Sosiale medier matet Pernilles spiseforstyrrelse

MARTE BJERKE

marte.bjerke@fagbladet.no  

– Jeg har ikke havna i lukkede destruktive miljøer på sosiale medier slik mange med spiseforstyrrelser eller psykiske lidelser gjør, sier Pernille Sletteberg Sørensen. 

Radmagre jenter som får mat gjennom sonde fra sykehussenga, rigide matplaner og treningsregimer, eller heiarop fra dem som mener oppskriften på suksess er å bli sykere – det er ikke dette innholdet som har befolka Instagram-kontoen til Pernille.

Hun har skrolla seg gjennom det de fleste av oss skroller oss gjennom på en vanlig dag: samlebånd av vellykkede liv. 

– Derfor har jeg ikke tenkt at sosiale medier var en faktor som spilte inn på sykdommen. Det er først de seinere åra jeg har skjønt at jeg er blitt påvirka likevel, sier hun.

(Se Pernilles tips til en sunn feed lenger ned i saken.)

{w1111111}

En lærer oppdaga at noe var galt

Det er Ludvig som møter oss først. Han virker henrykt. Like bak kommer en smilende, men ikke fullt så oppspilt Pernille. 

En unormal høstvarme har truffet Oslo, og i Frognerparken står turistene i kø for å fange Vigelands store, myke kropper gjennom mobillinsa.

#Vigelandsparken har i skrivende stund 119.000 innlegg på Instagram.

{o}

Jo Straube

Her liker Pernille å gå tur med cocker spanielen Ludvig, som har hatt en positiv innvirkning på anoreksien.

KREVER TILSTEDEVÆRELSE: Hunden Ludvig har hatt en positiv innvirkning på spiseforstyrrelsen til Pernille.

Jo Straube

Han får henne ut, er alltid begeistra for å se henne,

han bryr seg ikke om sykdommen

og forlanger at hun skal være til stede. 

{/o}

Det var en lærer på videregående som først oppdaga at noe var galt med Pernille.

Den tidligere så pliktoppfyllende og skoleflinke jenta sleit med å konsentrere seg, fikk prestasjonsangst av vurderingssituasjoner og oppnådde ikke de resultatene hun pleide.

Et prøveprosjekt der skolen hadde ansatt en psykolog, fikk henne raskt inn i behandling – først på Distriktspsykiatrisk senter (DPS) gjennom skoleprosjektet, siden på Villa Sult og Regional seksjon for spiseforstyrrelser (Rasp) på Oslo universitetssykehus.

Pernille mener hun har vært heldig som ble fanga opp såpass tidlig. Sånn er det ikke for alle med spiseforstyrrelser.

Hun går fortsatt i behandling.

– Jeg har fremdeles steg å ta, men jeg lever et mye bedre og friskere liv nå enn for noen år siden. Spiseforstyrrelsen kontrollerer ikke like mye av dagene mine, sier hun.

Hun har håp for framtida.

– Jeg tror det er mulig å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Det er noen som fremmer i media at det ikke er mulig. Det kan være skadelig, det kan bli en unnskyldning for å opprettholde sykdommen og avslutte behandling, mener hun.

• Les om ungdommene som går til geriljakrig mot TikTok-algoritmene

Hverdagslige bilder trigga sykdommen

Pernille beskriver spiseforstyrrelsen som en selvdestruktiv og konkurransepreget sykdom, der vinneren er den som er tynnest eller sykest og der behandling ofte ses på som en trussel mot å nå seierspallen. Mange motsetter seg hjelp.

Prestasjonsjaget ble trigget da hun i sine sykeste perioder brukte tid på Instagram og Snapchat. 

– Det kunne være venner som la ut bilder eller videoer fra en løpetur, noen som hang med en vennegjeng på ferie, hverdagslige ting som man ikke tenker på at kan være destruktive, sier hun.

Pernille tror både dem med og uten en spiseforstyrrelse kan påvirkes negativt uten å være klar over det selv. 

{w1111111}

– Når du har en spiseforstyrrelse, blir alt vinkla mot sykdommen. «Hvis jeg bare var litt tynnere eller så litt mer sånn ut, kunne jeg også legge ut dette bildet fra ferien eller fra en treningsøkt.» Du blir aldri god nok. Det er alltid noe mer du kan oppnå, du kan alltid strekke deg litt lenger, forklarer Pernille.

Skjulte folk fra feeden

Det var først da en behandler tok opp forholdet til sosiale medier at Pernille begynte å reflektere over effekten det hadde på henne. Først avviste hun at hun ble påvirka.

