«Det er ressurssløsing at sykepleiere skal skifte bleier. Mange andre kan gjøre den jobben like godt»

SIDSEL HJELME

sidsel.hjelme@fagbladet.no

Han drømte om å bli fotballproff. Eller forfatter. En kneskade satte stopp for den første drømmen. Trøbbel med dobbeltkonsonantene for den neste. Så skulle han bli psykolog. Så skuespiller. Neste gang forlagsredaktør – en drøm han fulgte helt til hovedfaget i litteratur var fullført. Men ingen av søknadene om jobb i forlag førte fram.

Så satt han der da. Han var blitt alenefar, var arbeidsløs og blakk, så drømmen måtte vike. Johan Mjønes ringte nærmeste sykehjem og spurte om de hadde jobb til ham.

Bare kom ned, så tar vi en prat, sa avdelingslederen.

– Vi snakka sammen i et kvarter. Så trakk han fram en hvit drakt til meg og huka tak i en sykepleier: Kan du vise ham rundt?

– Svusj, så var det rett i jobb. Ingen sjekk av papirer, og ingen erfaring. Bare en norsk mann som ville jobbe i pleien.

FØRSTE DAG PÅ JOBB VAR TØFF
– Jeg skulle stelle en dame som var operert for kreft i underlivet og var veldig dårlig. Det var tidlig på morgenen, det var lukta, det var sårene… Jeg måtte ta telling og sette meg ned.

– Det var brutalt, men jeg rista jeg det av meg. Man venner seg ganske fort til det.

VELTRENT OG SLITEN: – Jeg ble overraska over hvor sliten jeg ble av å gå og løpe fram og tilbake i korridorene på sykehjemmet.

Anita Arntzen

Jobben som pleieassistent på Nordberghjemmet var en perfekt match med livet til den nyklekkede litteraturviteren. Annenhver uke hadde han eneansvar for datteren sin. De andre ukene kunne han jobbe så mye han ville.

Det var en ting med sykehjemsjobben som forundret den veltrente trønderen som hadde spilt fotball hele sitt liv:

– Jeg ble overraska over hvor sliten jeg var. Vi gikk fram og tilbake, fram og tilbake i den lange korridoren, så sprang vi litt innimellom hvis det var alarmer og slikt. Det var en helt annen måte å bevege seg på enn jeg var vant til.

Om kroppen var utkjørt etter en vakt, var hodet i slag. Og han hadde tid.

TIDLIGERE HADDE HAN SETT PÅ TV i tre–fire timer etter at datteren hadde lagt seg klokka sju.

Nå stilte mannen i sofaen seg spørsmålet. Hva vil du? Fra studietida på Blindern hadde pleiemedhjelperen flere romanideer i hodet. Nå skjønte han at romanene kunne bli en realitet om han droppet TVen og brukte kveldene til å skrive.

– Jeg begynte å skrive på min første roman, og så trøkka jeg på.

I fire år jobba han på sykehjem mens han parallelt skrev på debutboka «Terminalhastighet» der hovedtemaet var selvmord.

– Jeg gikk rett på mørket. En kompis jeg hadde gått i klasse med i ni år og i parallell på videregående tok livet sitt da han var 19. Jeg ble veldig forundra over at noen velger å ikke leve og brukte mye tid på å tenke på det. At man er på et så mørkt sted at det ikke er noe håp, at man heller vil dø enn å leve. «Terminalhastighet» handler ikke om ham, men om en person som kunne vært meg på det tidspunktet.

JOHAN MJØNES SIER HAN ER VELSIGNET med et lyst sinn, men at han også hatt tøffere perioder.

– Spesielt da jeg innså at jeg ikke kom til å få jobb i forlag.

Debutboka åpnet en ny verden med nye muligheter. Med royalties fra boken, forfatterstipender og oppdrag som tekstforfatter, kunne han slutte i sykehjemsjobben. Selv om det har vært trangt i perioder, har han siden debutboka utkom i 2009 kunnet leve av forfatterskapet sitt.

– Innimellom har jeg tenkt at det eneste jeg kan bortsett fra å skrive, er å jobbe på sykehjem. Men jeg har kanskje diskvalifisert meg selv nå, med denne boken, sier han med henvisning til høstens roman «Heim» der vi møter hovedpersonen Jørgen Heim,som ligger i en sykehjemsseng og skal dø.

DET TOK NOEN ÅR før han var klar for å bruke sykehjemmet litterært.

