Hjelpepleier Madina (46) får aldri nok etterutdanning: – Du blir enda mer nysgjerrig

KARIN E. SVENDSEN

karin.svendsen@fagbladet.no

Er det noe hun aldri får nok av, er det kunnskap. Det er én grunn til at hjelpepleier Madina Nalugwa (46) ble en av de 20 første som tok videreutdanning i kirurgisk virksomhet ved Fagskolen i Viken.

– Kunnskap er som å fylle et glass vann uten at det blir fullt, mener hun.

Den andre grunnen var en tragisk hendelse som førte til at Madina aldri mer ville arbeide i hjemmetjenesten. Men det kan du lese om lenger ned i intervjuet.

Vitebegjæret blir aldri mindre

Siden Madina kom til Norge som ung, gravid enke fra Uganda i 2003, har hun utdannet seg til hjelpepleier og tatt studiekompetanse.

Hun har hatt vikariater og praksis på dagkirurgisk sykehusavdeling, i habilitering, psykiatri, sykehjem, hjemmetjeneste og med lindrende omsorg.

Da hun begynte på Fagskolen Viken, hadde hun allerede en videreutdanning i kreftomsorg fra Fagskolen i Tønsberg.

• Dette grisehjertet skal hjelpe ambulansearbeidere å redde flere liv

Fyller på

Men hun fortsetter å fylle glasset. Når en av brukerne har et problem, finner Madina en løsning for eksempel på YouTube. Det samme gjør hun når en lærling eller språkelev som hun veileder har et vanskelig spørsmål.

KAN MYE: Kokken Ranvik seniorsenteret, Eidi Godager, kan bekrefte at Madina passer godt på beboerne og gjør en god jobb.

Jo Straube

Hjelpepleieren har nå full stilling i Ranvik hjemmetjeneste i Sandefjord. Her er blant annet boliger for eldre som klarer seg uten døgnbemanning.

Hennes overbevisning er at uansett hvor du jobber, trenger du det som enhver videreutdanning kan gi deg.

– Du blir enda mer nysgjerrig. Og du lærer å finne mer informasjon, understreker hjelpepleieren.

• Nå kan Bjørn Erik få autorisasjon som paramedisiner, selv om han ikke har bachelorgrad

Kroppen kan ikke lyve

Dessuten: Observasjon, kommunikasjon og samhandling er en stor del av alle utdanningstilbud på fagskolen.

Selv har Madina sanket mye teoretisk og praktisk kunnskap. Derfor kan hun observere og snakke med brukeren samtidig som hun for eksempel steller et sår.

OBSERVERER HELE DAMA: Når Madina steller såret på hånda til Ragnhilds Slea Skjelbred, prater de, og hjelpepleieren fanger opp hvordan hun ellers har det.

Jo Straube

Og på samme måte som hun leser brukerens kroppsspråk, vet hun at hen fanger hennes.

– Kroppsspråket lyver aldri, hevder hun.

Mennesker tar tid

Pleierne kan si at de har god tid, men pasienten gjennomskuer det hvis tankene deres allerede har vandret videre til neste rom og neste bruker.

– Du må komme inn med et smil og vise at du virkelig vil ta deg tid. Da kan ikke fru Karlsen si nei, smiler Madina.

Erfaringen hennes er at pleierne nesten alltid har LITT tid.

– To minutter ekstra dreper ikke, slår hun fast.

Skammer seg

Bedre omsorg er målet med all utdanning av pleiepersonell. Det er også hovedgrunnen til at Madina ivrer for at flest mulig skal ta en videreutdanning.

– Når jeg ser tilbake, føler jeg skam over ting jeg gjorde fra begynnelsen, innrømmer hun.

SÅR I SKJØR HUD: – Vi må vurdere prosedyrene ofte. Hvis et sår ikke er bedre etter to uker, skal behandlingen endres, sier Madina Nalungwa. Hun konstaterer at sårene til 90 år gamle Ragnhild Slea Skjelbred lukker seg bra. Det er ikke lenger fare for at noen blir kronisk.

Jo Straube

Men hun har fått muligheter til en bli en bedre omsorgsperson. Hun har grepet den, og hun syns hun er blitt bedre.

– Du blir så nøye etter videreutdanning, forklarer hun og legger til:

– Man gjør ting annerledes etter en videreutdanning. Alle suksessene mine har kommet etter at jeg tok utdanning.

En øyeåpner

Karrieren til Madina ble etter hvert preget av små og store suksesser. Både gode møter med pasienter og brukere. Og jobbtilbud. Den siste praksisplassen før hun var ferdig på fagskolen, fikk hun på Gynekologisk- og gastrokirurgisk sengepost ved sykehuset i Sandefjord.

– Det var en øyeåpner for meg å arbeide med disse pasientene, sier hun.

På gynekologisk møtte hun blant andre kvinner som bar på fostre med alvorlige syndromer. Noen av de små kunne ikke leve etter fødselen. Hit kom de mest uheldige mødrene for å ta abort.

Et fint barn

Madina husker spesielt en gravid kvinne som lenge hadde ønsket et barn. Men fosteret hennes hadde ingen sjanse til å leve.

– Den dama trenger mer enn medisiner, konstaterte hjelpepleieren.

Da Madina spurte om hun ville ha en klem, var det ingen tvil om at det var akkurat det hun trengte.

– Noen pasienter trenger trøst, sier hun.

Etter aborten tok Madina et bilde av barnet og ga det til mora. Det gjorde hun på moras oppfordring, med moras mobiltelefon.

– Se så fint barn. Det er ditt barn. Nå er barnet hos deg, sa hun.

Etterpå ville kvinnen ofte snakke mer med hjelpepleieren.

– Når ikke jeg var på jobb, etterlyste hun meg: «Hvor er hun dama med blomster i håret?»

– Aldri mer hjemmetjeneste

Helst ville Madina fortsette å jobbe på sykehusavdelingen. Hun ble inkludert i teamet, og trivdes veldig godt selv om hun aldri var inne på operasjonsstua. Da hun fikk tilbud om et års vikariat, takket hun likevel nei. Hun tok ikke sjansen på å bytte en sikker jobb med et vikariat. Selv om målet hennes heile tida har vært å slippe unna hjemmetjenesten. Her forteller hun hvorfor:

– For mange år siden jobbet jeg i hjemmetjenesten. En dag jeg ringte på hos en eldre bruker, men personen reagerte ikke, minnes hun.

Etter ei stund låste hun seg inn i leiligheten.

– Det var et selvmord.

For en ganske fersk hjelpepleier var det en fryktelig opplevelse. Hun var sykmeldt i to måneder etterpå.

Da bestemte hun seg egentlig for aldri mer eldreomsorg. Det har vært motiverende for mye av etterutdanninga hun har tatt.

Men likevel tilbake

Målet hennes har lenge vært full, fast stilling i sykehus. Men nå har 46-åringen arbeidet flere år i hjemmetjenesten – og trives med det.

– Det er fint her også. Sjefen og alle kollegene er hyggelige, syns hun.

Jo Straube

Dessuten får hun hver dag brukt det hun har lært. Også her kan det komme godt med å observere og snakke med brukerne.

– Jeg håper bare at jeg ikke får en ny skrekkopplevelse.

Likevel: Madina er åpen for nye muligheter. Videreutdanninga ga mersmak.

– Læreren var flink og motiverende. Og klassen var veldig fin, sier hun.