Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

– Inkluderende arbeidsliv er en illusjon. Einar måles mot funksjonsfriske, og det mener lagmannsretten er greit, sier Fagforbundets advokat Anne-Gry Rønning-Aaby.

Hun er svært skuffet over at Agder lagmannsrett mener Sykehuset i Vestfold (SiV) hadde både legitim og tungtveiende grunn til å si opp Einar Braaten i 2020.

– Dette innebærer et brutalisert arbeidsliv uten plass til de som ikke løper like fort lenger. Dette er en trist dom, sier advokaten.

Skuffet: Fagforbundets advokat Anne-Gry Rønning-Aaby er skuffet over Agder lagmannsretts avgjørelse, som fører til at Einar Braaten mister jobben etter 12 år.

Rønnaug Jarlsbo

Uønsket

Fagbladet skrev i fjor sommer om Einar Braaten, som til tross for 100 prosent uførhet på grunn av diabetessykdom, har jobbet ved Sykehuset i Vestfold siden 2009 og hatt fast 50 prosent stilling som sjåfør siden 2017. Det har han stortrives med.

Problemene begynte etter et trafikkuhell i 2018. Da ble det avdekket at han hadde svært dårlig syn og ikke kunne fortsette som sjåfør. Braaten ville gjerne fortsette å være tilknyttet logistikkavdelingen, hvor han trivdes og mente han mestret arbeidsoppgavene.

– De kalte meg poteten, for jeg kunne brukes til det meste, sa han om sin rolle i den såkalte «huben».

Sykehuset ville imidlertid finne nye oppgaver til ham.

Vanskelig å omplassere

I ansettelseskontrakten sto det at han måtte regne med «endring av arbeidssted, arbeidsoppgaver, arbeidstidsplaner og ansvarsområde ved behov.» Nå slet sykehuset med å finne plass til Braaten. Møtereferater forteller at sykehuset mente hovedutfordringen lå i krysningspunktet mellom helseutfordringer, manglende kompetanse og «krav om effektivisering av driften».

Etter å ha kartlagt og loggført Braatens effektivitet når det gjaldt pakkelevering, konkluderte arbeidsgiveren med at han «strøk», både på fart og volum.

Einar Braaten fikk oppsigelse.

Uløselig

I siste lita fikk Fagforbundets hovedtillitsvalgte Geir Tollefsen med seg sykehusledelsen på at Braaten skulle få prøve seg som serviceportør. Etter få dager viste det seg at jobben ble for tung. Sykehuset tilbød ham flere andre stillinger, men Braaten mente at helsa gjorde disse uaktuelle.

Det ble snart klart at fagforeningen og sykehusledelsen var uenige om hvordan utfordringene rundt arbeidsforholdet burde løses.

– Vi har en IA-avtale. Den handler om å ta vare på arbeidstakere med begrensninger, ikke støte dem ut. Vi mener sykehuset har plass til Einar, sa Tollefsen.

Med Fagforbundet i ryggen gikk Einar Braaten til søksmål mot sykehuset for usaklig oppsigelse.

Seier

Tønsberg tingrett ga i april 2021 Braaten og Fagforbundet medhold på alle punkter.

Tilretteleggingsplikten var et sentralt punkt i dommen. Arbeidsmiljøloven og diskrimineringsloven pålegger arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplass og -oppgaver for arbeidstakere med redusert arbeidsevne så langt det er mulig.

Dommen påpekte at sykehuset verken hadde kartlagt helse, reell arbeidsevne eller relevante hjelpemidler godt nok. Retten mente dessuten at sykehuset kunne ha forsøkt å tilrettelegge arbeidsforholdet med alternative arbeidstidsordninger. Til slutt pekte de på Braatens 12 år lange tilknytning og arbeidsplassens betydning som sosial arena i livet hans.

– Jeg turte ikke å glede meg over seieren, for jeg visste at de kunne anke helt til siste øyeblikk, sa Braaten til Fagbladet.

Han fikk rett.

Kynisk

I anken til Agder lagmannsrett, som ble levert før sommeren i fjor, ba Sykehuset i Vestfold om at oppsigelsen av Einar Braaten måtte anses som gyldig.

Advokat Anne-Gry Rønning-Aaby kalte motparten kynisk. Hun mente det var spesielt oppsiktsvekkende at en offentlig virksomhet går så langt for å bli kvitt en arbeidstaker med helseutfordringer.

– Disse sakene er en del av en trend, hvor arbeidsgivere i stadig større grad lar seg styre av økonomi og måltall. Det mest overraskende er at offentlig sektor ikke er det spøtt bedre enn privat. Offentlige virksomheter finansieres over statsbudsjettet, de har ofte tusenvis av ansatte og dermed gode muligheter for tilrettelegging, sa Rønning-Aaby den gangen.

Nå har Agder lagmannsrett enstemmig slått fast at Sentralsykehuset i Vestfold har strukket seg langt nok for at Einar Braaten kunne fortsette i jobb.

Dommen peker blant annet på at Braaten ble tilbudt jobber som matvert, kjøkkenassistent, serviceportør og renholder. Men at han med ett unntak – serviceportør – avslo.

God nok tilrettelegging

Kartleggingen arbeidsgiveren gjorde i 2019 viste at Braaten klarte å yte halvparten av en «normalarbeidstaker».

Lagmannsretten mener det ikke kan tas hensyn til at helsa ble et hinder for Braaten i å klare arbeidsoppgavene han ble tilbudt, men at han måtte tåle å sammenlignes med en «normalarbeidstaker».

«Etter lagmannsrettens oppfatning er det fremført bevis for at SiV gjorde det man med rimelighet kan forlange av arbeidsgiveren for å legge til rette for å finne annet passende arbeid for Braaten.

Lagmannsretten viser videre til at Braaten, med unntak av utprøvingen av stilling som serviceportør, ved alle anledninger har stilt seg kategorisk avvisende til arbeid med noen andre funksjoner enn lagerarbeid. Dette har i vesentlig grad vanskeliggjort arbeidsgivers tilrettelegging for annet passende arbeid. Lagmannsrettens vurdering er at SiV så langt mulig har gjort hva som kan kreves for å tilby Braaten alternative arbeidsoppgaver innenfor rammene av hans kompetanse og helsemessige begrensninger.»

Trist

Mens arbeidsgiver har plikt til å tilrettelegge for en ansatt med redusert arbeidsevne, har arbeidstaker plikt til å samarbeide for å finne en løsning.

Braaten har mellom de to rettssakene bestått den teoretiske fagprøven for logistikk.

Planen var at den praktiske prøven skulle avlegges i april. Dette er ikke hensyntatt i dommen.

Advokat Rønning-Aaby forteller at klienten hennes naturlig nok er både skuffet og lei seg og synes det er vanskelig

– Han synes det er vanskelig å forstå hvorfor det ikke lenger er behov for ham, forteller advokaten og legger til:

– Einar Braaten mister jobben etter 12 år på grunn av synshemming og diabetes. Hans funksjonsnedsettelse og behov for pauser gjør at han ikke jobber like fort som friske kollegaer, og dermed mener lagmannsretten arbeidsprestasjonene ligger så mye under kollegaer at han må ut.