Blir du bedre til å behandle syke eller rusavhengige hvis du har vært der selv?

Gisle (46) tråkker seg forbi distraksjonenei Sandnes sentrum på elsykkelen han har kjøpt på Politiets hittegodsauksjon. Han parkerer innenfor døra i Julie Eges gate 6 og forsvinner opp i andre etasje. Gisle er altfor tidlig ute, men så er også avtalen for viktig til å surres bort. Han er kommet for å prate om og med erfaringskonsulenten sin, Siren Thuen Thomesen (39). Hun er ansatt i kommunens Fact-team, ei tverrfaglig, oppsøkende gruppe som jobber med pasienter som er så syke at det regulære helsevesenet ikke når dem.

Gisle har en teori om hvorfor Siren klarer nettopp det:

«Alle som jobber her er utrolig dyktige, men å ha kjent det på kroppen kan man ikke lese seg til.»

«Regjeringen vil (...) øke bruken av erfaringskompetanse i tjenesten, blant annet gjennom systematisk utprøving av erfaringskonsulenter.»

Ikke før jeg gikk inn i psykose som 23-åring.»

Broholt har brukt mer enn 20 år på å komme ut og opp på beina.

De siste åra har de blant annet rommet kommunens akuttovernatting, feltpleie og sprøyterom for personer over 18 år med rusutfordringer.

– I tillegg er det noe man ikke kan beskrive med ord, en følelse av tillit kanskje? sier Thuen Thomesen.

– Ja, nikker Gisle.

Han var blant Thuen Thomesens første pasienter som nyansatt erfaringskonsulent. Da de møttes for snart fem år siden, hadde han rundt 19 overdoser i året. Nå er de redusert til én og Gisle er motivert for et bedre liv. Uten Thuen Thomesen aner han ikke hvor han hadde vært, eller om han hadde vært i det hele tatt.

Erfaringskonsulenter er ansatte med erfaring fra feltet de jobber i. Det vil si at livshistorien er grunnlaget for at de har fått jobben.

I 2021 var det 203 årsverk for erfaringskonsulenter i norske kommuner.

Yrkestittelen «erfaringskonsulent» dukket for første gang opp i Norge i 2007, da Målfrid J. Frahm Jensen som hadde vært pasient i psykiatrien, gjorde erfaringen til levebrød og startet enkeltpersonforetak.

I 2015 fikk erfaringskonsulentene plass i myndighetenes styringsdokumenter:

En ny nasjonal helse- og samhandlingsplan, en opptrappingsplan for psykisk helse og en forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet er nå i støpeskjeen.

– I dette arbeidet er brukermedvirkning og erfaringskompetanse relevante temaer, skriver helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) i en epost til Fagbladet.

Helsedirektoratet har også satt ned ei arbeidsgruppe som skal levere et forslag til nye faglige råd og anbefalinger om brukermedvirkning i løpet av 2023.

Men til tross for myndighetenes uttalte satsing på erfaringskonsulenter preges arbeidsmarkedet av få faste stillinger, lave stillingsprosenter, uklare stillingsbeskrivelser og store lønnsforskjeller.

Sandnes kommune har hatterfaringskonsulenter ansatt siden 2014. I Mestringsenheten der Siren Thuen Thomesen jobber, er det cirka ti erfaringskonsulenter i ulike stillingsstørrelser.

Da hun ble en del av staben i 2018, møtte hun klare forventninger og tydelige rammer. Slik er det ikke for alle.

– Det har vært litt sånn hallelujastemning: Kom igjen! Vi ansetter erfaringskonsulenter! Uten at man har reflektert over hvordan vi skal bruke denne kompetansen, sier Thuen Thomesen.

De manglende rammene har blant annet gitt utslag i store lønnsforskjeller. Thuen Thomesen kjenner erfaringskonsulenter som har 300.000 kroner i årslønn, og erfaringskonsulenter som tjener 600.000 kroner i året.

Stillingskategoriene varierer fra assistent via fagarbeider til konsulent og terapeut, noen gir ansiennitet for arbeidserfaring, mens andre gir for alle åra i rusavhengighet.