– Men så satte vi oss ned med Instagram-feeden min og gikk gjennom bilde for bilde: «Hva får dette deg til å tenke? Hva føler du når du ser dette?»

EN FEED TIL BESVÆR: Helt vanlige bilder av treningsturer og ferier ble negative for Pernille da hun var på sitt sykeste.

Jo Straube

Svarene på spørsmålene fikk Pernille til å handle i samarbeid med behandleren. Hun fjerna alt som bidro til at hun følte seg dårlig.

– Jeg gikk fysisk inn og skjulte innhold og visse personer fra feeden min. Det var en fin ting og føltes tryggere enn å avfølge venner som kanskje ville ha lurt på hvorfor.

Nå tar hun jevnlige storrengjøringer på plattformene hun er på.

– Når jeg sitter på Instagram og kjenner at nå føler jeg meg dritt, spør jeg meg selv hva slags innhold er det jeg har fått opp nå? Da blokkerer jeg dette innholdet fra å dukke opp i feeden min.

Men selv med en bevisst strategi om å styre unna skadelig innhold, innhenter av og til de destruktive algoritmene Pernilles feed.

Paradoksalt nok er det når hun kommenterer eller liker innlegg som skal være det motsatte av skadelig – fra for eksempel Spiseforstyrrelsesforeningen (Spisfo) – at de syke jentene dukker opp på skjermen.

– Plutselig kan «utforsk» i Instagram være prega av spiseforstyrret innhold. Så selv når man prøver å være bevisst, klarer algoritmen å fange deg inn.

– Må starte tidlig før folk blir syke

Pernille er ikke blant dem som har eksponert seg selv eller spiseforstyrrelsen i sosiale medier. Tvert imot har hun forsøkt å skjule den. Å stille til intervju med Fagbladet gjør hun med blandede følelser. Men saken er for viktig til å la være.

{o}

Jo Straube

– Jeg synes det er en skummel ting å gjøre – å stille opp personlig.

Men samtidig ser jeg hvor stort behovet er for at det snakkes om dette.

{/o}

– Jeg synes det er skummelt å se hvordan algoritmene fungerer på TikTok og hvordan man blir mer og mer fanga i det, sier hun, som har valgt å ikke være på TikTok selv.

Noe av engasjementet bruker hun også inn i Spisfo, der hun blant annet er med i et nytt prosjekt som har fått navnet Påvirka. Målet er å øke bevisstheten om sosiale mediers påvirkning på unge mennesker og lage materiell som kan brukes i skolen.

DE FINURLIGE ALGORITMENE: Når Pernille liker eller kommenterer innlegg som i utgangspunktet fremmer positive holdninger til kropp og mat, fungerer algoritmene sånn at hun får mye spiseforstyrret innhold i feeden i etterkant.

Jo Straube

– Hva er det jeg fyller på med hver dag? Hva er det som påvirker meg? Prøve å plante noen frø. Jeg tror det er noe som må inn i skolen tidlig, helst før folk blir syke.



En pengemaskin

Pernille mener det er vi, brukerne av sosiale medier, som må ta opp kampen mot algoritmenes skadepotensial. Hun har liten tro på bidrag fra tech-gigantene og influenserne.

– Selvsagt har de et ansvar. Selskapene tjener mye på dette. Det samme gjør influenserne. De tjener masse penger bare du klikker deg inn på innholdet deres. Men jeg tror verken tech-gigantene eller influenserne kommer til å gjøre noe. Det ligger for mye penger i det.

– Tilfeldig hvor mye helsepersonell kan

Pernille møtte en behandler som var opptatt av sosiale medier, men bevisstheten blant helsepersonell er ganske tilfeldig, tror hun. 

– Mange behandlere vil nok se på det som en vanskelig ting å ta opp. De veit kanskje ikke så mye som det selv. 

Utover å ha møtt en behandler med særlig interesse for sosiale medier, har hun opplevd at det i behandlingsgrupper er blitt oppfordret til ikke å bli venner med medpasienter på Instagram. Slike oppfordringer har hatt en effekt på Pernille og fått henne til å tenke seg om en ekstra gang.

TILFELDIG: Hvor mye behandlere kan om sosiale mediers påvirkning, varierer veldig, har Pernille erfart. Hun møtte en som var opptatt av det.

Jo Straube

– Hvis man skaper masse relasjoner i en sånn situasjon og følger hverandre i sosiale medier, legger man veldig mye identitet i spiseforstyrrelsen og at vi er syke begge to. Det kan være en brems for tilfriskning. For min del har det vært veldig viktig å ha venner utafor. Hvis alle venner er inne i et spiseforstyrret miljø, blir man enda mer redd for å bli frisk.