Thomas (37) er redd for å få kreft av jobben

Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

I midten av november la brannforebygger Thomas Skog merke til en sak i media: Et amatørfoto av nedsotede brannmenn som spiser takeaway-pizza fra esken i en pause i en brannøvelse, var trolig blitt avgjørende bevis i en trygderettssak. Etter flere års kamp i rettsapparatet hadde omsider enken etter brannmannen Jon Eirik Haugland fått medhold i at det var eksponeringen for giftige stoffer i jobben som brannmann, som førte til at han fikk kreft og døde i 2019.

– Min første tanke da jeg så bildet var: Hvor mange feiere er det ikke som sitter sånn, hver eneste dag? Vi utsettes for de samme stoffene som brannfolk under brannslukking. Den eneste forskjellen er at vi eksponeres hver eneste arbeidsdag.

• Farlig yrke: Rolf håper han overlever kreften som tok pappa

Feiersvenn Thomas Skog utgjorde inntil for en måned siden feiervesenet i Hemnes kommune i Nordland, alene. Fem dager i uka i 14 år har han reist ut til skoler, barnehager, industribygg, private boliger og hytter for å utføre det lovpålagte samfunnsoppdraget som er jobben hans: Å forebygge brann. 

Det betyr at han kontrollerer avgassutslipp, går tilsyn og rengjør piper og ildsteder.

Nå overlater han halve feiejobben til en ny kollega, mens han selv i hovedsak skal drive forebyggende arbeid. For Skog er bekymret og lei. Bekymret for helserisiko, men også lei av at få ser ut til å bry seg om hans yrkesgruppe.

{f1}

En nordisk studie som koblet yrkesinformasjon fra nasjonale folketellinger mellom 1961 og 1980 og kreftdata fram til 2005 fra landenes kreftregistre, viser at brannforebyggere har 20 prosent høyere risiko for å bli rammet av kreft enn normalbefolkningen. 

Til sammenligning har brannfolk seks prosent forhøyet risiko.

Selv om det er magert med harde data om hva den høye kreftrisikoen hos brannforebyggere skyldes, er både forskere og folk i bransjen enige om to ting: Jevn, langvarig eksponering for giftige stoffer i sot og røyk er noe av årsaken, og forebyggingspotensialet er stort.

{u1}

Ifølge Sikkerhetshåndbok for feiere, som er utarbeidet av Fagforbundet og Feiermesternes landsforening og nå kommer i revidert utgave, er brannforebyggere særlig utsatt for fallulykker og sykdom som følge av eksponering for giftstoffer. De skal bruke sikringsutstyr når de klatrer på tak over en viss høyde og åndedrettsvern med filter når de er i kontakt med sot. De skal dessuten skifte og dusje i garderober som er delt i ren og skitten sone. Arbeidstøyet skal legges i tette sekker og sendes til vask umiddelbart etter oppdrag.

– Vi er nok ikke helt innafor kravene, nei, sier Skog når han leder an inn i garderobene i 2. etasje på Hemnesberget brannstasjon. Til daglig deler han fasilitetene med to kolleger i teknisk etat som har oppmøteplass på brannstasjonen. Under brannøvelser eller utrykninger deler han med 13 kolleger i deltidsbrannstyrken, som han selv også er en del av.

Greit: Både brannforebygger Thomas Skog og kollega i teknisk etat, John Are Juvik, tror det fins kommunalt ansatte med bedre garderobefasiliteter enn dem. Likevel er det ikke garderobene som er Skogs største bekymring.

Mette Møller



For et par år siden fikk Skog og kollegene en mindre pengesum fra arbeidsgiveren, og skaffa en sementskjærer og skar hull i dusjveggen, sånn at rommet hadde to dører og garderoben oppfylte kravene til ren og skitten sone.

– Det ser ikke bra ut, men hva gjør du med et minimumsbeløp og ei betongmotorsag i et bygg som er så slitt? spør Skog.

Dusjene i seg selv ser ved første øyekast fine ut. Så viser det seg at den ene ikke er koblet til vann, mens den andre ikke er koblet til avløp.

Tørr dusj: Kollegene på Hemnesberget brannstasjon har ordnet dusjer og ren og skitten sone. Men vann og avløp er det dårlig med.

Mette Møller

– Jeg vet ikke hvordan andre har det, men jeg tror ikke dette er top-notch, sier Skog, som fortsatt dusjer hjemme.

