Bedre og bedre dag for dag


UT PÅ FISKETUR: Rolf Tangen er godt trent og stiller i ledig fritidstøy. Han anbefaler alle å løfte armene litt høyere for å få fart på båten. – Vi andre blir bare amatører i forhold til spreke Rolf, syns Mette Nordberg.

UT PÅ FISKETUR: Rolf Tangen er godt trent og stiller i ledig fritidstøy. Han anbefaler alle å løfte armene litt høyere for å få fart på båten. – Vi andre blir bare amatører i forhold til spreke Rolf, syns Mette Nordberg.

Erik M. Sundt

Hver uke ror de utpå et av vannene i Østmarka og sykler til en kjent europeisk by. Alltid med Mette Nordberg og Danse-Lars som faste følgesvenner. Og hver eneste uke avslutter de sittedansen med «Bedre og bedre dag for dag».

2016061310403220160620134052

karin.svendsen@fagbladet.no

Sittedansen kom til Vålerengen bo- og servicesenter med frivilligarbeider Mette Nordberg (75) for åtte år siden. Siden har hun hver uke ønsket mellom fem og åtte beboere på demensposten velkommen til enkle danser og gamle slagere.

– Jeg har stor tro på sittedans, sier Mette.

Les også: • Gamle bilder hjelper på husken

Uansett om de gamle kan sangene og synger med, eller bare beveger seg litt, mener hun at alle har utbytte av å være sammen, ha det hyggelig og prate litt.

– Det hender rett som det er at de snakker litt seg imellom også, sier hun.

Karoline Rosvoll Ormåsen, kultur- og frivilligleder ved Oslo-sykehjemmet, mener akkurat det forteller mye om stemningen blant deltakerne.

– Vi opplever ikke så ofte at beboerne på en demensavdeling snakker med hverandre.

Les også: • Slik er natta alene med demenspasientene

Følelse av å få det til

– Sittedansen gir alle en følelse av å få til noe, selv om ingen av oss er verdensmestre, sier Mette Nordberg, som har vært frivillig siden hun gikk av med pensjon i 2003. Hun startet på Paulus sykehjem, men flyttet over til Vålerenga da Kirkens bymisjon tapte anbudsrunden til et av de kommersielle selskapene.

– Jeg ringte og spurte om de ville ha meg et annet sted, og det ville de heldigvis, forteller hun beskjedent.

Karoline Rosvoll Ormåsen er svært takknemlig for at Mette har kommet til Vålerenga.

– Erindring er et viktig element i alt vi gjør her. Mette er flink til å prate med beboerne, og når hun snakker om tema som beboerne kjenner godt til, husker de mye. Både gjennom praten og dansen opplever deltakerne gleden ved å minnes. Også de som etter hvert har fått et redusert språk, husker mange tekster når de hører en kjent melodi, sier hun.

Les også: • – Det går så godt

Trygge rammer

Før Mette Nordberg lukker døra til aktivitetsrommet og setter seg ned, har hun tatt hver og én i hånda og ønsket velkommen. Hun har også en hyggelig replikk eller en kort samtale med hver av de frammøtte når hun går rundt og rekker fram en liten del av Danse-Lars, det delikate båndet som knytter gruppa sammen.

– Så hyggelig at du kom i dag, sier hun og smiler til den ene. En annen får et beundrende blikk og et kompliment fordi hun alltid kler seg i så nydelige farger. En mann får et stryk på kinnet og ros for at han er så fin og glattbarbert.

Mette får alle til å smile og stråle. Alle vet at det er viktig at akkurat han eller hun har kommet. Slik skaper danselederen en følelse av trygghet i hver enkelt deltaker og en hyggelig stemning i rommet.

– Men vi trenger også ro. Vi må sitte avskjermet slik at ikke noe eller noen distraherer oss, sier frivilligarbeideren. Hun vet godt at det en forbipasserende pleier eller andre hendelser fort kan distrahere.

Egen dj

En av de ansatte sitter utenfor gruppa og styrer musikken.

– Når vi først har satt oss, blir vi sittende. Hvis jeg skulle reise meg opp for å skifte melodi, ville det skapt uro, mener Mette Nordberg.

