INGEBORG V. RANGUL

ingeborg.rangul@fagbladet.no

Da Kaisa Hansen-Suckow var fire år gammel, døde faren av en overdose. Moren var aleneforsørger og måtte sjonglere med lite penger.

Barndommen, ungdomstiden og det tidlige voksenlivet ble levd i fattigdom. Gjennom hele oppveksten kjente hun på skamfølelsen fordi de var fattige.

Spesielt ett minne har brent seg fast. Det var da hun skjønte at det var forskjell på folk. Når de andre i klassen på barneskolen snakket om at de skulle få utbetalt barnetrygden som foreldrene sparte til dem, fikk hun beskjed om at den gikk til mat og klær.

Kaisa vet at i år har hun råd til julegaver. Men for bare tre år siden var situasjonen så desperat at hun samlet mot til å hente en matkasse på fattighuset.

• Beate flyttet fra barna for å ordne opp i livet. Så kom lottogevinsten

Arbeidende fattige

I dag er Kaisa 31 år gammel og jobber som fritidsleder i Kristiansand kommune. Hun og familien skal feire jul for andre gang i eget hus. Hun er ikke lenger fattig, og hun skammer seg heller ikke lenger.

Samtidig vet hun hvor lett det er å bli fattig igjen hvis det plutselig skulle komme en uforutsett utgift, en skilsmisse eller en sykdom.

Fattigdomsgrensa i Norge følger EU-definisjonen hvor «lavinntektsgrensa», altså fattigdom, settes på 60 prosent av medianinntekten etter skatt over tre år. I dag lever en halv million nordmenn under fattigdomsgrensa som er beregnet til 247 000 kroner, ifølge EUs indikator. 900 000 vil ikke klare en uforutsett utgift på 19.000 kroner, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Kaisa sitter med mastergrad, en mann med bachelorgrad – begge har jobb og skyhøye studielån. Da hun gikk ut i jobb i kommunen i 2018, tjente hun 375 000 før skatt.

– Vi levde under fattigdomsgrensa den første tiden etter at jeg fikk fast jobb. I dag har vi fått en klasse med arbeidende fattige i Norge. Hadde jeg ikke vært gift og fått uforventet hjelp av en slektning, hadde vi ikke hatt råd til bolig, sfo og fritidsaktiviteter til barna. I dag tjener jeg 450 000.

• Over 500.000 i Norge lever nå under fattigdomsgrensa. Her er åtte fakta om Forskjells-Norge

Arsenal med hvite løgner

«Oss mot verden» heter boken som Kaisa har skrevet om hvordan det var å vokse opp i fattigdom i utenforskap, ha kredittkortgjeld, kjenne på sulten og krangle med Nav. Hverdagene var en evig bekymring for å få alt til å gå rundt.

Boken ble til tilfeldig. Hun sendte inn en novelle til Manifest om hvordan det var å måtte gå til Fattighuset en desemberdag i 2019 for å be om en matkasse. Hun hadde håp om at novellen skulle få plass i en pamflett eller fanzine. Manifest ville ha det i et bokformat.

Nå er hele førsteopplaget utsolgt og andre opplag i trykkeriet. Kaisa er også i gang med å lese inn en lydbokversjon.

Dokumentarfilmen «Så er spørsmålet; hadde de egentlig råd til det før også?» er basert på Kaisa og familiens egne erfaringer. Tittelen er hentet fra Erna Solbergs kommentar i et NRK-intervju 12. mars 2021, hvor hun ble spurt om hva hun tenkte når hun hørte historier om folk som ikke hadde råd til å betale regninger eller kjøpe klær og mat.

– Jeg hadde aldri trodd at boken og filmen skulle bli så aktuelle. Filmen kom midt i koronaen, og boken skrev jeg post-korona mens optimismen rådet og renta var på null.

Selv hadde hun et helt arsenal med hvite løgner for å skjule at hun var fattig. Hun grudde seg til spørsmål om å bidra med penger i potten til kollega som skulle gifte seg eller kjøpe med en yoghurt fra butikken.

Da filmen ble vist foran familie og venner, kollegaer, naboer og foreldrene til barnas venner, fikk hele verden vite om fattigdommen.

– Hva har jeg gjort nå, var det eneste jeg tenkte. Det var ekstremt overveldende. Filmen ble laget i mitt eget vakuum. Folk stopper meg på gata. Fremmede folk forteller meg at de står der hvor jeg var, nå. Jeg blir veldig beveget.

• Les 17 historier om ulikhet i Norge: #Forskjell på folk

Tar tid å lære sparetriks

I hjemmet ble det alltid snakket politikk. Morfaren var ordfører og med på etableringen av Nav. Selv var hun elevrådsformann og snakket høyt om Palestina og gikk i 8. mars og 1. mai-tog.

– Jeg snakket om alt, men ikke om egen fattigdom. Jeg er den første i familien med høyere utdannelse, og morfar er veldig stolt.

Selv sier Kaisa at hun er heldig. Hun har spart til jul i et halvt år og kjenner alle triksene i boka. Hun kan lete etter mat i søppelkontainere og vet når på døgnet det er billigst å vaske klær. Hun skammer seg ikke over termostreff på biblioteket istedenfor å gå på kafe. Hun er tøff nok til å forhandle med inkassobyrå og forhandle om renta.

– Vi sparer på trippel trumf og sparer poeng når vi handler. Dette skal vi bruke på årets julehandel. Jeg vet hvor jeg kan søke om økonomisk støtte. Men de som møter problemene nå, kjenner ikke til alle muligheter. Er man nyfattig, tar det tid å lære seg triksene.

Økt ulikhet skremmer

Kaisa bruker ordet «fattig» helt bevisst, og ikke «vedvarende lavinntekt». Å være fattig betyr å ha for lite penger til et godt liv.

– Politikere må bruke enkel retorikk og ikke surre seg bort i akademia. Voksne hopper ikke over et måltid, da må vi heller snakke om sult.

Morfaren hennes jobbet i vegvesenet og mormor jobbet i en barnehage. Det fikk fint med tre barn. De hadde mat og egen bolig. Folk hadde det ganske likt med helt vanlige middager og arvede klær. Folk jobbet og var berga.

– De dagene fra 70-tallet er helt over. Klipp håret og få deg en jobb er over. To av tre trenger hjelp til å komme seg inn på boligmarkedet. Det er jævlig urettferdig at mulighetene som fantes tidligere, ikke finnes lenger, men at alle prater som om at det er slik fremdeles.

Kaisa mener at mange av de nyfattige har fulgt malen, tatt utdannelse og fått jobb. Likevel lever de på eller under fattigdomsgrensen.

– Slik øker mistilliten mot det etablerte. Økt sosial ulikhet og fattigdom heller bensin på bålet av mistillit. Dette skremmer meg mer enn penger og inflasjon.

– Første steg er å anerkjenne, se og sette ord på dette. Vi må bry oss mer. Jeg mener økende fattigdom er den viktigste politiske enkeltsaken. Likevel skjer det lite.