Det er likevel ikke garderobeforholdene på denne stasjonen han er mest bekymret for. 

– Det er det som skjer mellom garderobebesøkene om morgenen og ettermiddagen som er kritisk. Det er ute i felt vi brannforebyggere vasser i helseskadelige omgivelser, hver eneste dag. 

Les brannsjefens svar på Skogs kritikk her:

{u2}

Arbeidsmiljøloven stiller krav både til arbeidstaker og arbeidsgiver når det gjelder helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassen. Arbeidsgiveren har plikt til å sette seg inn i hva arbeidstakeren er eksponert for, og ansvar for systematisk forebygging. Arbeidstakeren skal sørge for å bruke riktig verneutstyr på de ulike oppdragene.

Fra 2016 til 2018 hadde Arbeidstilsynet landsomfattende tilsyn med brannstasjoner over hele landet. Hensikten var å bidra til systematisk forebygging og redusere helserisikoen for brannfolk og brannforebyggere før, under og etter oppdrag, ute i felt og inne på stasjonen.

Tilsynet avdekket blant annet at mange feiere brukte private biler til utrykning og til og fra oppdrag, at flere brannfolk og feiere reiste hjem og dusjet etter brann eller oppdrag. Selv om de fleste feiere hadde to- eller tredelt bil, oppga mange at det var umulig å holde førerhuset som en ren sone. I tillegg spiste de i bilen.

{u3}

Hemnes kommune har 4500 innbyggere fordelt på 1600 km². For Thomas Skog betyr det at han har arbeidsoppgaver som skal gjøres åtte mil unna oppmøtestedet på stasjonen. Oppdrag som skal utføres samme dag, kan ligge langt fra hverandre. Han må regne med mange timer i bil i løpet av en arbeidsdag. Enkelte arbeidsoppdrag er på fjellet. Da bruker han scooter.

Men som oftest er bilen både kontor og kantine. 

– Det hjelper jo ikke hvordan forholdene er inne på stasjonen, hvis arbeidshverdagen din er ute i periferien og lunsjen inntas i førerhuset, i arbeidsklærne. I teorien skal vi ikke gå inn i bilen med skitne klær. I praksis klarer vi ikke å gjennomføre rutinene slik vi selv ønsker.

Det er et overordnet krav fra Arbeidstilsynet at alle virksomheter skal kartlegge og vurdere farer, problemer og risiko knyttet til arbeidet. Arbeidsgiver har ansvar for at dette blir gjennomført. Målet er at ingen blir skadet eller syk på grunn av jobben sin. 

– Det betyr at vi brannforebyggere umiddelbart etter oppdrag hvor vi er eksponert for farlige stoffer, skal legge forurenset arbeidstøy i tette plastsekker, eventuelt i en kombinert vaske- og tørkemaskin. Vi skal også dusje og få på oss rene klær, før vi gjør andre ting, som å gå på do eller spise. Det er umulig å få til i praksis. Det vil si: Når vi er på fjellet og kontrollerer fritidsboliger, kan vi selvfølgelig kjøre flere mil inn til brannstasjonen, gå gjennom rutinen og så reise ut igjen når vi har spist eller vært på do. Men det er ikke spesielt effektivt.

Skog ba tidligere i år arbeidsgiveren sin om en risikoanalyse for arbeidsoppgavene sine. Forespørselen førte til en felles gjennomgang av arbeidsoppgaver og risiko. Fagbladet har fått tilgang til svarene.

Der fremgår det at arbeidsgiver har konferert med både bedriftshelsetjeneste og Arbeidstilsynet. 

Thomas Skog klandrer ikke sjefen sin og understreker at han er blitt tatt med i alle prosesser om alt fra innkjøp av bil og klær til utarbeiding av prosedyrer.

Samtidig er han oppgitt over det han kaller manglende engasjement hos bedriftshelsetjenesten og Arbeidstilsynet.

– Bedriftshelsetjenesten har ingen kommentarer, utover at prosedyrene er bra og ryddige. De har aldri tatt kontakt med meg og spurt hvordan vi ordner oss i det daglige. Når en bedriftshelsetjeneste ikke engang har noe å si om eksponeringen brannforebyggere er utsatt for, stiller jeg spørsmål ved kunnskapsnivået innenfor vårt fagfelt.

