OLA TØMMERÅS

ola.tommeras@fagbladet.no

Natt til søndag 6. mars 2016 er kald og hustrig i Halden. Vinteren har ikke helt sluppet taket. Det regner og sludder. Klokka 04.00 får vaktlaget til Jan Olav utkall. Garasjebrann. Fare for spredning til bolighus.

Gjør klar skjærslokkeren

Ved ankomst går Jan Olav til endeveggen ved garasjen og gjør klar skjærslokkeren, et høytrykksverktøy så kraftig at det kan sende vann rett gjennom en vegg. Så får han oppdatering. Det er kontroll på brannen. Han kan pakke sammen skjærslokkeren. Det er bra, for han skal gå av vakt klokka 07.00 og har gjort mange avtaler den søndagen.

14 måneder senere

Jan Olav kommer ikke hjem den dagen. Han kommer hjem i mai måned det påfølgende året – 14 måneder senere – i rullestol.

Når han kommer hjem, har sommer kommet og gått, en vinter passert og sommer står igjen for døra. Han har vært igjennom flere operasjoner og rehabilitering. Nå skal han bygge hus tilpasset rullestol. Fram til han møter Fagbladet, har han avvist alle medier som ville høre historien fra den brennende garasjen i Granveien i Tistedalen like utenfor byen. Å få livet tilbake har slukt all tid.

KOLLEGER: Da vaktlaget på brannstasjonen i Sarpsborg fikk høre om at Jan Olav skulle holde foredrag om garasjebrannen der han knakk nakken, så stilte alle opp og tok med seg utrykningsbil.

Werner Juvik

Et alvorlig skadested

Tilbake til 6. mars 2016: Jan Olav går bort til veggen for å rydde vekk skjærslokkeren, da endres det som var et rolig brannsted til et alvorlig skadested.

«Brannmann fikk vegg over seg. Ligger hardt skadd på Ullevål» meldes det i nyhetene den dagen.

Den brennende endeveggen på garasjen hadde falt over ham.

– Jeg skjønte først ikke hva som hadde truffet meg.

TOTALT ENDRET: Den morgenen ble livet totalt endret for Jan Olav.

Werner Juvik

Skjønner at det er alvorlig

Kollegene løper til unnsetning. Veggen er blytung. Fire mann forsøker med all kraft å løfte den. De klarer det ikke. Vurderer andre løsninger. Det er ikke tid. De gjør et siste forsøk.

– De må ha hentet superkrefter, sier Jan Olav om kollegene.

Med en kraftanstrengelse får de løftet veggen og holdt den lenge nok til at en av dem, Martin, rekker å krype under og dra ham i sikkerhet. Jan Olav skjønner selv umiddelbart at det ikke har gått bra. Han har ingen følelse, merker ikke kroppen.

En «dårlig dag på jobben»

Luftambulansen må gi opp i det dårlige været. Forsvarets Sea King, stasjonert på Rygge flystasjon, tar oppdraget.

«Dårlig dag på jobben», sier legen fra 330-skvadronen. Sjargongen får fortsatt Jan Olav til å smile. Kollegene har fått tak i kona hans, som blir med helikopteret til Ullevål. De frykter for livet hans.

Det skal vise seg at nakken mellom virvel C6 og C7 er røket. Det er ingen forbindelse fra hodet til resten av kroppen nedenfor brystet. Det er en type diagnose som tilsier at livet aldri vil bli det samme igjen.

ET ANNET LIV: Å gå fra operativ røykdykker i brann- og redningstjenesten, til lam fra brystet og ned, er en omveltning som ingen kan forestille seg.

Werner Juvik

Har et budskap

– Vi var en aktiv familie, stadig på farta. På sommeren i campingvogna, på vinteren i foreningshytte, forteller Jan Olav. De siste fem årene har familien hatt fulltidsjobb med å få deler av livet tilbake.

