Einar (56) ble oppsagt på grunn av helseproblemer, men knuste sykehuset på alle punkter i retten. Likevel anker de dommen

Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

Helt nederst, under sju etasjer med korridorer og pasientrom, bak en blå garasjeport, finner du varemottaket ved Sykehuset i Vestfold. Her, mellom stålskap og posthyller, traller, trucker og gode kollegaer, finner du også Einar Braaten (56). Hit til «hub’en», som varemottaket kalles, kommer han hver dag klokka 09, selv om han egentlig ikke begynner på jobb før 11.

– Ja, jeg synes det er greit å komme i gang tidlig, sier Braaten.

Glad i jobben: Fem dager i uka går Einar Braaten på jobb i «hub'en» på Sykehuset i Vestfold. Han trives blant kollegene og føler at han stadig lærer noe nytt. Han vil helst ikke tenke på at arbeidsgiveren ønsker å bli kvitt ham. Til venstre: Geir Tollefsen, Fagforbundets hovedtillitsvalgte ved sykehuset.

Anita Arntzen

Ufør arbeidskraft

Einar Braaten hadde egentlig ikke trengt å jobbe. Diabetes-sykdommen han har hatt siden han var seks år, har gjort hverdagen utfordrende: Han blir fort sliten og håndterer ikke tunge løft eller tidspress.

I 2002 ble han innvilget 100 prosent uførepensjon. Siden 2009 har likevel arbeidsplassen i hub’en vært en bærebjelke i livet hans, og Braaten har vært blant de 25 prosentene med uføretrygdede som får anledning til å bidra til fellesskapet med sin arbeidsinnsats.

– Historien om hvordan det ble sånn, er egentlig ganske morsom, sier Braaten og forteller at han i 2009 var både arbeidsledig og pasient.

– En dag da jeg skulle hente deler til insulinpumpa på sykehuset, spurte seksjonslederen på sentrallageret om jeg kunne tenke meg å «gjørra litt» der. Og det kunne jeg jo.

• Frank Roald banka kommunen i retten: – Mange folk har takka meg

Fast sjåfør

Han begynte i det små, som tilkallingsvikar ved behov, med å plukke og pakke varer, trille skap og levere ut forbruksmateriell til pleierne på de ulike avdelingene på sykehuset.

– De kalte meg poteten, for jeg kunne brukes til det meste.

I flere år jobbet Braaten mellom 50 og 70 prosent med ulike lager- og sjåføroppgaver. I 2017 krevde Fagforbundet at han fikk 50 prosent fast stilling. Arbeidsgiver hadde ingen innsigelser. Ganske snart var han fast sjåfør med egen rute.

Et halvt år etter at han fikk fast jobb avdekket en synstest at diabetesen hadde redusert Braatens syn til 30 prosent på det ene øyet og null sidesyn. Å levere inn sertifikatet var hardt for en mann som betegner seg selv som «lettere autofil» og elsket jobben som sjåfør.

Kort tid etter ble Braaten innkalt til et møte med ledelsen for å drøfte mulighetene for tilrettelegging eller omplassering til annet arbeid.

I ansettelseskontrakten hadde det stått at han måtte regne med «endring av arbeidssted, arbeidsoppgaver, arbeidstidsplaner og ansvarsområde ved behov.» Nå slet sykehuset med å finne andre løsninger. Referatene fra møter utover våren forteller at sykehuset mente hovedutfordringen lå i krysningspunktet mellom helseutfordringer, manglende kompetanse og «krav om effektivisering av driften».

Samme høst kartla og loggførte arbeidsgiveren Einar Braatens effektivitet når det gjaldt pakkelevering. Ingen andre ble testet. Einar «strøk», både på fart og volum.

Det resulterte i oppsigelse.

I siste lita fikk Fagforbundets hovedtillitsvalgte Geir Tollefsen med seg sykehusledelsen på at Braaten skulle få prøve seg som serviceportør. En serviceportør håndterer blant annet avfall og skittentøy, i tillegg til å levere utstyr til ulike avdelinger på sykehuset. Det er en fysisk tung jobb. Braaten var utslitt etter ni dager, og oppsigelsen var et faktum.