Det er Friskgården BHT som er ansvarlig for bedriftshelsetjenestene i Hemnes kommune. Fagleder Aud Ramberg beklager overfor Fagbladet at deres medarbeidere har blitt oppfattet som lite interessert eller engasjert i problemstillinger knyttet til risikoforholdene i brannforebyggeres arbeid.

– Det harmonerer ikke med vårt interne faglige fokus, sier hun.

Ramberg mener samtidig at det er behov for en gjennomgang av sentrale retningslinjer for helseovervåking og krav til forebyggende tiltak for brannforebyggere. 

Les hele tilsvaret fra bedriftshelsetjenesten her:

{u4}

Skog synes også det er rart at til tross for strenge regler for hvor man skal bevege seg med forurensede klær på en brannstasjon, så er Arbeidstilsynets tilbakemelding at de ikke ser noe i veien for at brannforebyggere kan bruke huseieres toalett når de er ute på oppdrag.

Når det gjelder spisepauser i kjøretøy og muligheten for å vaske seg ute på oppdrag, skriver lederen etter å ha rådført seg med Arbeidstilsynet at det er «viktig med gode rutiner for å hindre eksponering i mest mulig grad. (...) Inntil videre medbringes vaskevann og såpe i egnet beholder.» Neste gang det kjøpes inn kjøretøy, skal de tilpasses utstyr for håndvask.

– Hvor stor skal flaska med vann være? Når skal jeg bruke den? Mener de at vi uansett værforhold skal kle av oss til bare bokseren og ordne resten med ei flaske vann og ei vaskebalje? spør han, og fortsetter:

– Arbeidstilsynet sier at vi ikke skal gå inn i bilen med skitne klær, men hvordan vi skal løse det, må vi, slik jeg ser det, finne ut selv.

Oppgitt: HMS-utfordringene til brannforebygger Thomas Skog på Hemnesberget i Nordland befinner seg ikke inne på stasjonen, men ute i felt.

Mette Møller



Thomas Skog har en arbeidsbil med ren og skitten sone, men sliter med å holde ren sone i førerhuset. For hvordan skal han få dusjet og skiftet ute på oppdrag, før han går inn i førerhuset for å spise lunsj eller gjøre kontorarbeid?

– Garderoben er fortsatt ute i det fri, konstaterer han.

Og hvordan skal han gjøre det når han kjører scooter til fritidsboliger på fjellet?

– Vi bruker gummihansker for å få minst mulig sot på oss, men hvis du forsøker å vaske vekk sot med våtservietter, så gnir du det i stedet inn. Det som er med sot, er at selv om du vasker deg eller dusjer, så får du det ikke ut av porene. Spiser du ei skive med hvitost, så blir osten svart. Hvis du er på ferie i Syden, ser du at hvite håndklær blir svarte når du tørker deg, selv om det er mange dager siden du var på jobb.

– Hvordan mener du utfordringene med å håndtere eksponeringen for giftige stoffer bør løses for brannforebyggere med arbeidsforhold som dine?

– Spørsmålet er om vi skulle hatt ei brakke, som kunne flyttes rundt. Da ville vi i hvert fall løst de sanitære utfordringene. 

– Størst risiko, minst forsket på

– Dessverre kan vi ikke vite sikkert om det er feiingen som gir kreftprofilen eller om andre forhold også har betydning, sier overlege Kristina Kjærheim, som er forsker ved Kreftregisteret og har vært nasjonalt ansvarlig for NOCCA (Nordic Occupational Cancer Study). 

Studien er den største om yrke og kreftrisiko som noensinne er publisert internasjonalt, og har bidratt med ny kunnskap med betydning for regulering og vern på mange arbeidsplasser.

– Det er litt overraskende at vi ikke finner tilsvarende økt risiko i andre yrkesgrupper som også er utsatt for sot og PAH (polyaromatiske hydrokarboner, dvs. helseskadelige og ofte kreftfremkallende tjærestoffer som omfatter hundrevis av ulike forbindelser. red.anm.). Dette gjør brannforebyggerne ekstra interessante for oss forskere, sier Kjærheim. 

Hun tror årsaken til at det har vært forsket lite på arbeidsforholdene til denne gruppa, sammenlignet med for eksempel brannpersonell, kan være at de er forholdsvis få.

– Ofte kommer initiativet til forskning fra yrkesgruppenes egne organisasjoner, påpeker Kjærheim.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har registrert 767 yrkesutøvere med feieroppgaver. Fagforbundet har ca. 450 medlemmer med yrkestittelen brannforebygger eller feier. Til sammenligning har organisasjonen 4400 medlemmer med yrkestittel «beredskap».