I dag blir åpningen av sittedansen litt forsinket. En av de faste deltakerne føler seg ikke i form og orker ikke å være med. En annen er lei seg og vil helst slippe. Mette tar turen bortover korridoren.

– Jeg har så lyst at du prøver å bli med. Du kan bare sitte sammen med oss andre. Så kan vi ha det hyggelig sammen en liten stund. Slik oppmuntrer og lokker hun når kropp eller sjel er i ulage.

Mens hun får med seg dem som mangler, er det en som syns tida drar ut. Han reiser seg og er på vei ut igjen før Mette tar et godmodig tak i armen hans. Hun ler og sier han er en luring. Det høres som en hedersbetegnelse, og han blir villig med tilbake.

Du har så skjønne øyne

Alle sitter med Danse-Lars i fanget, lytter til musikken og beveger seg fra side til side slik Mette viser. De begynner med den rolige «Du har så skjønne øyne».

– Når alle holder i tauet, blir de som ikke vet hvilken vei de skal, dratt og skjøvet i riktig retning av sidemennene, forklarer Mette.

Når gruppa skal ro eller sykle ut på «Livets landevei», er det desto viktigere at gruppa sitter i en rekkefølge som gjør at de som ikke er så sterke, sitter ved siden av noen som både er sterke og som klarer å oppfatte instruksjonene i tide. For her går det «Frem og tilbake, frem og tilbake, og begge armer opp, begge armer ned, og så til høyre side…»

Og passer på stilen. Her sitter for eksempel aldri to menn ved siden av hverandre, får vi vite.

Takknemlig avskjed

Mens diskjockeyen finner fram neste melodi, innleder Mette til en kort samtale om dagsaktuelle temaer, vær og vind.

– Tenk, nå får ikke de kongelige lov til å motta gaver lenger, forteller hun.

– Å, det var synd. For de er jo ikke velstående, vet du, svarer en av deltakerne med medfølelse.

– Men vi vanlige, vi kan fremdeles få gaver.

Og lettelsen later til å vike for empatien med de kongelige før neste og siste dans.

– Vi avslutter alltid med «Bedre og bedre dag for dag», forteller Mette.

Og når musikken og dansen tar slutt, ser det ut som sangens optimistiske budskap har satt seg i kroppene. Mette takker hver især for at han eller hun kom i dag og har bidratt til en vellykket dansetime. Og alle takker henne – med eller uten ord. Et par stykker slår følge og utveksler noen replikker. En av kvinnene vil helst ikke slippe taket i Mettes hender. Hun får ikke takket nok.

– Du er så likandes. Det er så hyggelig å være her, erklærer hun.

Sittedans i demensomsorgen

Sittedansen ble innført fra Danmark til eldreomsorgen i Norge av danselærer Jette Fuglsang i 1995. Hun er overbevist om at musikk og dans kan være til stor nytte i erindringsarbeid.

– Rytmen ser ut til å hjelpe på konsentrasjonen. Sang, viser og dans til å kalle på erindringen, sier hun.

Jette Fuglsang fikk i 2009 Nasjonalforeningen for folkehelses demenspris for sin innsats. Fremdeles er hun aktiv som rådgiver for helsearbeidere som ønsker å bruke denne metoden i demensomsorgen. Hun svarer gjerne på e-poster til jette.fuglsang@yahoo.no

Danselyst viktigere enn bevegelighet

Deltakerne i sittedans danner en ring. Alle holder i en rød stoffsnor, Danse-Lars, som en samlende støttespiller. Dermed kan de fleste delta, uavhengig av fysiske ferdigheter.

Sittedans er en dans med rolige, glidende bevegelser fra side til side eller framover i takt med musikk og av og til med sang. Lysten til å danse er viktigere enn evnen til å bevege armer og bein.

Deltakelse i sittedans er sosialt. Kjente sanger og melodier kan framkalle gamle minner. Tilrettelagt sittedans er derfor egnet som aktivitet for personer med demens.

Sittedans som er tilrettelagt for personer med demens, er også en nyttig arena for observering av dansernes evne til samarbeid, mestring samt verbal og non-verbal kommunikasjon.

Karin Nevermo, avdelingsleder på Vålerenga, observerer av og til pasientene under sittedansen, blant annet for å se hvordan de fungerer sammen.

Fakta test

Dette er en test.

Dette er en test.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy