I over hundre år har kvinner i Sporveien slåss for respekt. I år har de fått en historisk sjef

Vigdis Alver

vigdis.alver@fagbladet.no

Båten med årets deltakere til «Kvinner på skinner» har passert eksklusive villaer fram til Kjeholmen i Bærums skjærgård der Oslo Sporveiers Arbeiderforenings (OSA) feriehjem skal huse konferansen.  

Morgenduggen klamrer seg til gresset. 30 trikkeførere, t-baneførere, bussførere, billettkontrollører, trafikkledere, servicepunkt-medarbeidere og mekanikere har fått fri fra skiftet i byen. 

{s1}

Linda Amundsen (44) ønsker velkommen. Til daglig er hun trikkefører i Oslos gater, men hun er også tillitsvalgt og leder for studie- og agitasjonsutvalget og har gått i bresjen for konferansen som nå arrangeres for fjerde gang. Målet er å styrke kvinners rettigheter og situasjon. 

Møtte motstand: - Arbeidet med å starte konferansen møtte mye motstand, både blant menn og kvinner, i bedriften. Men med gode støttespillere fikk vi vedtatt at dette skulle vi gjennomføre, sier primus motor Linda Amundsen som er trikkefører og tillitsvalgt.

Anita Arntzen

– Dette er ikke en mannehater-konferanse, og ikke en konferanse om å være best mulig kvinne. Dette er en arena der vi som sporveiskvinner kan sette oss ned og snakke åpent, sier hun.

– Vi er kvinner i et mannsdominert miljø, når du kommer utenfra kan det være veldig tøft. Vi trenger et samhold og fellesskap. 

{f1}

Hun merker blant kvinnelige ansatte at konferansen har vært og er nyttig, selv om den mannlige ledelsen i OSA nå støtter prosjektet og konferansen:  

– En tidligere sjef i Sporveien henvendte seg til meg før en av våre tidligere konferanser og ba meg snakke med «disse damene» om at de får komme seg på jobb og ikke melde seg syke for hver minste ting. Det sier noe om både holdninger og status kvinner kan møte på jobb.

Fra skinnene til sjøveien: Britt Sjule reiste til Kjeholmen med konferansedeltakere, her i samtale med bussfører Marit Sauge. I grønn jakke sitter Fagforbundets Iren Luther. Båtfører Helge Skogheim er Kjeholmens eneste mann denne dagen.

Anita Arntzen

– Underprioritering

16 prosent av Sporveiens omtrent 3300 ansatte er kvinner. Nå er det derimot bare kvinner ute på øya. med ett unntak: Bestyreren som kjører båten med deltakere og gjester fram og tilbake. Selv Fagbladets utsendte team er bedt om å være kvinner. Kvinnehelse er årets tema. 

– Det handler også om underprioritering av den og at det har konsekvenser. For oss handler det også om garderobesituasjonen, sikkerhetsregler og arbeidstidsordninger. Det er ikke lett å være skiftarbeider for en kvinne med barn hjemme, kanskje med eneomsorg, sier Amundsen.  

{s2}

PRIMUS MOTOR: - At du prioriterer tid til å være her setter vi utrolig pris på, sier Linda Amundsen til Sporveiens ferske toppsjef Birte Sjule, som også var på plass i salen under Sporveiens kvinnekonferanse for første gang.

Anita Arntzen

«Flotte kvinner. Velkommen» står det på en flippover lengst framme i konferansesalen. Birte Sjules rosa blazer er like rosa som konferansens t-skjorte. Hun vil snakke uten mikrofon, stemmen hennes bærer. Hun er den første kvinnelige konsernsjefen i Sporveien på 149 år. Men hun hadde vært ansatt i Sporveien i 14 år, og av dem de siste sju åra som sjef for Trikken, da hun startet i februar.  

Vil inspirere

– Jeg ønsker flere kvinner inn. Kvinneandelen er best i konsernledelsen. Jeg håper jeg kan være en inspirasjon. Jeg er opptatt av deres perspektiver, av å gjøre dette til en enda bedre arbeidsplass, sier Sjule til salens kvinner. 