Line Hamre, som er leder for Feiermesternes landsforening, kjenner sterkt på savnet av forskningsdata. På en konferanse om miljø- og brannforebygging i november, la Fagforbundet og Feiermesternes landsforening fram en revidert utgave av Sikkerhetshåndbok for brannforebyggere. De presenterte også nye bransjestandarder for brannforebyggerfaget, som blant annet innbefatter eksponeringsfare og verneutstyr.  

Line Hamre, leder i Feiermesternes Landsforening

Rønnaug Jarlsbo

– I de to åra vi har jobbet med dette, har vi snakket med mange brannforebyggere om deres erfaringer, men vi skulle selvfølgelig ønske at vi også hadde hatt forskningsdata. Forskere jeg har snakket med. sier at den jevne eksponeringen gjør det enkelt å drive biologisk overvåking av denne yrkesgruppa, men dessverre har verken brannpersonell eller brannforebyggere hatt tradisjon for å drive loggføring av eksponering. 

Hamre håper at de nå står foran en endring. I nær framtid sender landsforeningen ut en spørreundersøkelse om potensielle helserisikoer og -farer til sine medlemmer.

– Vi vet at brannforebyggere daglig går i helseskadelig sot, og at soteksponeringen må reduseres. Vi vet også at folk ikke bare fyrer med ved, men putter mye rart i ovnene sine, som utgjør en risiko for de som feier. Det er dessuten ikke bare private boliger som skal ha feiing, men alle bygg med fyringsanlegg, også industribygg. Det betyr at brannforebyggere er utsatt for mange giftige stoffer. Først i seinere år har vi skjønt hvor viktig vask av klær er. Mange går daglig i forurenset tøy, og det er vanskelig å opprettholde ren sone i feierbilene. Selv om vi mangler forskningsdata er det svært sannsynlig at den høye kreftrisikoen handler om daglig eksponering.

– Hvorfor har det vært forsket så lite på denne yrkesgruppa, tror du?

– Brannforebyggere er en liten yrkesgruppe, og man prioriterer nok grupper hvor man kan hjelpe flest mulig, tror Hamre.

Sara Underland Mjelva, som er leder for forebyggende seksjon i Kreftforeningen, tror i likhet med Hamre at langvarig eksponering kan forklare noe av forskjellen mellom brannpersonell og brannforebyggere når det gjelder kreftrisiko. 

– En feier har historisk sett vært inne i eller tett på piper og fjernet sot og støv, som kommer i kontakt med hud og luftveier, hver eneste arbeidsdag, mens en brannmann sannsynligvis ikke slukker store branner hver eneste dag på jobb, sier Mjelva.

Hun påpeker at det tar lang tid fra du blir eksponert for farlige stoffer til kreftsykdom utvikles.

– En oppsamlet eksponering gjennom yrkeslivet vil øke risikoen, og kanskje har brannpersonell hatt tilgang på mer verneutstyr og blitt tidligere oppmerksom på viktigheten av forebygging enn feiere. Feierne har over mange år jobbet med verktøy som har som mål å skrape løs sot og støv, og dermed frigir farlige kjemikalier med en veldig liten grad av verneutstyr, sier Mjelva. 

– I tillegg har feieryrket i stor grad dreid seg om å være på farten fra sted til sted hele arbeidsdagen, uten ordentlige fasiliteter for å vaske seg eller holde seg ren gjennom dagen. Det betyr at de eksponeres for stoffene gjennom hele arbeidsdagen, og også i bilen mellom oppdragene, blant annet mens de spiser, mener Mjelva. 

Brannsjefen: – Gode rutiner og prosedyrer kan kompensere for utfordringene.

– At dusjene ikke er koblet til vann- og avløp, kjente jeg ikke til. Brannvesenet er ikke byggeiere, men det der er en bagatell vi må få ordnet!

Kent Andreassen er brannsjef i Hemnes kommune. Han forteller at det nylig er igangsatt tilstandsvurdering av alle kommunale bygg i kommunen, inkludert brannstasjonen. Resultatene vil bli lagt fram for den politiske ledelsen i kommunen. Andreassen forteller også at brannvesenet nylig har investert 300 000 kroner i en vaskestasjon for klærne til brannfolk og brannforebyggere. Den ligger i kjelleren på rådhuset i sentrum av Korgen, 30 kilometer unna brannstasjonen på Hemnesberget. 