I første linje heter det: «Oppsigelsen er gitt på grunn av arbeidstakers forhold.» Noen setninger lenger ned kommer utdypingen: «Du har flere samtidige og reelle helsebegrensninger og er ufaglært.»

RETT I KJELLEREN: – Jeg turte ikke å glede meg over seieren, for jeg visste at de kunne anke helt til siste øyeblikk, sier Einar Braaten. Han fikk rett.

Anita Arntzen

Beskyttet av loven

I Norge har vi et lovverk som skal beskytte oss mot å miste jobben som følge av langvarig sykdom, funksjonsnedsettelser eller andre helseutfordringer. Arbeidsmiljøloven og diskrimineringsloven pålegger arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplass og -oppgaver for arbeidstakere med redusert arbeidsevne så langt det er mulig.

Ifølge Arbeidstilsynet kontrollerer de sjelden om tilretteleggingsplikten følges opp av arbeidsgiver. I de tilsynene der dette har vært kontrollert, er det funnet relativt få brudd på arbeidsmiljølovens krav om tilrettelegging.

– I dette tilfellet har arbeidsgiver gjort mye, men ikke nok, sier Fagforbundets hovedtillitsvalgte Geir Tollefsen ved Sykehuset i Vestfold.

Han forteller at sykehuset kom med flere forslag til oppgaver som Braaten forsøkte seg på, men som ble for krevende for helsa hans. Ifølge Tollefsen ble forslagene fra Braaten selv og fagforeningen stort sett avvist.

– Pakkeombæringen, for eksempel, som Einar har utført i mange år, uten at noen har klaget, hevdet de at var en midlertidig oppgave som skulle utgå, forteller Tollefsen.

Fagforening hadde flere ideer

– Plukking og pakking av varer på det nye, eksterne lageret, som vi mente ville passe Einar aller best, fikk vi aldri prøvd ut. De mente det ville bli for tungt for ham, og påpekte også at han ikke hadde fagbrev. Sykehuset vil jo i stadig større grad ha fagutdanna personell. De foreslo at han skulle ta fagbrev, men for en mann i Einars alder og med hans helseutfordringer, er det ikke bare-bare å sette seg på skolebenken. Dessuten koster det penger, og det kom ingen tilbud om økonomisk støtte.

Tollefsen understreker at dialogen med sykehusledelsen har vært og er god, men at fagforeningen og ledelsen er dypt uenige om hvordan utfordringene rundt Einar Braatens arbeidsforhold burde løses.

– Vi har en IA-avtale. Den handler om å ta vare på arbeidstakere med begrensninger, ikke støte dem ut. Vi mener sykehuset har plass til Einar.

Med Fagforbundet i ryggen gikk Einar Braaten til søksmål mot sykehuset for usaklig oppsigelse. Det ble rettssak, og i april i år kom dommen.

Full seier

Tønsberg tingrett ga Braaten og Fagforbundet fullt medhold på alle punkter. Det ble fremhevet at sykehuset verken hadde kartlagt helse, reell arbeidsevne eller relevante hjelpemidler godt nok. Retten mente dessuten at sykehuset kunne ha forsøkt å tilrettelegge arbeidsforholdet med alternative arbeidstidsordninger. Til slutt pekte de på Braatens 12 år lange tilknytning og arbeidsplassens betydning som sosial arena i livet hans.

Braaten ble tilkjent 50 000 kroner i erstatning for ikke-økonomisk tap, som følge av belastningen saken har vært for ham.

« … har aldri tidligere fått advarsler eller kritikk for det arbeidet han har gjort, og begrunnelsen for oppsigelsen kan ikke knyttes til forhold som () kan bebreides for. Oppsigelsen fremstår som et resultat av mangelfulle og utilstrekkelige vurderinger.» (Tønsberg tingrett 08.04.2021.)

– Jeg turte ikke å glede meg over seieren, for jeg visste at de kunne anke helt til siste øyeblikk, sier Braaten.

Han fikk rett.

I anken til Agder lagmannsrett, som ble levert før sommeren, ber Sykehuset i Vestfold om at oppsigelsen av Einar Braaten må anses som gyldig, og at de skal slippe å betale erstatning på 50 000 kroner.