– Sånne ting burde vært på plass før man begynte å ansette hundrevis av erfaringskonsulenter. Det er liksom ingenting å forholde seg til, og det er synd, sier Thuen Thomesen.

Hun mener også at livets skole ikke er nok. Erfaringskonsulenter trenger opplæring. Selv gikk hun gradene i bruker- og pårørendeorganisasjonen A-larm. Her begynte hun som kursdeltaker for å bli mentor, før hun ble frivillig og gruppeleder.

De siste 15 åra har det dukket opp flere tilbud om skolering av erfaringskonsulenter.

Lufta i lokalet til Oslo kommunes erfaringsskole i bygg 8 på Aker sykehus er stinn av nervøsitet og forventninger. Det er mindre enn tre uker siden skolestart, men praksisperioden er allerede rett rundt hjørnet. I løpet av et par timer med small talk skal skolens 14 elever overbevise representanter for ulike helse- og sosialtjenester om at akkurat deres personlige erfaringer med angst og rus, vil være gull verdt.

Rett innenfor døra, nærmest kaffekannene og pausefrukten, har John Asbjørn Broholt (45) erobret et bordhjørne.

Når Broholt forteller om tenåra i Trondheim på 80- og 90-tallet høres det – i hvert fall først – ut som en endeløs, bekymringsløs fest:

Ungdomsskoleeleven John Asbjørn var opptatt av individets frihet og vanka på Blitz-avleggeren Uffa-huset.

Så kom ravepartyene. Broholt dansa seg gjennom helgene i ecstasy-rus. Når han ble sliten roa han ned med film og hasj.

Etter hvert ble det i overkant mye rekreasjonsrus. Han måtte flytte fra byen for å fullføre videregående. I militæret ble det – til tross for sterk motstand mot autoriteter – befalsutdanning. I helgene fortsatte han å ruse seg.

Han er fortsatt LAR-pasient. Inntil nylig ble han også medisinert for en såkalt schizoaffektiv diagnose, «en stemningsdiagnose med psykose-problematikk». Diagnosen innebærer blant annet at han for fem år siden trodde han het Maria Spencer og var søstera til prins William. Nå holder han sykdommen i sjakk med strenge søvn- og kostholdsrutiner. Han har vært ufør siden 2018, men har de siste fire åra sjauet stoler og bord, kokt kaffe, og koblet prosjektorer og PC-er til strøm på Velferdsetatens konferansesenter i Storgata i Oslo.

Det var der han oppdaget Erfaringsskolen.

Blant alle aktørene som avholdt konferanser på arbeidsplassen hans, hadde de noe som vakte nysgjerrigheten. Kanskje fordi han etter fire år med praktiske oppgaver begynte å lengte etter mer komplekse utfordringer. Eller fordi han plutselig forsto at hans lange og omfattende erfaring med rus, psykiatri og behandling, faktisk kunne ha en verdi.

Erfaringskonsulenter beskrivesofte som brobyggere mellom fagfolk og brukere av tjenestene. Sjefen til Siren Thuen Thomesen i Sandnes kaller henne en oversetter. Ordbruken samstemmer med erfaringskonsulentens egen opplevelse, hun har et annet språk, bokstavelig talt:

– Jeg er ganske bevisst på å bruke språket, forteller Thuen Thomesen.

– For eksempel når man spør om rusinntak, så vil en sykepleier si: «Når injiserte du amfetamin sist?», mens jeg synes det funker bedre med: «Når satte du den siste smellen med guff?» Jeg har vært litt opptatt av å ikke miste den biten av meg selv, ikke få sånn «sykepleierstammespråk».

Dagrunn Sømme, som er avdelingsleder på Mestringsenhetens ROP-avdeling i Sandnes og sjefen til Thuen Thomesen, forteller at erfaringskonsulentene har lært henne og kollegene at de må være tydeligere og mer direkte med pasientene.

– Det var en pasient som sa at «jeg hadde jo aldri blitt rusfri hvis dere hadde holdt på sånn som det her», forteller hun for å illustrere.

– Et system som fremmer ufaglærte erfaringskonsulenter er uansvarlig, sier Ane Ramm.

