Nattevakt Peter ble slått ned og fikk hjernerystelse på jobb: – Noen netter blir helt kaos

Idun Teeuwen

idun.teeuwen@fagbladet.no

To harde knyttneveslag kommer susende mot hodet. En av pasientene er rasende og går løs på Peter Ellefsen i korridoren. Han står med ryggen til og er ikke helt forberedt på angrepet. Ellefsen klarer likevel å få kontroll over pasienten. Kollegene hjelper til og får ham inn på den lukkede akuttavdelingen. Pasienten roer seg ned, og Ellefsen fortsetter å jobbe som om ingenting har hendt. En time eller to går, men så begynner lysene å flakke for ham og kvalmen stiger. Ellefsen blir undersøkt av legen på avdelingen, og sendt til legevakta.

Slagene var så kraftige at Ellefsen har fått hjernerystelse. Helgen etter angrepet blir tilbrakt i senga. Han klarer ikke å røre på seg.

Vold og trusler daglig

Peter Ellefsen er sykepleier og jobber nattevakt på akuttpsykiatrisk post ved Levanger sykehus. Han har vært sykepleier i fem år, og det er dessverre ikke uvanlig for ham å bli møtt med trusler og vold på jobben. Han forteller Fagbladet at han i perioder opplever det daglig.

Ved inngangen til avdelingen er det synlige tegn på at fortvilte og sinte pasienter har utagert. Glasset på inngangsdøren er knust, en annen dør er boltet igjen med treplanker, etter at noen gjentatte ganger har forsøkt å bryte seg inn. Avdelingen har måttet bytte mange vinduer opp igjennom årene, forteller Ellefsen, som om det er en helt alminnelig, hverdagslig affære.

Ole Martin Wold

Nattas uro

Det er til sammen tolv sengeplasser på avdelingen hvor Ellefsen jobber. På nattevakt er det fire sykepleiere på jobb.

– Man vet aldri hvordan vakta blir. Noen netter er rolige, andre kan bli helt kaos, sier Ellefsen.

Det er sjelden at han og kollegene tilbringer natta sittende i ro. Han forteller at de fleste skademeldingene blir skrevet på nattetid. Natta er mer uforutsigbar, og pasientene kan bli mer urolige, eller utnytte at det er færre sykepleiere på avdelingen enn på dagen.

– Pasientene kan bli helt desperate etter å komme seg ut. Dette er hovedgrunnen til at de blir voldelige. Pasientene som er innlagt etter tvangsvedtak, kan ikke slippe ut, og hvis de har et rusproblem er desperasjonen for å unnslippe ofte sterk. Når pasientene har bestemt seg for noe, er det vanskelig å få tanken ut av hodet deres. Da kan det smelle, forteller han.

Noen pasienter er vanskeligere å håndtere enn andre, men ut ifra Ellefsens erfaringer er det svært få pasienter som står for majoriteten av skademeldingene som blir skrevet.

Her kan du lese hvordan ledelsen jobber for å sikre de ansatte:

{u1}

Den mest truede sektoren

Allerede på sin første vakt opplevde Peter Ellefsen hva som kunne skje på avdelingen på en dårlig dag. To utageringer, med både trusler og fysisk vold, gjorde introduksjonen til jobben hard.

Han fikk kjenne på hvordan det kan være å jobbe i akuttpsykiatrien, men lot seg ikke skremme. Nå klarer han ikke huske alle episodene med vold og trusler – det er for mange av dem.

Sykehjem, pleie- og omsorgstjenester og sykehustjenester topper statistikken over vold og trusler på arbeidsplassen, ifølge tall fra Statens arbeidsmiljøinstitutt.

Mye av grunnen til dette er fordi de jobber tett på mennesker som befinner seg i en sårbar livssituasjon på grunn av eksempelvis sykdom og rus. På Peter Ellefsens arbeidsplass kan voldelig utagering skyldes både redsel, forvirring eller psykose.