– Jeg gikk rett i kjelleren, sier Braaten.

Fagbladet har forelagt Sykehuset i Vestfold kritikken som rettes mot dem og bedt om et intervju eller en kommentar til Braatens sak. HR-direktør Bente Krauss skriver i en epost at de ikke vil kommentere en pågående rettstvist, uten rettskraftig dom.

Etter å ha blitt forelagt uttalelsene fra Braaten og hans representanter, velger Krauss likevel å utdype sykehusets syn på tilretteleggingsplikten, uten å kommentere Braatens sak direkte. Se egen undersak:

{u1}

Mens arbeidsgiver har plikt til å tilrettelegge for en ansatt med redusert arbeidsevne, har arbeidstaker plikt til å samarbeide for å finne en løsning. Braaten takket nei, både til jobb som matvert, kjøkkenassistent og renholder.

– Kunne du strukket deg lenger for å få til en løsning?

– Jeg synes jeg strakk meg langt. Kroppen min er dessverre ikke så sterk, sier Braaten.

– Dette handler også om sosiale behov og arbeidsmiljø, sier Fagforbundets Geir Tollefsen.

– Det er viktig for Einar å være i et miljø han kjenner, hvor han føler seg trygg og kan hente påfyll og inspirasjon. Stillingen han ble tilbudt som kjøkkenassistent, var for eksempel uten kolleger, sier Tollefsen.

Trend

– For å bruke hverdagsspråk: Det er mange kyniske arbeidsgivere der ute, sier advokat Anne-Gry Rønning-Aaby, Einar Braatens prosessfullmektig.

De siste åra har hun og hennes kolleger i Fagforbundet sett en betydelig økning i oppsigelsessaker med utspring i helsemessige forhold.

– Flere av mine siste saker i lagmannsretten har handlet om oppsigelse på grunn av sykdom eller nedsatt funksjonsevne. Disse sakene er en del av en trend, hvor arbeidsgivere i stadig større grad lar seg styre av økonomi og måltall, sier hun.

– Det mest overraskende er at offentlig sektor ikke er det spøtt bedre enn privat. Personlig synes jeg det er enklere å forstå at et privat firma med ti ansatte og stramme budsjetter sliter med individuell tilrettelegging, enn at en virksomhet i offentlig sektor gjør det. Offentlige virksomheter finansieres over statsbudsjettet, de har ofte tusenvis av ansatte og dermed gode muligheter for tilrettelegging, sier Rønning-Aaby.

Dette går ut over de mest sårbare i arbeidslivet, mener hun.

– Dessverre er sykehusene våre også styrt på en måte som til stadighet pålegger dem å spare. Når de står i fare for ikke å nå sine økonomiske mål, ser lederne seg rundt etter steder å kutte. Da ryker målsettinger om inkluderende arbeidsliv og å hindre utstøting. Hvem står da mest laglig til for hogg? Jo, den med redusert funksjonsevne. Dette er etter vår oppfatning i strid med arbeidsmiljølovens vernebestemmelser og målsetting om inkluderende arbeidsliv.

Engasjert: Fagforbundets advokat Anne Gry Rønning-Aaby mener Einar Braatens sak er et eksempel på en trend. En trend hvor også offentlige arbeidsgivere lar økonomien styre i for stor grad og glemmer at de har et samfunnsansvar.

Per Flakstad

Saken til Braaten har engasjert Rønning-Aaby sterkt:

– Her har du en voksen mann som har kommet seg ut i arbeidslivet etter å ha vært hundre prosent ufør i mange år. Han finner seg godt til rette på arbeidsplassen, både med kolleger og arbeidsoppgaver og jobber ved sykehuset i 12 år, i stadig økende stillingsbrøk. Så må han levere inn lappen på grunn av helsa, og da sier de ham opp. Jeg synes det er brutalt, sier hun og fortsetter:

– Store, offentlige virksomheter burde gå foran og vise hva som kjennetegner et anstendig arbeidsliv. Om du har funksjonsnedsettelser, hull i CV eller nakke- og ryggproblemer etter år med tunge løft, er det fortsatt mange oppgaver du kan utføre i en offentlig eller kommunal virksomhet. Hvis det er vilje, så er det plass.

