KATHRINE GEARD og

IDUN TEEUWEN

kathrine.geard@fagbladet.no

idun.teeuwen@fagbladet.no

Somieh Rasool hadde påtatt seg et ekstra skift på en fridag for å hjelpe til å dekke et hull i turnusen. På turen inn fra Spongdal på Byneset sør for Trondheim sentrum kom en ungdom på bussen i forstaden Trolla, uten munnbind.

– Jeg sa at han måtte ta på munnbind, men han svarte at han ikke hadde. Dessverre, da må du gå av sa jeg.

LES OGSÅ: Mest vold mot helse- og sosialarbeidere

Munnbindmas

Hun har kjørt buss i trønderhovedstaden i snart åtte år. Det siste halvannet året for det statlige selskapet Vy buss. Rasool har alltid trivdes i jobben. Kollegene er veldig hyggelige og det samme er de fleste passasjerer – heldigvis – selv om kjeft fra enkelte reisende også tilhører hverdagen. Pandemien førte med seg nye utfordringer. Ikke bare har bussførerne vært en utsatt yrkesgruppe, håndheving av smittetiltakene har også skapt grobunn for konfliktsituasjoner. Riktignok har som regel folk bare glemt seg og fisker fram munnbindet når de får en påminnelse. Eller bussførerne har delt ut om de har hatt ekstra liggende. Men denne dagen i juni smalt det i bussen til Rasool.

TRYGGERE: Somieh Rasool føler seg tryggere når hun kjører en busstype med avlukket førerrom

Ole Martin Wold

Hardt slag

Passasjeren uten munnbind påstår at han ikke vil rekke jobben om han må gå av, men det hjelper ikke, forklarer Rasool over høyttaleren. Så ser hun i speilet at ungdommen brått reiser seg og kommer mot henne i stor fart.

– Jeg tenkte at han var blitt sint og ville si noe stygt, men plutselig kjenner jeg et hardt slag i ansiktet og hodet fyker bakover. Solbrillene blir knust.

Passasjerer forsvinner deretter ut av bussen mens hun blir sittende og forsøke å summe seg.

– Jeg kjente på ansiktet og forsto nesten ikke hva som hadde skjedd. Men jeg fikk varslet sentralen om at jeg ikke kunne kjøre videre.

{f1}

Nattbussvold

Rasool opplevelse er ikke unik. Vy-kollega Behzad Bakhtiari deler en 15 år gammel historie. Den begynner med at han sitter i førersetet på bussen og venter på de siste passasjerene før han kjører ruta til nattbussen i Trondheim.

På denne tida finnes det ikke elektroniske billetter på mobilapper. Alle passasjerer må forbi bussjåføren, så derfor sitter Bakhtiari denne natta med førerdørene åpne.

Han begynner å kjenne en følelse av at noe er galt. At noe kommer til å skje.

Ut av ingenting ser han plutselig en stor mann nærme seg bussdørene i en stormende fart. Uten diskusjon, uten forvarsel og uten noen form for kommunikasjon kaster mannen en stor lighter rett i haka til Bakhtiari.

Ole Martin Wold

Smertefullt

Han kommer seg opp av setet og tar tak i mannen. Han ringer politiet og når de ankommer, arresterer de den ukjente mannen. Den gangen hadde ikke bussføreren det store skjegget som pryder kjeven i dag, så kollisjonen var hard og smertefull. Fremdeles får han noen ganger smerter der lighteren en gang traff.

Bakhtiari har bodd i Norge i over 30 år, og har jobbet som bussfører i om lag 20 av dem. Opp igjennom disse årene har han blitt utsatt for to voldshendelser og flere episoder med trusler og trakassering.

– Det skjer ikke så ofte. Det er veldig mange hyggelige folk her i Trondheim, men det er alltid noen som er ufine og da føler man seg ikke bra.

Søvnproblemer og hodepine

Etter at Somieh Rasool meldte fra sørget sentralen for å varsle politiet og teamleder, som skaffet en annen sjåfør. Hun blir sjukmeldt i ti dager med hjernerystelse, sover dårlig, går ned flere kilo og får behandling for hode- og nakkesmerter hos kiropraktor.

