Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

– Jeg skulle ønske at noen fortalte meg hvor viktig det er å ta på egen oksygenmaske før jeg hjelper alle andre. 

30 år gamle Mirjam Gregersen sitter på et møterom i Fontenes lokaler. Hun ville gjerne møtes her, ha en grunn til å komme seg ut av leiligheten.

Hun mener det ikke er bra for henne å sitte inne.

I 2015 tok Mirjam bachelor i sosialt arbeid. Hun skulle bli sosionom og jobbe med rus og psykiatri, det var hennes store drøm.

– Når du jobber med mennesker, må du ta vare på seg selv. Det jeg har stått i, er den ytterste konsekvensen av å ikke ha klart det.

Hanna Skotheim

Egne og andres følelser

I omsorgsyrker er det ikke uvanlig å bli såkalt emosjonelt utmattet, ifølge tall fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI).

Vernepleiere og sosialarbeidere er blant de utsatte. Det er de som i størst grad må forholde seg til andres eller egne følelser i jobben, ifølge STAMI. Mens gjennomsnittet ligger på 19 prosent, troner helse- og sosialarbeidere på førsteplass med 60 prosent.

Rett under helse- og sosialarbeiderne finner vi leger og psykologer, pleie- og omsorgsarbeidere, sykepleiere og lærere.

For å finne ut hvorfor mange av dem som jobber med mennesker blir syke og utbrente, har FO nylig invitert alle medlemmene sine til å delta i en flerårig studie. Også medlemmer fra Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund vil kunne delta i studien.

For mye på en gang

Helt siden Mirjam var tenåring, har hun vært en typisk «flink pike». Eller en «vandrende klisjé» som hun selv sier.

Oppveksten med rus, psykisk sykdom og dødsfall i familien kunne like så godt resultert i at hun selv havna på en rusinstitusjon. I stedet begynte hun å jobbe på en. Samtidig som hun tok bachelor og senere master. I en periode tok hun også en videreutdanning ved siden av masteren.

– Det var litt mange baller i lufta allerede da, sier Mirjam og smiler forsiktig.

Hun vet godt at hun har en tendens til å si for mye «ja», og er kjent med at det kan bikke over.

Det skjedde da hun ble utsatt for vold av en klient. Jobben var den første hun hadde som sosialarbeider.

Mirjam som alltid hadde vært så tøff, ble redd. Og det har hun vært siden. Redd for å gå ut av huset, ta bussen, ikke få seg en jobb, bli blakk, miste vennene sine.

Episoden førte til at Mirjam sa opp jobben, men den neste stillingen hun fikk, var ikke mindre utfordrende.

Fontene kjenner til hvor Mirjam har jobbet, men hun ønsker å holde det anonymt av hensyn til klienter og arbeidsplassen.

–  Jeg er en person som liker action. Det tror jeg fortsatt at jeg er selv om jeg ble redd etter voldsepisoden. Når man har levd et liv med mye opp- og nedturer, slutter man ikke å trives i det. 

Hanna Skotheim

– Ikke plass til ditt

– Mange velger en yrkesretning som kan reparere noe inni en selv. Jeg er nok den klisjeen. Jeg har alltid hatt et stort hjerte for de av oss i samfunnet som er sårbare. Og siden jeg har følt på at det ikke har vært rom for å heve stemmen hjemme, har det blitt naturlig å heve stemmen min for andre.

I jobb nummer to, merket Mirjam fort at hun ble veldig påvirket av det klientene sa. Hun klarte ikke å ha den profesjonelle distansen.

– Å møte klienter gjorde at jeg tenkte: Jeg har ikke plass til ditt. Jeg har mer enn nok med mitt eget.

Mirjam begynte også å kaste opp hver dag før og etter jobb. Hun sov ikke, spiste ikke.

– Hvordan fungerte du på jobb da?

– Jeg fungerte nok bra. Det har vært akilleshælen min, selv på mitt verste gjorde jeg en god jobb som sosionom. Men det gikk utover meg selv. 

Vi har alltid vært slitne

Mirjam fikk etter hvert beskjed om at hun var utbrent. 13 prosent av norske arbeidstakere har høy risiko for å bli nettopp det, ifølge en ny studie.

Det er ikke noe nytt å være utslitt. Faktisk kan det spores helt tilbake til Kina og år 2070 før vår tid. Dette kommer fram i selvhjelpsboka «Exhausted An A-Z for the Weary».

I dag er vi ofte slitne på grunn av kronisk stress på jobb, sosiale medier, ensomhet, mangel på mening i livet og tilhørighet. Før i tiden skyldte folk heller på at kroppsvæskene gul og svart galle, blod og slim ikke var i likevekt.

Måten vi ser på det å være utslitt, har også endret seg. Før i tida ble nemlig det å være utslitt sett på som et tegn på intellekt og følsomhet. Men det har også blitt sett på som en alvorlig trussel mot samfunnet vårt.

Selve begrepet «utbrent» ble først kjent i USA på 1970-tallet, i forbindelse med jobben til helse- og sosialarbeidere og ansatte i andre omsorgsyrker. De setter ofte seg selv foran andre og ser på jobben som et sosialt og moralsk prosjekt som gir dem mening i livet, og dette sliter ute mange.

På 80- og 90-tallet begynte man i større grad å snakke om utbrenthet som noe ansatte i alle sektorer kan bli. Da er du gjerne emosjonelt utslitt, likegyldig overfor de menneskene du jobber med, og så klarer du ikke lenger å yte like mye i jobben.

Avklart forhold?

Da Mirjam gikk på sosionomutdanningen, var det én som sa at «du skal ha et avklart forhold til fortida for å kunne jobbe med mennesker». Det festa seg hos henne.