– Alle sotbefengte klær skal pakkes ned og fraktes dit.

– Så feieren må reise inn dit hver dag for å vaske klærne sine?

– Vi setter ingen begrensninger på tilgang på verneutstyr til feierne våre. De har flere skift, så hvor ofte de velger å levere tøy til vask – hver dag eller en gang i uka – er opp til dem. Det er selvfølgelig et økonomisk spørsmål for kommunen hvor mange skift hver enkelt kan ha, men det er også en kostnad vi må ta for å redusere risikoen. 

Andreassen er innforstått med at å være brannforebygger i en kommune som hans, kan innebære utfordringer. Det gjør rutiner og prosedyrer ekstra viktige, mener han.

– Gode rutiner og prosedyrer kan kompensere for utfordringer ved å jobbe i distriktene, men vi er avhengig av at alle følger dem. Jevnlige helsesjekker er også god forebygging, derfor følges brannforebyggere i Hemnes kommune opp hvert andre år.

Mens Skog er skuffet over det han kaller manglende engasjement fra bedriftshelsetjenesten og Arbeidstilsynet når det gjelder brannforebyggernes arbeidsforhold og utfordringer, har brannsjefen tillit til bedriftshelsetjenestens kompetanse og vurderinger.

– Thomas Skog er i sin fulle rett til å mene hva han vil, men vi prøver så godt vi kan å gjøre det beste for alle de ansatte, inkludert feierne, sier Andreassen og legger til at det er hensyn til arbeidsmengde og sikkerhet i felt, at kapasiteten innen brannforebygging er økt med en halv hjemmel og en ny kollega til Thomas Skog.

– Er det vanskelig å få til en ideell arbeidssituasjon for feiere i distriktene?

– Det spørs hva man mener med «ideell» situasjon. Jeg tror verken Thomas, jeg eller noen andre sitter med fasit, for det fins ikke noe konkret regelverk. Vi gjør vårt beste, men selvfølgelig er det utfordrende når vi må to timer inn på fjellet på scooter. Da kan man ikke ha med dusj og eget toalett, men må ta med andre vaskemuligheter og leve med det.

Brannsjefen mener det er på sin plass at det nå settes fokus på helserisikoen brannforebyggere utsettes for.

– Dette handler om fare for kontaminasjon (forurensning, red.anm.). Selvfølgelig er både brannforebyggernes og brannfolks utsatthet viktig, men mens feierne jobber med dette hver dag, brenner det ikke hver dag i denne kommunen, heldigvis. 

«Slik vi vurderer det, er det mulig å ivareta forsvarlighetskravet også ved arbeid i Distrikts-Norge.»

Fagbladet har spurt Arbeidstilsynet om deres vurdering av risikoen brannforebyggere i Distrikts-Norge utsetter seg og sine «kunder» for når de utfører sitt lovpålagte oppdrag. Direktør Stig Magnar Løvås i avdeling for tilsyn svarer slik i en e-post:

Stig Magnar Løvås, avdeling for tilsyn.

Arbeidstilsynet

«Dersom det er et arbeidsgiver- og arbeidstakerforhold, skal arbeidsgiver sikre for at arbeidet foregår på en forsvarlig måte, og at det eksempelvis er et skille mellom skitten og ren sone. Slik vi vurderer det, er det mulig å ivareta forsvarlighetskravet også ved arbeid i Distrikts-Norge. Vi har forståelse for at det er enkelte arbeidssituasjoner som gjør det mer krevende å finne gode løsninger, men her vil det være fornuftig at arbeidsgiver, verneombud og bedriftshelsetjeneste vurderer hensiktsmessige og forsvarlige tiltak.

Har arbeidstilsynet vurdert andre løsninger for disse oppdragene, eksempel brakker med sanitæranlegg som kan fraktes med ut i felt? 

«Det er arbeidsgiver som har ansvar for å iverksette tiltak for å sikre et fullt forsvarlig arbeidsmiljø for sine ansatte. »

Arbeidstakeren etterlyser i intervju med oss en konkret beskjed om hvor stor denne flaska med vann skal være, når tilsynet mener han skal bruke dem og om tilsynet mener at brannforebyggere ute i felt, uansett værforhold må akseptere at garderoben deres befinner seg i friluft?  

