Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

– Alle er i nød nå, så her er det travet, sier Sarah Williams til Fagbladet.

Sjefen og grunnleggeren for matbanken i Banbury – en by på størrelse med Drammen, rundt 10 mil nord for London, røsker utålmodig i ei dør som nekter å åpne seg. Hun har ennå ikke rukket å få av seg kåpa. 

– Den er stuck – dette har vi ikke tid til – vi må få ut tralla og skiltet! 

Endelig gir døra etter og Williams kan trille ut ei tralle fullastet med cereals i de fleste varianter. 

– Etter hvert kjenner vi folk godt og forsøker å tilpasse tilbudet vårt etter hva de trenger og ønsker. Alle de store firmaene i byen bidrar. I tillegg til mat har vi toalettsaker, og mat til katter og hunder. Dere vet, England er en nasjon for kjæledyr.

Høy barnefattigdom

Egentlig har hun ikke tid til å prate med oss. Klokka er ni og i storsalen i Peoples Church i Banbury er matkassene allerede «linet» opp på scenekanten i enden av rommet: Singel-kasser for single, side om side med en-, to- og tre- og flerbarnsfamiliekasser, fylt med mat for tre dager. Klokka 10 åpner dørene for innbyggere som er avhengig av matbanken for å klare seg. Dem blir det stadig flere av.

I Storbritannia vokser 25 prosent av alle barn opp i fattigdom. Sånn er det også i Banbury, forteller Williams. I flere områder og byer, som Birmingham, seks mil lenger nord, gjelder det over 40 prosent av innbyggerne under 18 år. Tilsvarende for Norge var ved siste måling (2020) 11,7 prosent.

Da pastor Williams startet matbank i Banbury i 2010, var målet å hjelpe folk som levde i fattigdom fra dag til dag. Nå er målet å gjøre folk uavhengige av matbanken. Det prosjektet ser ut til å gå dårlig.

Det siste året har brukerne blitt stadig flere. Mens de tidligere var arbeidsledige og trygdede, er mange nå i full jobb. De mangler likevel penger til mat når faste utgifter som huslån og oppvarming er betalt. Blant de faste brukerne fins flere helsearbeidere, både sykepleiere og andre, forteller Williams.  

– Dessverre kan jeg ikke sette dere i kontakt med noen av dem. Folk ønsker ikke å vise fram denne delen av livet sitt, sier hun. 

• Fagforeningsleder Olga Leach-Walters ved et av Storbritannias største sykehus må hente mat og skaffe tak over hodet til ansatte

I NORGE: Luis Santiago på Frelsesarmeens slumstasjon i Oslo pakker matposer til trengende brukere i hjemmehjelpstjenesten. Frelsesarmeen har flere steder i landet delt ut langt mer mat til trengende husholdninger enn tidligere og En økende andel har bedt venner og familie om økonomisk hjelp til å få hverdagen til å gå opp

Stian Lysberg Solum / NTB

Også i Norge har de økte kostnadene det siste året gjort det vanskeligere å få endene til å møtes. Frivillige og ansatte i Frelsesarmeen, Fattighuset og Nav har de siste månedene fortalt at flere av de som ber om hjelp nå er i full jobb.

I begynnelsen av januar fortalte Fagbladet historien om «Mona» som selv jobber som saksbehandler i Nav. Som aleneforsørger til tre barn opplevde hun i høst at lønna ikke strakk til, og hun måtte søke om sosialhjelp.

En gave fra samfunnet til samfunnet

Matbank-sjefen er stolt av å ha vært med på å grunnlegge det hun kaller «et velsmurt franchise-foretak». I Banbury har fire kirker hver sin utdelingsdag i uka – de er aldri i beit for frivillige hjelpere og samarbeider tett med kommunen og næringslivet. Konseptet har spredd seg til flere byer og kommuner i Storbritannia. 

– Selv om vi deler ut fra kirker, trenger du ikke å være kristen for å jobbe med oss eller for å få mat her. Alle er med og vi jobber på kryss og tvers. Dette er en gave fra samfunnet, til samfunnet, understreker hun.

• Sju millioner i helsekø. 500 unødvendige dødsfall hver uke. Midt i den britiske helsestormen står norske Ida (37)

Nå er planen å utvide driften for å tilpasse seg nye og økte behov.

– Hittil har vi bare hatt åpent om formiddagen. I løpet av januar vil vi også åpne noen timer på kveldstid, sånn at folk som er i fullt arbeid slipper å skofte jobben eller røpe for noen at de er avhengig av oss for å få endene til å møtes.