– Nakken er ustabil ennå og innimellom har jeg vondt i hodet, sier hun.

Saken ble anmeldt, men ettersom passasjeren som slo bare er 14 år, får han ingen straff. Det synes Rasool er litt rart.

– Så det er altså lov for ungdom å slå folk..?

Konfliktråd, der ofre gjerne får en unnskyldning, er aktuelt i saker som involverer så unge. Men det takket bussføreren nei til.

– Jeg så ikke vitsen.

Det har vært en del kjeft å få fra passasjerer som reagerer når de blir bedt om å ta på seg munnbind. Hun tror folk ikke tenker på at slik smitteforebygging først og fremst er ment for deres egen beskyttelse.

– Det er ikke for min skyld, vi bussførere sitter jo langt framme.

LANGVARIG: Somieh Rasool sliter ennå med fysiske og psykiske ettervirkninger av slaget i ansiktet.

Ole Martin Wold

Ikke trygg lenger

Også før pandemien kunne enkelte passasjerer bli sinte og ubehagelige. Et typisk problem er at passasjerer sitter og ser ned i mobilen på holdeplassene og ikke gir tegn til førerne om å stoppe.

– Vi senker farten og ser om vi får en reaksjon. Men gjør vi ikke det kjører vi forbi, forklarer Rasool.

Sånt blir det gjerne kjeft av. Men voldsepisoden i juni var første gang hun ble fysisk angrepet. Hun håper også det blir siste gang.

– Jeg har mistet tryggheten min. Etter at det skjedde har jeg bare kjørt Metro-bussen. For der har vi lukket kabin og ingen kan komme seg inn. Foreløpig vil jeg ikke kjøre andre busser, sier Rasool, som føler hun har fått god hjelp av arbeidsgiveren og fagforeningen.

Mindre kontakt

Leder i Fagforbundet buss- og sporveisarbeidernes forening i Trondheim, Ole Roger Berg, sier direkte vold mot bussførere heldigvis skjer sjelden, men at problemet uansett er alvorlig for den det gjelder. Derfor er han glad for at selskapet og fagforeningen har gode rutiner for oppfølging av ansatte som blir utsatt for vold.

STOPPER OPP: I Trondheim stopper all busstrafikk i tre timer 23. september. Ole Roger Berg, leder i Fagforbundet Buss- og Sporveisarbeidernes Forening i Trondheim, vil med den politiske streiken ta avstand fra regjeringens endringer i arbeidsmiljøloven.

Ole Morten Melgård

– Bussføreren var veldig shaky etter slaget i ansiktet. Det var viktig å tilrettelegge best mulig, så hun fikk psykologhjelp gjennom bedriftshelsetjenesten og ble plassert i en annen busstype der føreren er mer beskyttet.

Metrobussen, som er 24 meter lange flerleddede bybusser, ble satt i trafikk i 2019. Berg har sjøl erfart fordelen av å kunne lukke døra til førerrommet. En passasjer som ikke hadde gått av på en holdeplass ble illsint da Berg kjørte videre.

– Han gikk helt amok og sparket i døra. Da var jeg glad jeg satt i trygghet, sier Berg, som påpeker at innelukkingen også har minussider.

– Litt av sjarmen med yrket forsvinner når vi ikke lenger får snakket med passasjerene.

Det er Bakhtiari, som i dag også kjører metrobuss, enig i. På en måte er han glad for forandringen, men han savner også småsnakket.

– Jeg savner å snakke om været og å høre rare historier. Man får seg venner når man er bussfører, og mange hilser på meg i byen, når de kjenner meg igjen. Da er vi ikke lenger fører og passasjer, men venner.

Klort og utskjelt

Lighterkasteren ble politianmeldt og saken havnet i tingretten. Mannen endte opp med å betale en bot på noen tusen kroner. En hendelse om lag tre år senere, ble derimot henlagt. En 16 år gammel jente kom på bussen og viste en honnørbillett. Bakhtiari tenkte, «Det går greit. Hun er ung» og slapp henne inn. Senere kom hun på bussen nok en gang, med samme honnørbillett, men denne gangen sa han ifra.