{s2}

Mange føler seg presset ut

Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke ført statistikk over henvendelser fra folk som mener seg presset ut av jobb av helsemessige årsaker eller manglende vilje til individuell tilrettelegging fra arbeidsgiver. Likevel er de godt kjent med problemstillingene i Braatens sak:

– Funksjonsnedsettelse er et av de diskrimineringsgrunnlagene vi får flest henvendelser om, og mange av henvendelsene handler om individuell tilrettelegging på arbeidsplassen, sier likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm.

– Flere av de som kontakter oss forteller at de er sykmeldt, føler seg presset til å si opp eller har blitt sagt opp fra stillingen sin, fordi de ikke får tilrettelegging de mener de har krav på.

Mange henvendelser: Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm får mange henvendelser fra syke arbeidstakere som føler seg presset ut av jobben.

Lise Åserud / NTB

Bjurstrøm tror ikke arbeidsgivere diskriminerer med vilje, men mistenker at mange har for dårlig kjennskap til likestillings- og diskrimineringsloven. I et intervju med FriFagbevegelse i juni sa den tidligere arbeidsministeren at det kan virke som om særlig §22, den såkalte tilretteleggingsbestemmelsen, er lite kjent. Der heter det blant annet:

«Arbeidstakere og arbeidssøkere med funksjonsnedsettelse har rett til egnet individuell tilrettelegging av ansettelsesprosess, arbeidsplass og arbeidsoppgaver, for å sikre at de kan få eller beholde arbeid, ha tilgang til opplæring og annen kompetanseutvikling samt utføre og ha mulighet til fremgang i arbeidet, på lik linje med andre. (…)».

– Mange arbeidsgivere blander nedsatt funksjonsevne med nedsatt arbeidsevne. De må isteden bli bevisst hva arbeidstakeren deres trenger for å kunne jobbe, sa Bjurstrøm.

Tøft - både for ledere og ansatte

Sosiolog og forsker Robert Salomon ved Arbeidsforskningsinstituttet tror det er store variasjoner i hvor langt arbeidsgivere strekker seg i tilrettelegging av arbeidsplassen. Videre tror han det har liten betydning om virksomheten er privat eller offentlig.

– Vi har fått et hardere arbeidsliv med mer målstyring og høyere krav til produktivitet, både offentlig og privat. Det er tøft, ikke bare for ansatte, men også for ledere. Mange arbeidsgivere føler nok at disse kravene gjør det vanskelig å beholde arbeidstakere som ikke helt mestrer arbeidsoppgaver og arbeidstempo på grunn av sykdom eller utilstrekkelighet. Mulighetene for tilrettelegging vil ofte være større i større virksomheter, samtidig har jeg et klart inntrykk av at det var enklere å få til tidligere, da arbeidslivet holdt lavere tempo og systemene hadde mer slakk. Men fortsatt finnes det bedrifter som for eksempel Stormberg, som faktisk satser på å ansette en del som sliter i arbeidsmarkedet.

{s1}

– Har offentlige arbeidsplasser et større samfunnsansvar og bør strekke seg lenger for å holde folk i arbeid?

– Teoretisk kan trygdeytelsene i noen tilfeller utgjøre en større kostnad for staten enn å holde folk i arbeid gjennom subsidiering. Problemet er at stor grad av økonomisk tilrettelegging vil kunne oppfattes som subsidiering, sier Salomon.

Han minner om at diskusjonen har vært oppe når det gjelder attføringsbedrifter, det vil si bedrifter som sysselsetter mennesker med ulike former for yrkeshemninger med sikte på å få dem tilbake i jobb.

– I tillegg til arbeidstrening driver disse bedriftene ulike former for konkurrerende forretningsvirksomhet. Da vil private aktører kunne hevde at det blir en urettferdig konkurranse. Jeg ser likevel ikke bort fra at samfunnet kunne tjent på å ha større slakk og plass til de som ikke jobber så fort. Kanskje var arbeidslivet sunnere for alle, den gangen det var plass til flere som slet litt?

