Alf Ragnar Olsen og

alf@lomedia.no

Eirik Dahl Viggen (foto)

edv@lomedia.no

Hun er en typisk pådriver, Judith Olafsen. En som stiller opp, drar ting i gang, tar tak i problemer og står på krava for medlemmene. Jordnær og ordentlig. Hun går som regel stille i dørene, men er samtidig ikke redd for å si fra. Topp kvaliteter for en fagforeningskvinne eller -mann, men ikke noe ledelsen har satt like stor pris på, kanskje?

Judith ler hjertelig.

– Nei, det kan du si. En av sjefene mine fra mange år tilbake sa at «du burde få deg mann og barn, så du blir enklere å ha med å gjøre …».

– Han sa det nok halvt på spøk, halvt på alvor. Men i mitt hode er det sånn at rett skal være rett, og skal det bli endring, så må noen tørre å si fra. Ellers skjer det jo fint lite, sier hun.

Gjennom 42 år som tillitsvalgt har det vært tøffe tak. Det legger hun ikke skjul på.

Men Judith skygger ikke banen av den grunn. Tvert imot.

Grendeskole og gårdsdrift

Oppveksten bød på inntrykk og ga henne varige verdier. De første årene etter at Judith kom til verden, bodde familien i bygda Evjen, sør for Bodø.

Foreldrene Haldis og Dagfinn var arbeidsfolk, vant til å stå på. Faren var sjømann, jobbet med hvalfangst og fiske og på lastebåter i nord.

Da familien vokste, ønsket foreldrene mer tid sammen, og de så seg om etter et gårdsbruk. Det brakte familien til Eggesvika i samme kommune. Da Judith var tre år gammel, overtok faren gården til en onkel.

Hun forteller med innlevelse om en barndom full av gode minner.

Men den veiløse bygda hadde ikke egen skole lenger, så Judith måtte en periode bo hos en tante og besteforeldrene for at hverdagen skulle gå opp.

– Ja, jeg husker det godt. Det var med litt tunge steg jeg gikk til skolen ved skolestart, men det gikk fint. To jevnaldrende søskenbarn ble gode lekekamerater. Det å få venner på skolen ellers gikk også fint, smiler Judith.

Året etter ble skolestua i Eggesvika gjenåpnet. Mye takket være familien Olafsen. De bidro sterkt til elevtallet på grendeskolen, der Judith, broren Dag og søsteren Vinny gikk samtidig. Judith er den mellomste i flokken.

På fritida deltok Judith og søsknene i gårdsdrifta, med alt fra vedhogst og hesjing til å drive kyrne inn fra beite.

• Posten sendte 18-tonns trailer for å kjøre en gardinstang

Tidlig ut i arbeid

Ungdomsskolen lå i Beiarn, og da måtte Judith flytte på hybel.

– Det ble en fin tid der jeg fikk mange venner. Det styrka nok selvstendigheten min enda mer, og jeg bestemte meg da for å ta en utdanning som ga kort vei ut i arbeidslivet. For jeg ville ut i verden, sier hun.

Det første møtet med arbeidslivet ble sommerjobben som kokk for anleggsfolkene som bygde Kjellingstraumbrua i Gildeskål. Etter handelsskole i Bodø ble det hotelljobb på Geilo.

– Da var jeg 17 år, og jobben innebar alt fra frokostservering til ulike oppgaver i husholdninga på hotellet. Ei utrolig sosial og trivelig tid. Jeg ble der i halvannet år og har fortsatt venner fra den tida, forteller hun.

Judith drømte om å flytte sørover for godt. Men sånn ble det ikke. Han som drev postkontoret i Eggesvika, sluttet, og stillingen ble ledig. Det var en kombinasjonsstilling der man også var skipsekspeditør for anløpende båter.

– Det ble to travle og trivelige år, der jeg var på jobb «hele tida». Det var uvanlig med jenter i sånne jobber, så det var mange reisende som oiet og knipset bilder av dama som tok imot båten, sier hun og ler.

Hun fikk tilbrakt tid med foreldrene, drev laksefiske i fjorden og nøt det gode liv. Skogsarbeid var også en del av hverdagen i sommerhalvåret. Dugnadsjobbinga i skogen var noe av det hun likte best.

– Jeg elsker å holde på med vedhogst. Det er mye arbeid som ligger bak brenselet, så ekskjæresten min spøkte med at jeg var sparsom med fyringsveden. Er vel mulig det. Jeg tenker nok på innsatsen bak kubbene som legges i ovnen, sier hun og ler.

Men ønsket om byliv var der fortsatt. Hun ble tipset om å søke stilling som betjentaspirant i Bodø. Der måtte man imidlertid ha videregående skole, noe hun manglet.

– Så jeg skrinla det. Men i Det Nye-horoskopet samme uke sto det: «Tirsdag vil du få en nyhet som endrer ditt liv» – og det stemte. Tirsdag ringte personalsjefen og sa jobben var min likevel. Det var første og eneste gang horoskopet stemte så til gagns, smiler hun.