Hun har lang erfaring som pårørende til en rusavhengig datter.

Sammen med psykolog og førstelektor Liese Recke, er Ramm den mest profilerte og kompromissløse kritikeren til bruk av ufaglærte erfaringskonsulenter i rusbehandling.

– For oss pårørendeer erfaringskonsulentenes innpass svært problematisk, sier Ane Ramm. For hva slags erfaring er det egentlig mange har etter bruk av illegale rusmidler? Hvis man skal ta erfaringskompetansen på alvor, kan det dreie seg om kriminalitet, for eksempel vold, trusler, manipulering og inndriving av gjeld, sier Ramm.

De to kritikerne presiserer at det er systemet og politikken de kritiserer, ikke erfaringskonsulentene i seg selv. Kritikken dreier seg om mangel på rammer og fravær av fagkunnskap og yrkesetikk. De mener manglende retningslinjer og rolleavklaring gjør både pasienter og erfaringskonsulenter svært sårbare.

• Forsker og psykolog Kristina Åkerblom mener i motsetning til Ramm og Recke at erfaringskonsulentene har en viktig rolle å spille i rus- og psykiatribehandling. Hun oppfordrer helsepersonell til å se erfaringskonsulenter som en ressurs, ikke en trussel.

Ramm hevder at hun har sett flere negative konsekvenser på nært hold: Erfaringskonsulenter som har sprukket, som har dratt på rømmen med og innledet forhold til pasienter.

Liese Recke nøler ikke med å ta i bruk sterke ord om en yrkesgruppe hun mener opererer på siden av systemet:

– En sykepleier kan ikke etablere vennskapslignende forhold til en pasient. Sykepleieren skal heller ikke låne ut penger eller være sammen med pasienten på fritiden. Når slikt skjer, slås det ned på fra Helsetilsynet. Fra erfaringskonsulentene er det nettopp dette mange forventer: De er ofte ansatt med det indirekte mål å bli venner med pasientene, sier Recke.

Erfaringskonsulenter omtales ofte som «brobyggere» mellom fagfolk og pasient. Ramm og Recke mener det er en fallitterklæring for rusfeltet at man må bruke ufaglærte for å nå fram til pasienten:

– Da begynner jeg jo strengt tatt å lure på hva slags kompetanse fagfolkene har, sier Ramm.

– Fagfolk med fem-ti-femten års erfaring i å snakke med pasienter kjenner godt pasientenes virkelighet. De trenger ikke en oversetter, mener Recke.

LES HELE INTERVJUET MED RAMM OG RECKE HER

Fagbladet har presentert de kritiske innvendingene mot bruken av erfaringskonsulenter for helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol. Hun svarer slik i en epost:

De lave, gule murbygningene mellom Storgata og Hausmanns gate i Oslo har hatt tilbud til innbyggere i vanskelige livssituasjoner i snart 300 år.

John Asbjørn Broholt har ikke tall på hvor mange ganger han har overnatta på Prindsen mottakssenter.

Nå har han svart hettegenser med «Prindsen mottakssenter» trykt med hvite bokstaver over ryggen, nøkkelkort rundt halsen og alarm i lomma.

I den ene hånda har han ei arbeidsliste, i den andre en telefon som maser utålmodig.

Praksisperiodens fjerde dag er knapt to timer gammel, men Broholt er i full gang.

Han har fått opplæring i journalsystem, epost og intranett, tatt imot nye beboere og fulgt dem opp i forhold til Nav, LAR og institusjoner.

Han har også opplevd at heroinrøyken har veltet mot ham når han åpner døra til et av de 14 rommene, og at medisiner har forsvunnet sporløst. Ingen av delene har rokket ved pågangsmotet eller selvtilliten.

– Heldigvis kom medisinene til rette, men etterpå fikk jeg spørsmål om det hadde vært ubehagelig for meg. Det var det ikke, for jeg var helt sikker på å ha fulgt prosedyre. Jeg må innrømme at jeg lurer litt på hvordan jeg vil reagere første gang jeg ser noen injisere, men jeg tror det også skal gå bra.

Noe av det han er mest fornøyd med, er å se progresjon i saker han har tatt tak i.