– Jeg hadde lyst å skrive om mannskroppen i forfall, og planen min var å skrive det som dikt. Det ble bare rør, jeg skjønte at jeg ikke kunne skrive dikt, at jeg skulle heller skrive en roman om dette. Om en gammel mann som ligger i sykehjemssenga.

I arbeidet med Heim fikk forfatteren god hjelp av en tidligere kollega på Nordberghjemmet. Hun hjalp ham med medisinske detaljer, rapporter, vaktsystemer – og sladdete rapporter fra journalsystemet Gerika. Knappe og nøkterne detaljer fra disse ble også en del av romanen: «Sovet ved tilsyn.» «Mat». «100 ml ernæring.»

Det var tankevekkende å se hvordan pasientenes liv ble komprimert fra virkeligheten til journalen.

– Journalen sier veldig lite om situasjonen og om jobben som gjøres. Om du brukte en halvtime eller fem minutter. Om mat i dette tilfellet er en halv spiseskje.

EN AV PLEIERNE, i boka kalt Kjell, ligner ganske mye på forfatteren selv i rollen som pleieassistent. I det opprinnelige bokmanuset var pleierne og deres arbeidssituasjon viet mye plass. I prosessen fram mot bok ble mesteparten av stoffet som er skrevet fra pleiernes perspektiv strøket. Det var med tungt hjerte Mjønes gikk med på å bruke slettetasten.

– Jeg ville ha mye mer politikk, mye mer om pleiernes strev. Men i ettertid ser jeg at forlaget hadde rett i at mye av dette måtte ut. Det tapper historien om Heim for energi.

Nå er historien i hovedsak fortalt fra Heims perspektiv i sykesenga.

– Hvordan klarte du som 40-åring å gå inn i hodet på en gammel mann?

– Det er det som er kunsten. Diktningen.

– Jeg tror vi mennesker er helt like i de grunnleggende følelsene. Sorg, savn, glede, forelskelse, alle disse tingene her. Hva vi føler glede, sorg eller savn av er forskjellig, men følelsen er lik. Når jeg skulle gå inn i en person som er såpass langt unna meg selv, måtte jeg bare holde tak i mine egne erfaringer. Blåse dem opp, trekke fra eller justere. Og da kommer språket inn. Et språk som kan formidle. Det er det som er vanskelig.

FORFATTERENS POLITISKE ENGASJEMENT for sykehjemssektoren har imidlertid ikke sluknet selv om boken er ute.

– Å jobbe på sykehjem var fint og meningsfullt. Disse jobbene skulle hatt mye høyere status og vært bedre betalt, sier Mjønes og lanserer sin egen løsning på eldrebølgen:

INN I DEBATTEN: – Denne romanen er mitt debattinnlegg. Jeg håper helsefaglige og politiske instanser leser den.

Anita Arntzen

– Militærtjenesten kan være tredelt. Først en ørliten våpenopptrening i tre måneder, så tre måneder med sosialt arbeid før de kan velge forskjellige løsninger på slutten. Jeg tror det er veldig sunt for unge mennesker å jobbe med eldre. Med god opplæring og stramme rutiner tror jeg dette kunne vært en berikelse for begge parter.

– Målet mitt var å vise fram hvordan de ansatte også strever, særlig med tid. Om jeg har en politiske agenda med dette, så er det nettopp å vise at vi trenger flere hender i eldreomsorgen. Vi trenger flere hender som kan ta det grunnleggende stellet. Vi trenger hender som kan ta seg av matinga og være der og prate, så kan de som har medisinskfaglig bakgrunn gjøre den jobben de er utdannet for.

– Det er ressurssløsing at sykepleiere skal skifte bleier. Mange andre kan gjøre den jobben like godt, for eksempel studenter eller soldater.

Johan Mjønes har fått mange spørsmål om å delta mer i debatten om helsevesen, ressurser og bemanning, men så langt har han takket nei.

– Jeg føler at «Heim» er mitt debattinnlegg. Derfor håper jeg at helsefaglige og politiske instanser leser den.

5 kjappe

Hva er en perfekt dag på jobben?
En dag med høy konsentrasjon og få forstyrrelser.

Hva var din første lønnede jobb?
Bortsett fra diverse sommerjobber, var det som skuespiller på Trøndelag Teater.

Hvem bør skjerpe seg?
Politikere som ikke tør, vil eller evner å ta inn over seg at det haster med å få på plass radikale endringer for et mer bærekraftig samfunn.

Hva er ditt beste råd til ungdommen?
Ikke hør på voksne (det er vi som har overlatt oppvasken til dere)!

Hva er typisk norsk?
Strengt tatt tror jeg ikke det er noe som er typisk norsk.