 «Arbeidstilsynet har ikke anbefalt bruk av vannflaske som primærtiltak, men dersom det ikke er tilgang på vann for å vaske seg så må arbeidsgiver vurdere alternative tiltak. Det viktige her er at arbeidstaker skal ha et forsvarlig arbeidsmiljø, og også her anbefaler vi at arbeidsgiver, verneombud og bedriftshelsetjenesten, i dialog med arbeidstakerne, kommer fram til forsvarlige tiltak som bidrar til at eksponering for kreftfremkallende røyk og sot reduseres. »

– Bedriftshelsetjenesten beklager!

– Friskgården BHT beklager om våre medarbeidere har blitt oppfattet som lite interessert eller engasjert i problemstillinger knyttet til risikoforholdene i arbeidet hos brannforebyggere. Det harmonerer ikke med vårt interne faglige fokus, sier fagleder Aud Ramberg i Friskgården BHT, som leverer bedriftshelsetjenester i Hemnes kommune.

– Friskgården BHT følger faglige retningslinjer for planmessig helseovervåking av brannforebyggere fra Statens arbeidsmiljøinstitutt og fra vår spesialist i arbeidsmedisin. Bedriftslege og bedriftssykepleier er ansvarlig for praktisk gjennomføring, forteller Ramberg.

Risikofaktorene i arbeidsmiljøet er knyttet til sot og deriblant risiko for kreft.

– Ifølge arbeidsmedisinske vurderinger er det viktigst å sette fokus på forebyggingsperspektivet; bruk av verneutstyr blant annet åndedrettsvern, gode vaskerutiner og mulighet for skille mellom rene og skitne soner.   

– I dag er det ulike sentralt anbefalte retningslinjer knyttet til helseovervåking av røykdykkere og brannforebyggere, opplyser Ramberg.

– Våre erfaringer tilsier at det er behov for en ny gjennomgang av sentrale retningslinjer for helseovervåking og krav til forebyggende tiltak overfor brannforebyggere. 

Fagforbunds-leder tror helserisikoen er oversett fordi yrkesgruppa er liten.

– Ja, dette var overraskende tall, sier Stein Guldbrandsen, leder for Fagforbundets yrkesseksjon samferdsel og teknisk og medlem av Fagforbundets arbeidsutvalg, om forskningen som viser at brannforebyggere har 20 prosent høyere risiko for å bli rammet av kreft enn normalbefolkningen.

Stein Guldbrandsen, leder yrkesseksjon samferdsel og teknisk

Jan-Erik Østlie

Til sammenligning har brannpersonell seks prosent høyere risiko.

– Som forbund har vi bidratt økonomisk til at Stami har kunnet forske på eksponering for giftig brannrøyk og kreftfare blant brannfolk. Noe av forklaringen på at vi ikke har gjort det samme når det gjelder brannforebyggere, er nok at de er en relativt liten yrkesgruppe sammenlignet med brann- og redning.

I Fagforbundet teller brannforebyggerne 450 medlemmer, mens nesten ti ganger så mange – 4400 medlemmer – tilhører beredskap.

 Når sluttresultatene av Stami-prosjektet foreligger i 2022, mener Gulbrandsen det vil være interessant å vurdere om noen resultater er overførbare til brannforebyggere, eventuelt bør forskes videre på.

Guldbrandsen skjønner at feiervesen bestående av én person som jobber ute i Distrikts-Norge, har utfordringer med å etterleve anbefalt praksis om for eksempel rene og skitne soner. Han påpeker at det er arbeidsgiverne som har hovedansvar for arbeidsmiljø.

– Som forbund er vår hovedoppgave å støtte opp under de som kjenner virkeligheten, nemlig yrkesutøverne. I tillegg kan vi samle og fordele kunnskap, som de ulike yrkesgruppene kan bruke overfor arbeidsgiverne sine. Vår aller viktigste oppgave er å bidra til at vi får gode og dyktige verneombud og tillitsvalgte.

– Hva når forholdene er så små at en og samme person er feiervesen og tillitsvalgt?

– Jeg forstår at det kan være utfordrende, men denne personen tilhører også en fagforening, som må ta opp dette med arbeidsgiveren. Vi gjør det nasjonalt, men forholdene i landet vårt er veldig ulike, selv når vi snakker om samme etater og yrkesgrupper, derfor må det gjøres en jobb lokalt.