– Når man er så syk og forvirret, klarer man ikke å skille mellom psykose og virkelighet, sier han.

Truslene er verst

«Jeg skal ta deg!». «Hvis jeg ikke får dette slår jeg deg rett ned!». «Jeg skal skjære deg opp og kvitte meg med kroppsdelene dine.».

Truslene er verst. Det knyter seg i magen, og de ligger som en mørk sky i bakhodet. Ellefsen synes det er mye verre enn et slag i ansiktet.

– Truslene blir hengende over deg. Du sitter og venter på at noe skal skje hele vakta. Noen pasienter legger planer for hvordan de kan skade oss, sier han.

Ellefsen tar sine forholdsregler. Han gir sjelden etternavnet sitt til pasientene. Han sier heller ikke at han har familie, eller hvor han bor. Han putter nøkkelkortet i lomma når han skal inn til en vanskelig pasient, og han finnes heller ikke på Gule Sider.

– Man prøver å rasjonalisere overfor seg selv, men når noen truer familien min, gruer jeg meg til å dra på jobb. Da synes jeg det er ekkelt å dra hjemmefra. Jeg forteller ikke om det hjemme, men hvis det noen gang blir så ille at jeg må passe på sikkerheten til familien min, slutter jeg.

Når han kommer hjem etter å ha fått trusler slengt etter seg, får han ikke sove. Adrenalinet pumper i kroppen, og søvnen blir dårlig.

– Noen klarer det ikke lenge. Dette er nok en jobb man blir gammel av, ikke en man blir gammel i.

Ellefsen synes det er viktig å belyse hva sykepleiere i akuttpsykiatrien blir utsatt for.

– Hvis politiet blir slått ned, står det i alle aviser. Når det skjer noe med oss, vet ingen om det. Det kan være både brutalt og ekkelt, og normen er veldig hysj-hysj. Psykiske lidelser blir sett på som usynlige sykdommer, men når noen er psykotiske ser man veldig tydelig at personen ikke er frisk eller har det bra, understreker han.

TRUSLENE TYNGER: – Truslene er verst. Det knyter seg i magen, og de ligger som en mørk sky i bakhodet. Peter Ellefsen synes det er mye verre enn et slag i ansiktet.

Ole Martin Wold

Arbeidsmiljøet redder hverdagen

Kollegene er en viktig grunn til at Peter Ellefsen fortsatt jobber som nattevakt på akuttpsykiatrisk post. Vanskelige hendelser og episoder gjør at de blir bedre kjent, og får et sterkere bånd til hverandre. I helgene lager de noen ganger mat sammen, og de møtes ofte utenfor jobben.

Hver gang det skjer en ubehagelig hendelse snakker kollegene sammen om det, og sjefen snakker med dem som var involvert. De debrifer og snakker om hva de burde gjøre når noe lignede skjer neste gang.

– Noen ganger kjører vi også sammen til jobb, og da lufter vi ofte hva som har skjedd, og hva vi tenker og føler om det, sier Ellefsen.

Alle hendelser skal også registreres som skademeldinger. På et år blir det skrevet rundt 80 skademeldinger fra akuttpsykiatrisk post, forteller Ellefsen. Dette er fordelt på 30 årsverk på avdelingen, som på ett år tar inn mellom 600 og 700 pasienter. Posten er der det forekommer mest vold og trusler av alle avdelingene ved Levanger sykehus, sier Ellefsen.

Han mener økende antall voldshendelser blant annet henger sammen med at antallet innleggelser har økt.

GLAD FOR KOLLEGENE: Peter Ellefsen mener det gode samholdet mellom kollegene er nøkkelen til at han kan fortsette i denne krevende jobben.

Ole Martin Wold

Trener på situasjoner

Opplæring og forebygging er en viktig del av jobben. Sykepleierne må igjennom sikkerhetstrening, der de blant annet lærer hvordan de fysisk frigjør seg selv dersom noen holder dem nede eller angriper. Andre kurs som «Voldsrisikovurdering» lærer dem å lete etter triggere eller atferd som kan utløse vold.