– Billetten er ugyldig. Du kan ikke reise med den.

Jenta ble irritert og begynte å diskutere høylytt med ham. Han strakk armen ut for å ta billetten fra henne og kjente plutselig neglene hennes sette seg i underarmen hans.

Jenta fortsatte å skrike og rope etter at han hadde fått fatt på billetten, og ringte familien sin, som ikke lenger etter kom og begynte å skjelle ham ut, på tross av at han kun fulgte bussens regler. Da Bakhtiari fikk nok og varslet politiet, dro de sin vei uten unnskyldning.

Ole Martin Wold

Mistet status

Sint og forskrekket kjørte han videre, men måtte stoppe etter et kvarter. Hendelsen repeterte seg igjen og igjen i hodet og ga ikke slipp. Han stoppet bussen, ringte sjefen og ba om å få dra hjem. Dagen etter ble han sykmeldt. Saken ble anmeldt, men ble til slutt henlagt, fordi jenta var mindreårig.

– Det var helt forferdelig. Jeg følte meg helt håpløs. Hver gang en slik sak blir henlagt, blir statusen til oss vanlige arbeidere lavere i samfunnet. Da får folk et inntrykk av at de kan gjøre hva de vil med oss.

Bakhtiari opplever at det norske samfunnet har tydelige klasseforskjeller, og at yrket som bussfører har mistet sin status og respekt.

– Når jeg blir trakassert, ødelegger det dagen min. Man blir trøtt og trist, og det er slitsomt. Når jeg kommer hjem etter noe slikt har skjedd, merker kona mi det med en gang. Vanligvis er jeg alltid i godt humør og tuller hele tiden. Når sånt skjer, kommer jeg hjem og er sint. Hun prøver å hjelpe, men alt trenger tid. Noen ganger ligger jeg oppe om natta og klarer ikke slutte å tenke. Jeg får søvnproblemer, og det er kanskje en enkel sak for andre, men det går dypt inn på meg.

Han etterlyser at trakassering blir tatt mer på alvor. Hvis det blir en stor sak ville folk begynne å forstå at det ikke nytter å oppføre seg dårlig overfor bussførerne, mener han.

Usikkert omfang

Ole Roger Berg kan ikke si noe sikkert om omfanget av vold og trusler mot bussførere. Det finnes ingen statistikk med konkrete tall. Han slår likevel fast at direkte vold ikke er dagligdags, mens trusler og ukvemsord forekommer oftere. Alvorlige tilfeller av vold anmeldes alltid, men hovedverneombud Harald Sehm sier det er en kjensgjerning i næringen at særlig trusler underrapporteres. Rapportene han har lest viser at billettkontroll fra bussførerne er den største triggeren for trusler.

– Folk prater det av seg på pauserommet eller tror skitkjeft er noe som må følge med jobben, selv om det ikke skal være slik. Arbeidsplassen skal være trygg. Men ansatte må også bidra sjøl gjennom å rapportere, sier Sehm.

Områdesjef for Vy Buss, Kenneth Eidem Bratt, anslår at det ukentlig er hendelser der førere må tåle ukvemsord og trusler, og i noen tilfeller vold. Det siste skjer også mellom passasjerer.

– Vi opplever at det over tid er en negativ utvikling med et økende antall tilfeller av utagerende passasjerer.

Ole Martin Wold

Diskriminerende omtale

Bakhtiari kommer opprinnelig fra Iran og kom til Norge som flyktning. Truslene og trakasseringen er ofte om hans utseende eller hans bakgrunn.

– Noen sier «jævla utlending» og ler og går, som om det er ingenting. For meg sitter det igjen lenge. Det er ikke pent. Jeg har bodd i Norge i 30 år.

Han mener utlendinger og kvinner er de som blir trakassert mest. Når noen klager på førerne, sendes det til AtB, som er kollektivtransporten i Trøndelag. En av disse klagene ligger ferskt i minne til Bakhtiari.