• Slik skal Posten spare 100 millioner: – Må jobbe mer for samme lønn

Om det å stå i stormen

Nå bor Judith Olafsen midt i flybyen Bodø. Med kort vei til sentrum, Bodø/Glimts lekegrind Aspmyra Stadion rett over veien og gangavstand til postterminalen og flyplassen.

Praktisk for et organisasjonsmenneske uten førerkort, som stadig er på reisefot. Bil hadde hun likevel, inntil nylig.

– Ja, jeg beholdt bilen etter pappa, sånn at venner og kjente kunne låne den. Det var også praktisk når kjæresten eller søsteren min kom, og vi skulle på hytta. Den var alltid på utlån, forteller hun.

Bare en liten indikasjon på den iboende rausheten hos veteranen fra Eggesvika, som nylig tok steget opp fra nestleder til leder av Fagforbundet Post Nord-Norge.

Judith ble tillitsvalgt første gang i 1981 og innvalgt i kretsstyret for Nord-Norge.

Etter 42 års sammenhengende innsats er hun fortsatt brennende opptatt av organisasjonsarbeid på ulike plan.

Som ja-menneske har hun også pådratt seg vervet som leder av ungdomslaget på Kjelling, er styreleder i borettslaget og har styreverv i Arbeiderbevegelsens rus- og sosialpolitiske forbund.

Kvelden før dette intervjuet ble tilbrakt på LO-huset, der hun og 1. mai-komiteen hadde parolemøte.

Posten og Olafsen har vært gjennom utallige runder med omstilling.

– Vi som har vært i gamet noen år, vet at det aldri stopper. Man må lære seg å leve med det og finne en måte å skru av på. Det gjør inntrykk, klart det. Jeg har stått i mange stormer, både i jobb og privat.

Judith forteller den sterke historien om da moren gikk bort etter en tids sykdom, som startet med et illebefinnende da de to skulle nyte en god lørdagsmiddag sammen.

Hun synes helsevesenet behandlet moren på en måte som ingen fortjener. Heldigvis var det en omsorgsfull lege på ambulansen den kvelden. Han fikk henne inn på sykehus selv om de på legevakten ville sende henne hjem.

– Det er lærdom i alt, og jeg har planer om å skrive en klage til fylkeslegen. Jeg tenker på uretten mamma opplevde, og at andre skal slippe liknende hendelser. Men det må modnes litt, og jeg må få det mer på avstand, sier hun tankefull.

Hun er opptatt av at folks rettigheter skal ivaretas, både privat, på jobben og i samfunnet generelt.

Vil ivareta de svakeste

Olafsen trekker fram sykefraværssaker som et felt hvor ansatte altfor ofte føler seg dårlig behandlet.

– De som er syke, har ofte nok med å takle hverdagen og sykdommen sin og makter ikke å stå i sånt alene.

– Dette er ett av områdene jeg mener Posten bør bli bedre; at hver enkelt arbeidstaker skal bli sett gjennom hele arbeidslivet. Det ligger mye forebygging i dette, og ofte er det lite som skal til, sier Olafsen.

Hun er også en brennende motstander av aldersdiskriminering i omstillingsprosesser.

– Det er en uting. Jeg har opplevd det selv. At kolleger mener jeg som er godt voksen, bør gå av og la noen yngre få min plass. Det er faktisk ikke greit i det hele tatt. Jeg sa klart fra om det, men ikke alle tør det, sier hun.

Motiverende: – Det som driver meg som tillitsvalgt, er ­verdien av å hjelpe andre, ordne opp og finne løsninger for flest mulig. Å se hva det betyr, gir meg mye tilbake, sier Judith Olafsen.

Eirik Dahl Viggen

Fullt opp

Ute skinner sola, men det blåser kuling fra alle kanter. Hun ser ikke mørkt på været i nord, og snart er det sommer. Da skal hun ut på tur.

– Jeg har lovet en niese jentetur til sommeren. Hun får bestemme hvor vi drar. Jeg er med på alt, smiler Judith.

Sommeren skal også fylles med aktiviteter. Sitteunderlag, luer og mye annet strikkes. Hun syr hjemmelagde lammeruller for salg før jul, vever, lager kort og syr bokomslag. Interessen for håndarbeid fikk hun også fra sine aktive foreldre.

– Mamma og pappa drev med så mye. Det var jo fritt uteliv hjemme i Eggesvika, men de koste seg med å veve ryer, duker og matter sammen, mens de pratet og nøt et glass hjemmelaget vin, forteller hun.

Innimellom sine tusen gjøremål holder Judith på med et kokebokprosjekt, der tradisjonsmat er tema. Den skal inneholde oppskrifter uten ferdigsauser og juks. Noen spesialiteter blir det også plass til i den illustrerte boka hun planlegger.

– Blant annet fenalår i sursøt saus. Det er fantastisk godt, en av min mors oppskrifter, røper hun.

Høstens kommunevalg er hun spent på. Selv er hun å finne på Arbeiderpartiets liste i Bodø.

– Bare som listefyll. Laaangt nede. Jeg har ikke kapasitet og tid til noe mer, og vi har gode folk på lista. Så jeg håper det blir bra.

Og piskene på veggen i stua? Det er suvenirer fra reiser til Ungarn og Hellas, og brukes ikke til noe annet enn å få praten i gang når hun har besøk.