Salomon ser heller ikke bort fra at regelverket knyttet til sykefravær kan legge til rette for at langtidssyke presses ut av arbeidslivet. Loven verner en arbeidstaker som er borte fra jobb på grunn av ulykke eller sykdom mot oppsigelse i ett år. Dersom arbeidstaker har vært syk i mer enn ett år, gjelder vanlige regler om saklig grunn til oppsigelse. Sykdom kan da under særlige forutsetninger være en saklig grunn til oppsigelse. Arbeidsgiver må i så fall dokumentere at tilrettelegging, omplassering og annet har vært vurdert.

– Ofte tar det lengre tid enn et år å komme seg på beina etter alvorlig sykdom, likevel kan det etter bare et år være over og ut og strake veien mot attføring og uføretrygd. Kanskje kommer arbeidsavklaringspengene for tidlig? Kanskje åpner regelverket for å la arbeidsgiver utnytte situasjonen?

Slitne ansatte

Etter tolv år som tillitsvalgt for Fagforbundet ved Sykehuset i Vestfold er Geir Tollefsen ikke i tvil om at tilværelsen er blitt tøffere, både for ansatte med og uten helseutfordringer.

– Vi er et av landets best drevne sykehus, men det har sin pris. Økonomien tar stor plass og gir lite rom for tilrettelegging. Som tillitsvalgt merker jeg at det sliter på folk, og når folk blir slitne oppstår det lettere konflikt. Et offentlig sykehus bør være en foregangsbedrift og et utstillingsvindu når det kommer til å ta vare på og romme alle arbeidstakere.

– Hva har vært mest utfordrende med Einar Braatens sak?

Viktig støtte: For Einar Braaten har støtten fra tillitsvalgt og kollega Geir Tollefsen vært avgjørende. Det er den fortsatt, for kampen for å beholde jobben er ikke over.

Anita Arntzen

– Å oppleve at arbeidsgiver ikke tar bedre vare på sine ansatte.

På skolebenken

Agder lagmannsrett har ennå ikke berammet ankesaken, som vil avgjøre om Einar Braaten kan fortsette å jobbe på Sykehuset i Vestfold. I mellomtida går han på jobb som vanlig, hver eneste dag.

– Så lenge jeg har Geir og kollegene er det levelig, sier han.

Og avslører at han har brukt årets fem sommerferieuker godt.

– Jeg har sittet hjemme på terrassen og tenkt mesteparten av tida. Etter hvert tenkte jeg nesten bare på det med fagbrev. Noen fortalte at det var mulig å ta fagbrev som logistikkoperatør gratis gjennom Fønix (kompetansebedrift som blant annet jobber med arbeidstakere som er i fare for å falle ut av arbeidslivet, red.anm.). Da bestemte jeg meg. Første dag på skolebenken var tirsdag i forrige uke. 25. november tar jeg eksamen.

– Tar ansvaret på største alvor

HR-direktør Bente Krauss skriver i en epost at de ikke vil kommentere en pågående rettstvist, uten rettskraftig dom, men utdyper sykehusets syn på tilretteleggingsplikten slik:

«Kjerneoppgaven for et sykehus er å levere spesialisthelsetjenester av god kvalitet til befolkningen. For å få det til må sykehuset være en god arbeidsgiver for en rekke kompetente medarbeidere. Som ledd i det har sykehuset et ansvar for- og plikt til - å tilrettelegge for medarbeidere som av helsemessige grunner ikke lenger kan stå i jobben. Denne plikten er omfattende, men ikke absolutt.»

Hun legger vekt på at sykehuset strekker seg langt i slike saker, men at loven også sier det er en grense for hvor langt arbeidsgiver må gå.

«Et tilretteleggingsbehov for enkeltmedarbeidere må undergis en særskilt vurdering i hvert enkelt tilfelle, og arbeidsgiver skal tilrettelegge 'så langt det er mulig' i henhold til arbeidsmiljøloven. Der tilrettelegging tilbake til opprinnelig stilling ikke er mulig, vurderes også omplassering til annen ledig stilling. Dette ansvaret tar SiV på største alvor, og driver utstrakt tilrettelegging i svært mange enkeltsaker. Sykehuset har et helhetlig ansvar og søker å fylle det på best mulig måte.»

Sykehusdirektør Bente Krauss.

Sykehuset i Vestfold