfylt sine forpliktelser, så hadde hun fått uføretrygd uten at hun selv trengte kjennskap om rettigheter etter forsikringsavtalen», skriver lagmannsretten.

Kvinnen kan ikke bebreides

Når alle de forskjellige forholdene ses i sammenheng, mener lagmannsretten at kvinnen ikke kan bebreides for at hun ikke selv undersøkte og satte seg inn i rettighetene sine.

Trygderetten hadde lagt vekt på at hun fikk et nytt forsikringsbevis da kommunen byttet tilbake til KLP som forsikringsselskap i 2014, men lagmannsretten mener det ikke finnes noe i dette forsikringsbeviset som tilsier at hun hadde rett på noe mer enn hun allerede hadde.

Hun har derfor ikke gått glipp av uføretrygd fra KLP på grunn av uaktsomhet, mener lagmannsretten.

Den har også lagt en viss vekt på de store personlige belastningene hun har hatt i denne perioden, men skriver at det avgjørende for beslutningen om å oppheve trygderettens kjennelse er kommunens forsømmelse som arbeidsgiver.