Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

I Kilsund, et par mil utenfor Arendal, ligger et eget sykehjem for personer med utviklingshemming.

Vernepleier Anne Siri Ubostad har jobbet her i tre år. Hun opplever å ha tid til å gi beboerne gode dager også når alderdommen begynner å sette spor. Dette i motsetning til tidligere arbeidsplasser, der hun ofte gikk hjem med dårlig samvittighet.

– Her styrer beboerne sin egen hverdag. De står opp når de ønsker og spiser frokost når det passer. Hvis de har lyst til å gå tur, gjør vi det. Men vi presser ingen, forklarer hun og serverer kaffe på personalrommet.

På den ene veggen er det et vindu med utsikt til felleskjøkkenet – navet i det vesle sykehjemmet med åtte beboere. Rundt et langbord med voksduk sitter ansatte og beboere med kaffe og aviser.

– Et slags samlingspunkt

Helsefagarbeider Maylinn Stølefjell følger i tillegg med på en ipad-lignende skjerm. På den overvåker hun en av beboerne. Han har epilepsi, og når han får anfall, skal riktig prosedyre iverksettes i løpet av ett minutt.

– Jeg blir litt rastløs av å tenke at jeg skal sitte her og se på denne skjermen helt til klokka tre. Men alternativet hadde vært å sitte inne på rommet. Skjermen gir ham faktisk mer privatliv. Og når jeg først sitter her, blir jeg jo et slags samlingspunkt. Beboerne kommer for å prate, forklarer Stølefjell.

Maylinn Stølefjell følger med på en av beboerne via skjerm samtidig som hun blir et samlingspunkt ved kjøkkenbordet.

Erling Slyngstad-Hægeland

En av dem er Leif Egil Aanonsen, som lurer på hvem som kommer på kvelds- og nattevakt. Det har han spurt om mange ganger allerede i dag. «Jeg kan sjekke, men jeg tror du vet det bedre enn meg», sier Stølefjell. Det innrømmer Aanonsen med et smil, og begge ler.

Tor Oddvar Torjussen lurer på om det nærmer seg tid for et av ukas høydepunkter: bingo i Arendal. Det er fortsatt en halvtime til taxien kommer, forklarer Anne Siri Ubostad. Hun foreslår en liten hvil i ventetida. Torjussen tusler inn i leiligheten sin og legger seg på sofaen.

I en av naboleilighetene er Gretha Aase ferdig med frokosten. Med konsentrert blikk kommer hun ut på felleskjøkkenet for å sette glass og tallerken i oppvaskmaskinen.

Beboere og ansatte, som Leif Egil Aanonsen og Amalie Christina Poppe, kjenner hverandre godt.

Erling Slyngstad-Hægeland

Tidlig aldring

Levealderen øker, også for personer med utviklingshemming. Men aldringsprosessen starter tidligere enn hos resten av befolkningen, for noen allerede i 30-åra.

Mange har levd med helseplager hele livet, og kommunikasjonsvansker og feiltolkning av symptomer kan føre til at aldersrelatert sykdom ikke oppdages, skriver Ellen Melbye Langballe og Lene Kristiansen ved Nasjonalt senter for aldring og helse i en artikkel på naku.no.

Dårlig syn og hørsel er vanlig blant utviklingshemmede, og sansene svekkes tidligere i livet enn hos andre. Diabetes, infeksjoner og muskel- og skjelettplager er utbredt.

Funksjonsfall og sykdom forårsaket av aldring kan forsterke plager knyttet til utviklingshemmingen, noe som igjen påvirker behovet for bistand i hverdagen.

– Ulike syndromer endrer karakter gjennom livet. Personer med Downs syndrom har for eksempel langt større risiko for å utvikle demens, og det anbefales å følge med på det allerede fra 35-årsalderen, sier vernepleier Anne Siri Ubostad.

• Personer med utviklingshemning eldes tidligere: – Noen bør bli pensjonist i 40-årsalderen

Flere stillinger

Nok personale og riktig kompetanse er helt avgjørende for å gi personer med utviklingshemming gode dager også når alderdommen melder seg, helt uavhengig av alder, mener hun.

Her på sykehjemmet er det stort spenn i både alder og funksjonsnivå. I fjor ble det bygd to nye leiligheter til to nye beboere.

Det siste året har vært krevende, og både avvik og sykmeldinger har økt. Nå har personalet blitt hørt, og det er opprettet nye stillinger.

Grunnbemanningen er fem på dag og kveld og to på natt.