– Når ting har blitt vanskelig i livet, har jeg ofte tenkt at jeg ikke har et avklart forhold til noe som helst. Jeg kan ikke jobbe med mennesker. Samtidig har jeg tenkt at jeg er en god ressurs i møte med mennesker.

Selv tror Mirjam det er umulig å ha et helt avklart forhold til egen fortid, men hun mener det er viktig å ha et bevisst forhold til det.

– Du må vite hva som er dine triggere. Jeg har nå lært at mine er rus og vold. Dessverre er det også mitt kompetansefelt.

Og det er også derfor Mirjam sørger. For de siste årene har hun ikke klart å jobbe med det eneste hun vil.

– Jeg har vært og er veldig lei meg.

Et polert ytre

Da FO Vestland arrangerte fagkonferanse om emosjonelt arbeid våren 2023, var responsen overveldende. Konferansen var fulltegnet og flere sto på venteliste.

Omsorgstrøtthet pekte seg også ut da forbundet på sosiale medier spurte hva FO-medlemmene ville høre mer om i 2024.

Da Mirjam så innlegget, hadde hun lenge tenkt at det må snakkes mer om omsorgs-trøtthet. Hvis så mange er interessert i temaet, så kunne kanskje hennes historie komme flere sosialarbeidere til gode?

Hun tok kontakt med Fontene, men med en viss skepsis. Mirjam hadde alltid målt sin egen verdi i prestasjon, men nå var hun blitt en av dem som ikke klarte å gjøre jobben sin. Og det i en alder av 30. Fortalte hun historien sin, ville hele hennes polerte ytre rakne.

– Jeg utfordrer meg selv nå. Stikker hull på perfeksjonisten i meg, sier hun.

– De menneskene du har møtt i jobben, er ikke polerte. Hvorfor er det da så viktig at du skal være det?

– Det er vel derfor jeg sitter her, fordi jeg må gi mer faen. Det er ingen som er perfekte.

Hanna Skotheim

– Redda livet mitt

Mirjam har opplevd å ha blitt tatt godt imot av mange arbeidsgivere, men det har også vært tilfeller hvor hun ikke er blitt godt nok fulgt opp, mener hun. Det synes hun er synd.

– Når man jobber på tøffe steder, blir sjargongen ofte at man skal tåle litt.

Og det var nettopp det Mirjam gjorde – helt til kroppen sa nei.

– Jeg skulle ønske jeg satte magefølelsen min foran «skal», «må» og «burde». Men når man er fersk og går i vikariater, føler man ofte på at man må bevise noe.

For Mirjam gikk det så langt at hun til slutt ble lagt inn på Modum Bad. Da hadde hun lenge vært deprimert og isolert seg selv. Hun hadde også tenkt på å ta sitt eget liv.

– Det var mer et uttrykk for at det var så mange følelser inni meg at jeg ikke klarte å håndtere dem mer enn at jeg ikke ville lever lenger. Men jeg ble redd. Jeg hadde aldri kjent på at jeg var så ferdig, at jeg ikke orket mer.

Mirjam opplevde det som paradoksalt. Etter å ha jobbet med klienter som hadde hatt selvmordstanker, satt hun der og følte på det samme selv.

I dag er Mirjam takknemlig for de ukene hun fikk i behandling.

– Det har nok redda livet mitt. Eller: det har redda livet mitt.

Kjedelige rutiner

Før Mirjam ble innlagt, håndterte hun ikke negative følelser overfor og inni seg selv. Da hun ble skrevet ut, forsto hun at det er forskjell på følelsene sinne, tristhet og frykt og at disse følelsene var koblet til hennes barndom. Hun fikk også nye rutiner: Spise fire ganger om dagen, få frisk luft, kutte ut ting og mennesker som ikke gjør henne godt og snakke om det som er vanskelig.

Mirjam har også begynt med meditasjon, isbading og badstue.

– Jeg er jo en klisjé.

– Hvilke råd har du til andre unge som skal starte i et omsorgsyrke?

– Si ifra om hva du trenger for å ha det bra på jobb. Hvis vi alle blir en saueflokk som ikke tør å si ifra når ting ikke er bra eller hvis man selv ikke har det bra i møte med klienter, så vil problemet vedvare. Samtidig vet jeg at prisen for å si ifra kan være høy.

Klarte ikke

Den siste jobben Mirjam hadde, var i Nav som sosialkonsulent. Langt vekk fra rus og vold. Men da hun etter en stund ble tilbudt et vikariat, takket hun nei.

– Jeg ville ikke jobbe klientnært. Eller jeg ville, men jeg klarte ikke. Og så skjønte jeg at jeg trengte en annen arbeidsplass med lavere tempo og mer rom for tilrettelegging.

Det har hun nå fått: en 60 prosent stilling som utekontakt. Mirjam har vært åpen om hva hun har vært gjennom og hva hun trenger og får nå full tilrettelegging av arbeidsgiver.

– Jeg må prøve og kanskje feile, og så får jeg se om jeg klarer å være i klientnære stillinger.

– Må du kanskje ha et avklart forhold til oppveksten din først?

– Kanskje, kanskje ikke. Jeg har nok valgt jobber som er for nær min egen historie, men jeg tror ikke jeg må ha et avklart forhold for å gå videre. Jeg må derimot være bevisst hvilke følelser det setter i gang hos meg å jobbe med ulik tematikk.

Med hodet hevet? Det er i hvert fall det inntrykket Fontenes utsendte får etter å ha snakket med Mirjam i etterkant av intervjuet. Med ny jobb og en arbeidsgiver som legger til rette for henne, kan det virke som livet har blitt i hvert fall litt lettere.

Hanna Skotheim