Han har bestemte seg at det er på tide å fortelle historien sin, og han forteller den i første omgang til tillitsvalgte i LO Viken Oslo, som er samlet til konferanse i Sarpsborg. For han har et budskap.

– Det er så viktig å ha tillitsvalgte med seg når ulykken skjer, og at tillitsvalgte stiller opp. Den skadde trenger noen ved sin side, noen som ikke er familie eller venn. Som ser saken klart.

Jan Olav blir ivrig når han forteller. I løpet av årene med rehabilitering har han møtt mange i tilsvarende situasjon som ham selv. De har forskjellige skader, men en ting felles:

– Forsikringsselskapene kommer ofte tidlig. De vil gjerne ha et oppgjør og saken avgjort. Gå ikke i dialog med dem alene. Aldri! Oppfordrer han.

Han kan ikke fullrose nok hjelpen han fikk av hovedtillitsvalgt Kirsti Brække Myrli i Halden og forbundsadvokatene, som sørget for et forlik han er godt fornøyd med. Selv om motparten var et stort og ryddig selskap, så tok det mer enn to år.

Klandret meg selv

– Det er så lett å klandre seg selv. Hvorfor i all verden gjorde jeg oppgaven slik? Hvorfor sto jeg akkurat der? Fasit søndag morgen 6. mars 2016 er at jeg aldri skulle ha stått der da veggen falt. Hvordan kunne jeg være så dum? Så dårlig fagmann? Men i ettertid har jeg gått igjennom hendelsen gang på gang med kollegene mine. Det var absolutt ingen indikasjoner på at veggen skulle falle, ingenting vi burde ha sett. Likevel, den første tiden slipper ikke slike tanker. Og da er dialog med forsikringsselskap eller politiavhør det siste du skal gjøre alene.

Husker hver detalj

Jan Olav var våken hvert minutt fra veggen falt over ham til anestesisykepleieren på Ullevål la ham i koma. Han husker tydelig alle detaljer. Han merket at det hastet å få behandling.

Søndagen jobber traumekirurgene i åtte timer sammenhengende med Jan Olav. Operasjonen er komplisert. Resultatet usikkert. På venterommet sitter kona med beskjeden: Det kan kanskje gå bra.

Tirsdag våkner han. Han er aleine de første minuttene. Kjenner at kroppen er paralysert.

– De første tankene var mørke, men det varte ikke lenge. For så kom kona mi og barna mine på besøk. Vi skulle ikke gi opp.

Senere på dagen kom kirurgen.

– Han sa det på det på en måte som egentlig var god og rett fram.

«Du er lam fra brystet og ned. Det kommer du til å være resten av livet»

Kommer til slutt hjem

Livet fortsatte på Sunnaas, et halvår med rehabilitering, forhandlinger med forsikringsselskap og planlegging av nytt hus tilpasset rullestol. Etter flere nervetransplantasjoner fikk han året etter grep i høyrehånda og kan rulle vanlig stol selv.

Til slutt kom han hjem. Da viser kalenderen mai 2017. Det har gått 14 måneder siden han sto på feil plass til feil tid. Forbundsadvokat Anne-Gry Rønning Aaby kjører saken hans, og året deretter inngår han forlik med forsikringsselskapet.

– Det forplikter

Nå er det snart fem år siden veggen falt. Livet er i gang igjen, om enn på en helt annen måte enn før.

Jan Olav Jensen smiler når han forteller om det, om familien som stiller opp, som har vært igjennom sterke prøvelser, om den spesialbygde HC-bilen som står parkert like utenfor og om hvor aktiv han faktisk klarer å være uten en bevegelig kropp.

Alltid positivt innstilt. Hvordan er det mulig?

– Det er det eneste rette. Det er så mange som gjorde en innsats for at jeg skulle overleve den dagen; kollegene som maktet å løfte veggen og dro meg i sikkerhet, legen på Sea-King-en, traumekirurgene, sykepleiere og helsefagarbeidere, og ikke minst familien. Alle som har investert i meg da og etterpå. Det forplikter.