De ansatte svarer på uendelig mange spørsmål i løpet av en vakt. Beboerne har behov for å skaffe seg kontroll over hverdagen. De ser på bildene av de ansatte på veggen, vet hvem som har fri og hvem som jobber. De teller ned til jul, bursdag, bingo, grøtfest, sommerfest og andre høydepunkter.

– Det er utrolig viktig å ha tid. Hvis ikke eskalerer det fort med uro og utagering, sier Maylinn Stølefjell.

Hun har jobbet her siden sykehjemmet ble åpnet i 2013 og har opplevd at flere av beboerne har blomstret opp etter at de kom hit.

Gretha Aase (.t.v.) liker å gå korte turer i området rundt sykehjemmet, her med Amalie Christina Poppe. Erling Slyngstad-Hægeland

Erling Slyngstad-Hægeland

Økt risiko

Gretha Aase har trukket seg tilbake til leiligheten sin. Hun sitter med beina krøllet opp i sofaen.

Ved siden av seg har hun en plastbalje med ukeblader. Hun har nappet sidene ut og revet dem i to, og nå putter hun en og en papirbit i en makuleringsmaskin mens hun stiller spørsmål til vernepleier Anne Siri Ubostad. Hun vil vite hvor den ene og den andre er, om de ansatte skal hjem etterpå, og hva med gjestene fra Fontene, skal de også hjem seinere?

– Å rive og makulere blader er en aktivitet hun liker, noe som gir henne ro, forklarer Ubostad når vi er ute på gangen igjen.

– Beboerne har også en psykisk helse og behov for å dempe angst. Noen av dem har mye bagasje fra de store institusjonenes tid. De har opplevd litt av hvert, sier Ubostad.

Det finnes få studier om eldre utviklingshemmede og psykisk helse, men den begrensede forskningen som finnes, tyder på økt risiko for depresjon, angst og andre psykiske sykdommer i eldre år.

Gretha Aase liker å makulere magasiner. – Det hender jeg tar med Fontene til henne når det er ferdig lest, sier vernepleier Anne Siri Ubostad.

Erling Slyngstad-Hægeland

– Meningsfulle liv

Sentralinstitusjonene ble nedlagt under ansvarsreformen tidlig på 90-tallet. Da skulle alle utviklingshemmede flytte tilbake til sin hjemkommune. De fleste bor i bofellesskap livet ut. Men Arendal og noen få andre kommuner har altså funnet det nødvendig med et eget sykehjem.

Det handler mye om somatisk helse, utfordringer med aldring og tilgangen på riktig kompetanse, forklarer Bente Fidje.

Hun er vernepleier og hovedtillitsvalgt for FO i Arendal kommune, men akkurat nå har hun permisjon fra vervet og er konstituert leder på Flosta.

– Som sykehjem har vi tilsynslege som kommer hit en gang i uka, og som vi kan kontakte når som helst ved behov, sier Fidje.

Med vernepleiere, sykepleiere og helsefagarbeidere i personalgruppa er hun trygg på at de gir faglig gode tjenester og at beboerne har det bedre her enn de ville hatt på et ordinært sykehjem.

– Vi jobber målrettet miljøterapeutisk. Vi ønsker å gi beboerne gode og meningsfulle liv. Alt handler om det, sier Fidje.

Tor Oddvar Torjussen er på vei til et av ukas høydepunkter, bingo i Arendal.

Erling Slyngstad-Hægeland

– Veldig godt arbeidsmiljø

Hun roser de ansatte for å kjenne beboerne godt og bruke humor når dagene iblant blir krevende både fysisk og psykisk.

– Du er ikke bekymret for at åtte beboere sammen er ganske mange og at det blir litt som en institusjon?

– Nei, det er ikke bare antallet som teller. Det avhenger av hva du klarer å legge til rette for. Når det er flere beboere, er det også større sjanse for at de finner noen de har noe til felles med. Og det er lettere å rekruttere ansatte til et litt større fagmiljø, sier Fidje.

Det siste har likevel vist seg vanskelig nok. Særlig vernepleiere og sykepleiere er vanskelige å få tak i. Flosta ligger avsides til, og det kan nok hindre noen mulige søkere, spekuleres det rundt langbordet på felleskjøkkenet.

– Vi lyser ut på nytt nå og håper på napp. Heldigvis er det sånn at de som begynner her, blir, sier Fidje.

– Vi får ikke gjort noe med at vi ligger langt fra alt, men vi kan lokke med et veldig godt arbeidsmiljø, sier Stølefjell.

– Ja, og så blir vi veldig glad i beboerne, supplerer Ubostad.

Hun snur seg mot beboer Leif Egil Aanonsen og forsikrer med et smil: «Anne Linn kommer i natt, ja».

Erling Slyngstad-Hægeland