Etterutdanning: Dette grisehjertet skal hjelpe ambulansearbeidere å redde flere liv

MARTE BJERKE

marte.bjerke@fagbladet.no

Renée Riksvold fra Hallingdal graver pekefingeren inn i et grisehjerte.

– Hvor har vi aortaklaffen?

Hun kikker konsentrert ut i lufta før hun utbryter:

– Der!

{o}

Ida Christin Foss

Tegnede plansjer og latinske ord blir blodfattige i møte med innsiden av en virkelig kropp.

{/o}

Selv erfarne ambulansearbeidere slutter ikke å la seg fascinere over organene som ligger foran dem i et klasserom på Fagskolen i Vikens studiested i Fredrikstad. 

Hva kan du om kroppen? Ta vår quiz!

Fullt studium med venteliste

På etterutdanninga «Avansert prehospital kompetanse» er erfaring en forutsetning.

HENGE MED: Renée Riksvold (t.v.) og kollegene videreutdanner seg for å henge med på stadig nye krav. Hun tror framtida vil kreve at minst en av makkerne på ambulansen har videreutdanning. Her med kollegene Charlotte Mythe (t.h.) og Ann Kristin Børøy.

Ida Christin Foss

Her må studentene ha minimum tre års fartstid i yrket for å få plass (se mer om studiet i faktaboks).

Og plassene er det rift om – studiet har vært fulltegna med venteliste siden oppstarten høsten 2021.

I går var denne klassen på anatomisk institutt i Oslo for å se en menneskekropp fra innsiden.

Ida Christin Foss

Denne dagen midt i november skal de studere, skjære og kjenne på en gris som anatomisk er svært lik mennesket.

Men hvorfor i all verden er dette så viktig for en som skal «fikse biffen» fra utsiden?

– Det hjelper til å forstå anatomien bedre, sier Lars Fidjestøl fra Modum.

– Og så er det lettere å lære navnene på ting når man ser dem i praksis, men akkurat det er mer en bieffekt. Det viktigste er å prøve å forstå.

SAMARBEID: Lars Fidjestøl og Malene Velstabråten fra Modum var en gang konkurrenter i NM i ambulansefag. Nå er de kolleger og makkere.

Ida Christin Foss

Fidjestøl er nesten like erfaren som Renée Riksvold.

Han drev med «betong og skikjøring» da han gikk praksisveien inn i yrket for rundt 16 år siden.

Tidlig i karrieren konkurrerte han i NM i ambulansefag mot hun som nå er makker og står på andre siden av bordet. 

– Den grisen her blir jo kjendis, den, kommenterer Malene Velstabråten tørt og titter opp på fotografen.

Der alvoret er stort, sitter også humoren løst.

– Viktig med doktorgrad i ambulansefag

Kollegene er enige om at ambulansefaget stadig er i endring.

– For et par uker siden fikk vi vår første doktorgrad i ambulansefag gjennomført av en med bakgrunn som ambulansearbeider, sier Fidjestøl.

Det at faget er kommet inn i toppsjiktet av akademia, er viktig, mener han.

– Vi får etter hvert forskning retta direkte mot ambulansefaget. Det er veldig verdifullt.

– Fram til nå har vi basert oss på forskning gjennom andre yrkesgruppers tolkninger. Innholdet i doktorgraden er allerede implementert i ambulansen. Det er ganske kult, sier Fidjestøl.

Nå kan Bjørn Erik få autorisasjon som paramedisiner, selv om han ikke har bachelorgrad

Utdanner seg for å henge med på kravene

Bak kateteret minner faglærer Per Willy Hegge om en kokk der han står i hvitt plastforkle med delene av en gris framfor seg. 

Ida Christin Foss

– Hjertet er fast i formen, mens lungene har en merkelig myk konsistens, sier han, tilsynelatende like fascinert som studentene.

Nettopp det å kjenne og se gir en bedre forståelse av anatomien vår, påpeker også han.

Selv om mye av dette er del av grunnutdanninga for ambulansefagarbeidere, er det få som praktiserer og trener på denne måten når de har fått noen år med yrkeserfaring.