Sjule, som er utdannet ingeniør, forteller om egen oppvekst der hun fra tidlig i barndommen jobbet på lageret i farens bedrift i Mo i Rana i et mannsdominert miljø.

– Jeg lærte å jobbe og lærte tidlig verdien av godt arbeid, sier hun til skiftarbeiderne i salen. 

Kjapt trekker hun fram at sykefraværstallene er høyere for kvinnene i bedriften enn for menn. Men mest tid bruker Sjule på rekruttering.

{f2}

– Vi har et godt apparat med dyktige kvinner, det er et godt fundament å bygge videre på. En bedrift med mangfold og ulike perspektiver gir robuste beslutninger og bedre resultater. Vi har en stor jobb å gjøre, det finnes enheter i sporveien uten damer. Hvordan kan vi gjøre Sporveien til en enda mer attraktiv arbeidsplass for kvinner? Det trenger jeg hjelp til.

Salen venter ikke, rådene kommer på rekke og rad:

– Undervurdering

– Dra ut i avdelingene og finn ut hvordan det er å gå, hvordan det er å stå og hva som er konfliktene våre, sier en.

– Det har mye undervurdering av det vi gjør. Det handler om markedsføringen av yrkene våre. Den må bli bedre, sier en annen, og flere tar ordet: 

– Snakk med Utdanningsetaten om hvordan yrkesfag blir snakket om i skolene. Det er lite kunnskap der ute, og det begynner med foreldre og med lærerne i klasserommet. 

Fra salen trekkes det også fram at det kan finnes en underliggende oppfatning der ute av hvordan man bør være, og det kan være vanskelig for kvinner.

– Sartheten til kvinner blir sett på som en svakhet, men den bør heller ses på som en styrke.

{u1}

Det er klart for en ny kaffe -og røykepause ute der sola har begynt å varme. Men hva er god kvinnehelse på jobben for kvinnene her? Blant annet dette: 

– Rene toaletter er en viktig kvinnesak. Få steder har låste toaletter, og vi må dele med menn. Vi trenger låste kvinnetoaletter av hygieniske årsaker, sier klubbleder Marit Sauge (65) i bussarbeiderklubben. 

– Rattene er tunge, det er stor en belastning og påkjenninger på muskler. 

Også mannlige sjåfører bruker skinnhansker på for å håndtere det.

90 prosent kjøres av kommunens eget selskap: – Tiden er overmoden for å skrote bussanbud

 Jeanette Claussen (57) er billettkontrollør, og sier:

– Vi jobber skift, det påvirker søvnen og blir mer belastende med alder. Uniformene våre er ikke tilpasset kvinnelige former, og de kan være ubehagelige å gå med. 

Flere er opptatt av mensen, og vanskeligheten rundt det når man sitter i et førerhus eller bak et ratt. Pauseforholdene er vanskelige. Andre er opptatt av at passasjerer oftere går i konflikt med kvinnelige sjåfører, og at ingen forteller mannlige ansatte at de må smile mer på jobben. 

Nyttig prat: - Det er artig å være her, det er så mange bra damer. Skulle gjerne vært her lenger, sier toppsjef Sjule, her med to av konferansens yngste deltakere (fv) lærling Maja Antonsen (19) og togelektriker Anna Eide (21).

Anita Arntzen

– På tide

Toppsjef Sjule har smurt seg et rundstykke. Det er blitt lunsjpause, men hun må tilbake til kontoret i byen og små spise på veien. Hun har også fått med seg en prat med et par av de yngste deltakerne, togelektriker Anna Eide (21) og lærling Maja Antonsen (19).

– På ungdomsskolen ble jeg rådet til å velge musikk, læreren synes det passet best for meg. Jeg var skolelei og ville ut i arbeidslivet. Først prøvde jeg meg på bygg, som var for tungt. Så kom Sporveien til skolen og snakket om muligheter. Etter hvert fikk jeg lærlingplass som togelektriker, sier lærlingen. 

Eide fikk fagbrevet for et år siden:

– Jobben er spennende og interessant. Men det er vanskelig å være kvinne i et mannsdominert miljø, det kan være kommentarer som ikke er morsomme. Jeg føler meg også litt tøff. 