– I selve teksten står jeg beskrevet som «en stor utlending med mullaskjegg». Hvorfor må hun skrive noe sånt? Hvorfor må AtB ta imot en slik klage? Hva har mitt utseende med arbeidet mitt som bussjåfør å gjøre?

Han mener vold ikke bare er et fysisk angrep. Trusler eller trakassering kan være like sårende og skadelig.

– Vold og trakassering er farlig for alle. Både for personen som blir utsatt for det, men også alle som sitter på bussen og ser det skje.

Etter hendelser er det en stor hjelp å snakke med de andre bussførerne, mener Bakhtiari, som også skryter av lederne sine. På tross av de ubehagelige opplevelsene han bærer med seg, er det den beste arbeidsplassen å jobbe på, synes han.

Rasismefri sone

Fagforeningen har merket seg at ekstreme holdninger i samfunnet generelt, som hat mot muslimer, også gjør seg gjeldende mot muslimske bussførere, og gjør dem mer sårbare og utsatte for skjellsord.

– Men vi ser også tilfeller av det motsatte. At kvinner blir tiltalt som «fucking white bitch», sier Berg.

Fagforeningen arbeider for å få med fylket på å erklære byens offentlige kollektive transport som rasismefri sone. Berg har allerede lufta ideen, som blant annet vil inkludere tydelig merking av bussene.

– Fylket som eier bør ta dette ansvaret. Håpet er at nulltoleranse for rasisme skal gjøre det lettere å gripe inn både for førere og passasjerer. Mange tør ikke dette i dag. Planen er å lansere kampanjen i løpet av høsten.

Forebygging og opplæring

Områdesjef Kenneth Eidem Bratt har på sin side ikke inntrykk av at rasisme er et utbredt motiv bak trusler og vold. Han mener truende atferd først og fremst er knyttet til rus og psykisk ustabile mennesker. Et viktig forebyggende tiltak er kursing av ansatte gjennom bruk av VR-teknologi, som er et nytt satsingsområde for Vy.

– Vi har testet det ut og fått gode tilbakemeldinger og vil rulle dette ut for fullt i høst.

Bratt opplyser at det er spilt inn ulike scenarioer som handler om hvordan man kan håndtere konfliktsituasjoner, og forhindre at aggresjon eskalerer.

– Det dreier seg om mental trening, og kunnskap i hva som er smart å gjøre for å roe ned situasjoner og unngå vold, sier Bratt.

Bedre opplæring

Tidligere fantes det kurs som skulle ruste ansatte konfrontert med ranere. Men siden de ikke lenger frakter kontanter i bussen er det blitt uaktuelt.

– I dag er det andre problemstillinger som fordrer andre måter å håndtere ting på, sier Bratt.

Hovedverneombud Harald Sehm mener Vy fortsatt har mye å gå på når det gjelder opplæring i håndtering og forebygging av konfliktadferd.

– Vi har korte, digitale kurs, men føler ikke at de gir god nok kompetanse. Vi ønsker bedre opplæring og fysiske kurs, sier han.

Bratt mener derimot at VR-teknologien er et bedre alternativ.

– Vi veit at læring med VR-teknologi er mye mer effektivt enn læring i klasserom. Dessuten er det mer fleksibelt. Ved usikkerhet og behov for opplæring kan bussføreren ta kurset der og da, vi trenger ikke leie inn en instruktør. Dette har vi stor tro på.

De beste årene

Bakhtiari husker at han som 13 år gammel gutt i Teheran, alltid hadde lyst å være bussfører. Når faren hans tok sin siesta, pleide han å stjele bilnøklene og kjøre seg en tur.

– Noen ganger mobber kona mi meg, for at jeg har guttedrømmen som jobb, sier han og humrer.

Han har aldri vurdert å ta en annen karrierevei. De ti årene han kjørte nattbuss hver kveld, var de beste årene på jobben. Han ser kjærlig tilbake på årene med dans, musikk og fulle ungdommer som inviterte ham med på nachspiel.

– Noen av dem sa: «Bare parker bussen og bli med», sier han og ler en rungende latter.