Dessuten øker både kravene og forventningene stadig.

– Det er grunnen til at vi videreutdanner oss, for å henge med på stadig nye krav, sier Renée Riksvold, som tror at framtida vil kreve at minst en av makkerne på ambulansen har videreutdanning.

Hun starta i jobben da ambulansen gikk fra privat til statlig drift.

{o}

Ida Christin Foss

Grisen foran Per Willy Hegge plasseres på et trillebord.

Den fraktes ned til simuleringssenteret med heisen.

{/o}

Her skal den kobles til en respirator slik at studentene kan se hvordan lungene oppfører seg når de fylles med luft.

Det tar noen innblåsinger før en slapp, mørkerød materie forvandles til store, fyldige halvmåner i en lys rosa farge.

– Ser du hvordan oksygeneringen endrer fargen på vevet ganske fort? spør faglærer Linda Rasmussen.

Og det på en gris som har vært død i nesten en uke.

Se hvordan lungene endres når de fylles med luft:

Lungene heves og senkes i en jevn puls.

– Lufta vil helst mot høyre hos oss mennesker, sier Hegge.

– Hvis vi får et fremmedlegeme i luftrøret, vil det nesten alltid ende til høyre, forklarer han og viser på grisen.

Overtid i ambulansen: – Misbruk av helsepersonelloven

Den utrolige nyra

Studentene stimler rundt bordet for å kjenne på de «pustende» lungene før de trilles tilbake i heisen.

Hegge rekker å bekymre seg for at han har ødelagt lunsjen til noen kolleger da han glemte å dekke til pensum for dagen. 

I klasserommet går turen til et annet vitalt organ: nyra.

I motsetning til lunga er den hard og fast å ta på.

NYRA: Et fascinerende organ, synes både studenter og lærer. Her gjør Jørgen Arntzen et snitt mens Tom Utgaard Haugbro følger konsentrert med. Begge fra Fredrikstad.

Ida Christin Foss

– Dette fascinerer meg, sier Hegge.

– Nyrene har et helt eget sirkulasjonsnettverk, et system inne i systemet. Det er ganske fantastisk, fortsetter han.

TEORI: Lærer Linda Rasmussen forklarer hva studentene har foran seg. Dette er nyra.

Ida Christin Foss

Urin og uenighet om lungelapp

Studentene skjærer i nyrene for å se hvordan de er bygd opp. 

– Jeg skjønte ikke noe her. Det var som det spruta noe ut, sier Hanne Jensen fra Veggli i Numedal.

– Ja, urin, kommenterer Hegge.

Ida Christin Foss

{o}

Ida Christin Foss

Nyrene er vår indre renholder.

De sørger for å holde kroppens miljø stabilt og produserer og skiller ut urin. 

{/o}

Bordet til Jensen må ryddes og vaskes etter at nyra har lagt igjen en tydelig signatur om hva den er til for.

Så vender studentene tilbake til de myke lungene. 

– Grisen har tre lapper på begge lungene. Hva har vi? spør Hegge.

– Fire, kommer det fra Malene Velstabråten bakerst i klasserommet.

– Tre på den ene og to på den andre, retter Hegge.  

– Har du fire, Malene?

– Jeg visste at dere i Sigdal var litt annerledes altså, men …

Faglæreren flirer kort før han forteller hvordan en intubering kan gå galt.

Intubering er kort fortalt å skape frie luftveier gjennom å føre en slange ned i luftrøret.

I alle situasjoner der pasienten er bevisstløs, og ikke klarer å puste selv, er det relevant med intubering.

Det handler om å redde liv.

– Hvis den går for langt ned, vil dere høre lyd på høyre side, men ikke på venstre, forklarer Hegge.

– Skjer det feil?

Han venter ikke på svar.

– Ja. Vi er mennesker, men det gjelder å gjenkjenne feilene.

Jakta på et feilfritt helsevesen: Derfor går det galt

PUSTEHJELP: Intubering.