Deler av opplæringen skjer med VR-briller på, hvor de kan «oppleve» situasjonene med virtual reality-teknologi.

Ellefsen er også veldig opptatt av at alle ansatte, spesielt nyansatte, skal vite hvor alt av utstyr og alle rom er, og hvordan de brukes. Når det skjer en hendelse, er det viktig å vite akkurat hvor utstyret er for å håndtere situasjonen.

Så er det forholdet til pasientene, da. Det er viktig for Peter Ellefsen.

– Å skape trygghet og relasjoner med pasientene er viktig. Å være tilgjengelig og åpen gjør at vi kan nå inn til pasienten, og gjøre en forskjell, sier han til Fagbladet.

Vurderer sikkerheten hele tiden

– Som akuttpost er vi spesielt utsatt, og gjør alt vi kan for å sikre de ansatte, sier fungerende seksjonsleder Lars Andreas Løding.

Løding sier til Fagbladet at de ved psykiatrisk akuttpost har en kontinuerlig vurdering av hvilket sikkerhetsnivå de skal legge seg på og hvilken bemanning som trengs. Dette vurderes opp mot hvilke pasienter som til enhver tid er innlagt.

– Det er veldig viktig for oss å skape trygghet nok hos personalet slik at de klarer å stå i jobben. Det er en svært krevende jobb, så vi ønsker at personellressurser ikke skal være et usikkerhetsmoment, sier han.

Seksjonslederen forteller at de jobber mye med opplæring som en del av sikkerhetsarbeidet for de ansatte.

– Vi gjennomfører sikkerhetstrening hver uke hvor en av våre ansatte har undervisning i fysisk håndtering av aggressive og voldelige pasienter. Videre arrangerer klinikken annethvert år øvelser for samtlige hvor dette temaet er fokus, sier Løding.

Å skulle forebygge at vold og trusler skjer på avdelingen, er ikke like lett.

– Virkeligheten i psykiatriske akuttposter vil nok innebære en høyere grad av voldsrisiko sammenlignet med en allmennpsykiatrisk sengepost, siden det er langt flere pasienter innlagt mot sin vilje her. Hver uke gjennomgår vi våre tall på bruk av tvangstiltak, hvor hver situasjon tas opp i plenum og diskuteres med tanke på varighet, antall episoder og kvaliteten på gjennomføringen, sier Løding.

Han opplyser om at det med ‘tvangstiltak’ menes hjemler i loven om psykisk helsevern.

– Bakgrunnen for at vi gjør dette handler om å forstå tvangsbruken vår, samt redusere og lære av de situasjonene vi har hatt. Vår erfaring tilsier at de fleste av tilfellene med aggresjon og vold oppstår i situasjoner hvor pasientene opplever seg begrenset gjennom blant annet tvangstiltak. Derfor sørger vi for å være beviste vår rolle i all bruk av tvang, understreker han.

Seksjonslederen sier at de har klare rutiner å følge når det har vært episoder med vold, trusler og skader.

– Alle ansatte rapporterer selv inn hendelser der de opplever seg utsatt for trussel eller skade som følge av vold. Denne rapporten følges opp av leder i dialog med den ansatte. Basert på skadens omfang og alvorlighet vurderes videre oppfølging. Dette er alltid en individuell vurdering av hvert enkelt tilfelle og den ansattes opplevelse, sier han.

Ifølge Løding resulterer det i alt fra ingen videre oppfølging til samtale med leder, sykmelding og eventuell tilrettelegging av arbeidsforhold.

– I etterkant av alvorlige hendelser har vi i vårt system gjennomføring av defusing (med de ansatte som er på jobb når hendelsen skjer) og debrifing (leders ansvar i etterkant), legger han til.