Konsernsjefen ser stolt ut.

– Det gjør noe med arbeidsmiljøet at alle kjønn er representert. Det at kvinner også tar del i mannsdominerte yrker kan påvirke resten av miljøet på en positiv måte, og det er på tide.

Til kvinnene: Arbeidsmedisiner Ebba Wergeland (t.v) og Fagforbundets Iren Luther (t.h) holdt hver sine foredrag for sporveiskvinnene, og fikk mye respons fra salen. Her i samtale med arrangør og trikkefører Linda Amundsen.

Anita Arntzen

{u2}

Vil ha bare kvinner i nytt utvalg 

– Kvinner bør lyttes til, vi er en viktig del av befolkningen, konstaterer Iren Mari Luther, leder yrkesseksjon helse og sosial i Fagforbundet. 

Luther er hos sine egne under konferansen «Kvinner på skinner». I konferansesalen på Kjeholmen snakker hun om kvinnehelseutvalgets NOU «Den store forskjellen. Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse» som kom i mars. Utvalget foreslo også et eget utvalg for å se nærmere på kvinners arbeidshelse. 

– Utvalget fastslår at vi vet for lite om kvinner, helse og arbeid, og jeg støtter forslaget om et nytt utvalg som særlig ser på dette. Det haster å oppnevne det. Jeg synes også at alle utvalgsmedlemmene bare bør være kvinner. Kvinner vet mest om kvinners perspektiver, mener Luther. 

Det er applaus fra kvinnene i salen.  

Hun trekker fram flere aspekter ved kvinners arbeidshelse. 

– Kvinner har høyere sykefravær og blir oftere uføretrygdet. Det er ulike grunner til det. Hva med å tilrettelegge slik at kvinner isteden klarer å gå av med særaldersgrense enn å forslå å flytte på eller oppheve særaldersgrenser? Det er fullt mulig, da får vi mye arbeidskraft, mener Luther.

– Kvinner blir oftere rammet av yrkesrelatert sykdom som ikke dekkes av yrkesskadeordningen. Vi burde løfte diskusjonen om yrkesskadetrygd mer. Samtidig inn i dette er kvinners arbeidsdeltakelse svært viktig for norsk økonomi. Politikerne må på banen!

Kvinnehelseutvalget konkluderte med at den store forskjellen det er mellom kjønnene er oversett, og at det har konsekvenser for kvinners helse. Typiske kvinneplager- og sykdommer har lav status, mente utvalget. 

– Fibromyalgi og ME er bare to eksempler på dette. Det er sammensatte og underkjente sykdommer som ligger lavt på rangstigen og rammer kvinner mest. Inkontinens og endometriose er to andre eksempler. Det bør forskes mer. Kunnskap mangler. Vi trenger tydelige stemmer inn i alt som feiler kvinner, mener Luther, som selv er sykepleier.

– Dårligere forhold

Lege og forsker Ebba Wergeland viser til svensk forskning og minner om at kvinners sykefravær har vært høyere enn menns i 100 år. 

Nestoren innen arbeidsmedisin titter utover lokalet på Kjeholmen.

– I sektorer og yrker der det er flest menn kan kvinner ha dårligere forhold fordi de oftere er underordnet. Menn har oftere lederstillinger, bedre utviklingsmuligheter og ressurstilgang. Og bedre mulighet til å bli hørt av politiske myndigheter. Derfor er risiko for helseskade og utstøting fra arbeidslivet, generelt større for kvinner.

Wergeland er opptatt av at det ikke tas hensyn til normale biologiske kjønnsforskjeller selv når kvinner og menn har samme yrke og oppgaver kan belastningen være verre for kvinnene fordi arbeidsplassen, klær, verktøy og annet arbeidsutstyr er tilpasset gjennomsnittsmannen på 84 kg og 1,80 cm høy.

– Kvinner har gjennomsnittlig mindre fysisk arbeidskapasitet, muskelstyrke og kroppsstørrelse enn menn. Om man ikke bryr seg om at folk er forskjellige så skjærer det seg ikke bare for kvinnene, men også for alle menn som ikke er som gjennomsnittsmannen.