Ida Christin Foss

Det er få ambulansearbeiderne som intuberer, men det hender de må bistå anestesileger. Da er det viktig å forstå hvordan dette gjøres og risikoen de må se etter. 

– Beslutningsstøtte i videreutdanning

Trykkavlastning av lungene er neste punkt på timeplanen. Dette er noe Renée Riksvold og kollegene rundt bordet gjør i ambulansen.

For å simulere hva som skjer med lungene når de får det som på fagspråket kalles pneumothorax – punktert lunge – legges lungene inn i en plastpose.

Ida Christin Foss

Det er ikke tilfeldig. Lungene våre ligger inne i en slik lungepose.

– Hvis du har hull i lungen, så vil det hver gang du trekker inn luft, komme litt luft ut i lungeposen, forklarer Hegge.

I praksis blir lunga gradvis mindre og posen større, helt til lunga kollapser.

De alvorligste tilfellene er som regel en akutt og kritisk tilstand som kommer av et traume, for eksempel en ulykke.

Den kjennetegnes av at pasienten går fra å ha problemer med å puste til å miste bevissthet.

– En veldig kjapp nedadgående akse, sier Hegge.

Oppgaven til ambulansearbeideren er å sette en lang sprøyte eller nål inn i brystveggen for å slippe ut lufta og lette på trykket:

{w1111111} 

– Det å ta en lang nål og stikke inn i brystkassa kan være en mental bøyg, sier Hegge.

Selv under de kontrollerte forholdene inne i klasserommet er det lett å se for seg den hektiske stemninga ute på et ulykkessted. 

– Man får en beslutningsstøtte i videreutdanning, sier Renée Riksvold om treninga.

Kun paramedisinere eller også ambulansefagarbeidere?

Det er ikke bare de erfarne ambulansearbeiderne som har satt seg på skolebenken.

Begge faglærerne tar nå en master i Stavanger.

Hegge jobber fortsatt som vikar i ambulansen. Det er nærmere 30 år siden han starta. 

– Yrket har endra seg totalt på alle områder, sier han og ramser opp:

– Forventningene fra pasienter og fagmiljø er større, kravene til kunnskap og forståelse er høyere og ikke minst er dokumentasjonskravet økt.

ØKTE KRAV: Per Willy Hegge starta å jobbe i ambulansen for nærmere 30 år siden. Yrket har gjennomgått en total forandring siden da, forteller han.

Ida Christin Foss

– Hva med statusen?

– Den har endra seg, men sånt beveger seg sakte, sier Hegge.

Men hvorfor kan ikke studentene som sitter bøyd over grisene foran ham heller ta en bachelor i paramedisin?

– Det er stort behov for helsepersonell i Norge, også ambulansearbeidere, og vi sliter med å utdanne nok folk. Hvis de som tar videreutdanning skal ende med å søke seg inn på bachelorstudiet, vil de stjele plassen fra en ny person. Kapasitet er én ting, sier han.

– Men så er også disse studentene voksne og i full jobb. Mange har familie og er i den klassiske tidsklemma. Da er det vanskelig å være fulltidsstudent.

Noen av dem har heller ikke studiekompetanse for å komme inn på en bachelorutdanning.

– Det er bra å tilby begge deler. Vi er ikke i konkurranse, sier Hegge.

De fulle klassene viser behovet for kompetanse, mener han.

Faglæreren, masterstudenten og paramedisineren sier helsevesen og myndigheter står foran noen viktige valg:

– Vil vi kun ha paramedisinere i ambulansen, eller vil vi ha en kombinasjon av paramedisinere og ambulansefagarbeidere? For meg er det ikke viktig om vi velger det ene eller det andre, bare vi gjør det ordentlig og sørger for at det finnes gode veier for å møte kravene.

ELSKER YRKET: Renée Riksvold (bak) og Charlotte Mythe.

Ida Christin Foss

Dagen derpå er det eksamen for studentene i Fredrikstad. På vei ut tar Renée Riksvold tak i jakkeermet mitt:

– Du må få med deg at vi er her fordi vi elsker yrket vårt!