– Det virker som lederne stoler på meg, for jeg får de samme oppgavene som de andre, sier han.

Broholt møter mange gamle kjente, både blant brukerne og de som nå er blitt kolleger.

– Rollekonflikter tar vi på forhånd, sier han, og forklarer at han er forberedt på å møte skepsis fra enkelte fagfolk.

– Men jeg har ennå ikke møtt noen dårlige holdninger, legger han til.

Heidi Hansen, Broholts veileder og Prindsen mottakssenters første og eneste erfaringskonsulent, ser ikke bort fra at hun har brøyta litt vei på det området. Da hun ble ansatt, var det flere som satte spørsmålstegn ved hva slags kompetanse hun kunne bidra med som tjenesten ikke allerede hadde. For også blant fagutdannet personell er det ansatte som har ruserfaring, uten at de nødvendigvis snakker høyt om det.

– Men det er ganske stor forskjell på å ha opplevd at rekreasjonsbruken har sklidd litt ut, til å ha rusa seg vekk fra familie og bolig og inn i psykose. Hit kommer de aller mest sårbare. Ikke alle har forutsetninger for å sette seg inn i hvordan det er å være dem, sier Hansen.

Overgangen fra å være blant de på huset som får hjelp til å være en hjelper, har ifølge Broholt vært uproblematisk.

– Jeg skjønner egentlig ikke helt hva som skal være så vanskelig med det. Faktisk ser jeg mest fordeler: Vi bygger jo bare videre på relasjonen vi har fra før, sier han.

– Det er bra at mange kjenner ham igjen, mener Hansen.

– De som kommer hit tilhører ei gruppe der det går dårlig med de fleste. Da er det fint for dem å se at det motsatte faktisk er mulig.

– Vi er ikke kompiser, understreker Siren Thuen Thomesen.

Hun satte tydelige grenser for seg selv og jobben da hun begynte som kommunal erfaringskonsulent.

– Jeg slår av telefonen når jeg går hjem, jeg er ikke interessert i å jobbe 24-7.

Thuen Thomesen har også sluttet å bruke tilbudet til bruker- og pårørendeorganisasjonen A-larm, fordi hun risikerer å møte sine egne pasienter der.

– Å jobbe som erfaringskonsulent i en kommune gir en maktubalanse i forhold til pasientene, og hvis man møter de samme pasientene på andre arenaer – hva er man da? spør Thuen Thomesen.

Hun mener erfaringskonsulenter må tørre å se kritisk på egen rolle, og synes Ramm og Recke stiller kloke spørsmål.

– Det burde stilles samme krav til min profesjonalitet som til en sykepleier. Hvis vi glir vekk fra det, fordi vi skal være SÅ annerledes, blir det fort ei smørje, mener Thuen Thomesen.

En annen problemstilling hun synes det snakkes for lite om er spørsmålet om når levd liv går ut på dato.

– Vi kan jo ikke ta et sabbatsår og drive forskning for å bli faglig oppdatert på gata. Det er viktig at vi har utviklingsmuligheter, understreker Thuen Thomesen.

Selv holder hun på med en utdanning i rus- og avhengighetsproblematikk. Planen er å ta master.

– Jeg studerer meg på en måte ut av yrket, sier hun.

På Prindsen mottakssentersetter John Asbjørn Broholt nøkkelen i låsen til rom tre, vrir om og skyver døra opp. Etter å ha vært utestengt fra egen bolig i lang tid, har rommets beboer fått flytte hjem. Hun har tydelig hatt det travelt med å komme av gårde.

Broholt blir stående noen små sekunder på dørterskelen.

– Du kan lære mye om en persons tilstand når du rydder etter vedkommende. Hun her er nok ganske syk, konstaterer han.

– Hva med deg, hvordan har du det nå?

– For å si det sånn: De siste åra har jeg våknet 15–20 ganger hver natt. Etter at jeg begynte å jobbe her våkner jeg to ganger, maks fire. Riktignok har jeg begynt å gjøre litt yoga på kveldstid, men jeg er helt sikker på at hovedårsaken til at jeg sover bedre, er at jeg bidrar med noe og føler at jeg er til nytte.